Helgen var over og på VTS var det mye å gjøre og telefonene ringte i ett. Jeg satt selv på kontoret mitt og ante fred og ingen fare da det plutselig strømmet på med damer.
Hvilken dag dette skulle bli.
Jeg skjønte etter hvert at noe var i gjære. Damene snakket om «å sitte på med» og «kjøre» og jeg skjønte at de ikke var kommet for å bli.
Brått ble jeg vekket av at døra slo inn på kontoret. Jeg fikk kravlet meg opp på stolen igjen, og børstet det verste støvet av klærne. Så oppdaget jeg at Gerda sto og snakket med meg. Jeg skjønte at det var noe hun ville, men brukte noen minutter på å forstå at hun ville at jeg skulle ta over jobben hennes – hun skulle nemlig også dra. «Kainn du sett ein times ti tel hainn Casper kjæm?»
Hva er det skjer tenkte jeg… skal Øyfjellet rase ned over bygget ettersom at alle dro? Joda, jeg har jo lært at i ekstreme situasjoner så er det kvinner og barn som skal reddes først – altså ikke meg.
Neida, damene skulle ikke evakuere – de skulle dra over til fienden, Sverige.
Brått og uventet befant jeg meg bak 101 skjermer i kontrollrommet på VTS. Jeg hørte telefonene ringe mens jeg famlet i blinde. Didrik og Casper hjalp meg i gang slik at jeg fikk logget på og kunne begynne å svare telefonene. Jepp, det var alt en Casper på jobb – men siden VTS alltid er beredt så har vi alltid en «Casper på lur».
Etter 10 minutter på-koblet telefonen var jeg ør i hodet… Det ringte jo i ett.
En innringer meldte om at det var en elv som gikk 3 km nord for Ulvsvåg som hvor rørene under vegen holdt på å fryse igjen. Han ville ha informasjon slik at han kunne sende bilde, og jeg ga ham e-postadressen vår i mangel av en mobiltelefon som er egnet til slik. «… krøllalfa… vegvesen… dått…». «Det heter ikke dått, men punktum»…
Etter langt om lenge og lengre enn langt var vi enige om at dått var ut og punktum var kommet for å bli, jeg tipset ham også om Facebook-siden, men det var til ingen nytte – ikke alle har Facebook var svaret fra den kverulanten. Han avsluttet samtalen med at han kanskje ikke trengte å sende bilde likevel…
En annen telefon jeg fikk var fra en bekymret Gerda som hadde mistet noen av damene. Jeg klarte å roe henne ned, men hun var oppriktig bekymret – og det kan jeg godt forstå.
Men jeg tenkte som så at det er ikke så enkelt å holde styr på så mange damer og at man mister noen i en hektisk hverdag er nesten bare å regne med. Men de kommer jo stort sett til rette igjen da.
En time gikk og det ble lunsj, men «Casper på lur» var ikke kommet. Så jeg satt og svalt i enda mange timer. Jeg skal ikke si at jeg ble totalt avmagret, men jeg gikk nok ned bortimot 20 kg den første timen, og da «Casper på lur» var kommet var det gått to og en halv time, jeg var nedi 27 kg da jeg kunne gå til lunsj.
Jeg kom fra situasjonen med livet i behold, men det er sannelig ikke enkelt å overleve når damene drar. Hadde det ikke vært for vår kjære «Casper på lur» og Casper og Didrik på jobb – så hadde nok situasjonen vært en helt annen.
Til slutt et lite vers:
Når damene stikker av og drar på tur,
er det godt å ha en «Casper på lur».
Så får vi håpe at damene får det bra,
og kommer fort tilbake – for damer må vi ha.
Alle navn er fiktive
