Inspirert av Vazelinas “Vond rygg, såre knoker”
Hjulbeint, korte føtter
Tynn i håret og firkantnøtter
Kroppen ække særlig lang, men tung
Heldigvis er jeg fortsatt ganske ung
Hjulbeint, korte føtter
Mikke-sveis og redd for krøtter
Plattfot er jeg og lett for å fryse
Jeg hakke engang hypofyse
Hjulbeint, korte føtter
Positiv er jeg og hater søtter
Jeg innbiller meg at jeg er tolerant
Og lunta mi den er voldsomt lang
Når shortsen er kort og taska er si,
og du står på kanten av bassenget.
Folk hvisker og glor, heller i mer klor,
og du skjønner du har stått der for lenge.
Da skal du hoppe uti, smil og vær bli,
ingenting skremmer vel han far?
Du kan svømme omkring, lat som ingenting,
og vær stolt av den taska du har.
Folk er så rare – de dømmer deg så lett,
vær klar over at kroppen skjemmer ingen.
Et tips skal du få, rett skal være rett,
å pakke taska i et hårnett er tingen.
Nei, Frank, no e dæ nok,
kainntje blås bort bilæ å tak.
Dæ e faktisk ein pandemi,
du sku sjå t å håill d i mak.
Du skatje stryk borti aill sammen,
sku ihværtfaill ha på gåtj mæ sprit.
Sjønnæ du e gått lei a Coronan,
mæn vold å vinnj løys ikke ein sjit.
Ta å ro d ner nån hakk, Frank,
du skræm jo vatne a fålk å fe.
Dæ e triveliar når du smile,
når hus å heim får stå i fre.
Du rusla rundt naken og månen var blank,
lekkert å se, men min skank var så krank.
Men snart kommer været,
og da blir det værre.
Ja få på deg trusa, snart kommer han Frank.