Melodi: Kua mi, jeg takker deg
Skreien min, jeg takker deg,
for at jeg fikk en bit av deg.
Lever og rogn det fikk jeg og,
før pandemien sitt inntog.
Noe skrei har har vi fryst ned,
som skinn og beinfri fin filet.
Nå venter vi på sommeren,
så vi kan spise sei igjen.
Han måkte vekk sin hvite sne,
den nådde godt over hans kne.
Fresen lot han selvfølgelig stå,
han brukte heller sin makt, så rå.
Det var opphold og solen skinte,
og kun en nabo var å skimte.
Gamlingene lå vel på sin pute,
for det var jo ingen freselyder ute.
Med ett falt den nabo på rygg,
et godt stykke unna – smittetrygg.
Han skulle til å rope “går det bra”,
da naboen kostet sne av rattatta.
Han fortsatte å måke, det gikk lett,
han hadde fortsatt ingen flere sett.
“Kan hende de lurer bak en gardin,
og studerer måketeknikken min”.
Så startet han bilen og parkerte den,
nå var det jo slett ikke mye igjen.
Til nærmeste nabo hadde han måket,
han lå vel også å sov, nærmest omtåket.
En flekk hos sin nabo hadde han spart,
ja, naboen måtte jo få gi fresen en start.
For noen er det viktig med fres, må vite,
det er ikke alle som har helse til å slite.