Navnene i reiseskildringen er anonymisert

Dagen jeg hadde drømt og lengtet etter gjennom hele vinteren var kommet, jeg skulle reise til syden, eller nærmere bestemt Porsgrunn. Jeg hadde nok en gang fått i oppdrag å være sensor på en autorisasjonsprøve på Vegtrafikksentralen i Porsgrunn.

Jeg våknet av lette vibrasjoner, neida slå fra deg den tanken, det var nemlig smartklokka mi som vekket meg kl 04:40. Så var det ut av senga, en liten dopause, dusj, frokost og vipps så var jeg klar. Omsider kom det en taxi etter meg og reisen var i gang.

På flyplassen møtte jeg den alltid like blide Securitassdama som smilte mens hun sjekket meg for sprengstoff e.l. Jeg var selvsagt ikke eksplosiv, men i meget godt humør.

Vel framme på Værnes traff jeg min søsters samboer som var på vei til jobb. Vi fikk tid til en liten date på gate 29 før jeg måtte haste Widerøe.

Etter litt flaksing landet jeg på Torp. Jeg fant ut når flybussen gikk og stilte meg ved en nødutgang hvor jeg hadde full oversikt over busstrafikken. Jeg merket meg at det var mange utenlandske mennesker på flyplassen og jeg fant etter hvert ut at en del av dem var østeuropeere.

En stresset mann ba meg flytte meg da han skulle ut gjennom nødutgangen. Høflig som jeg er gikk jeg til siden. Han fikk ikke opp døra, så jeg viste ham hvor den egentlige utgangen var. Priser meg lykkelig over at det ikke var en nødsituasjon ettersom nødutgangen var umulig å åpne.

Etter hvert kom jeg meg inn på riktig buss og etter en busstur på ca 45 minutter dro jeg kjensel på Porsgrunn stasjon og gikk av bussen.

Det var fremdeles formiddag, og noe hotellrom var ikke klar enda, så jeg slengte bagen min inn i bagasjerommet på hotellet og gikk meg en tur i Porsgrunns gater på jakt etter et sted å spise lunsj.

Porsgrunn er en fin liten by idyllisk plassert ved Frierfjorden. Porsgrunnselva deler byen i to, og over den går det to klaffebruer som begge styres av Vegtrafikksentralen.

Jeg endte etter hvert opp på et bakeri i Storgata.

Etter hvert var tiden inne for å gå til Vegtrafikksentralen. Ved kjøpesenteret DownTown var det vegarbeid, og vi ble sluset forbi vegarbeidsområdet mellom oppsatte avsperringsgjerder. Rett foran meg gikk en eldre dame, og plutselig veltet et av gjerdene rett foran henne. Det så ut som om trillebåren til en jente som arbeidet der kom borti gjerdet så det veltet. Den eldre dama endret form til en kjærring og begynte å skjelle ut jenta. Sånt hadde jeg ikke tid til, så jeg gikk forbi kjærringa og løftet gjerdet på plass, før jeg gikk videre.

Jeg jobber selv på en Vegtrafikksentral og er opptatt av å holde veiene åpne.

Kjefting fører ikke til noe konstruktivt og er sløsing av energi. Ikke hjelper kjeftingen på forholdet mellom kjeftsmelle og dens offer heller, så det bortprioriterer jeg.

Jeg hørte enda kjeftinga fra kjærringa da jeg var kommet et godt stykke unna åstedet. Men støyen avtok da jeg nærmet meg Vegtrafikksentralen Sør.

Vegtrafikksentralen Sør er det alltid hyggelig å besøke. Trivelige kollegaer jobber der og utfører en viktig jobb 24/7 året rundt.

Jeg utførte sensoroppdraget og gikk inn på DownTown kjøpesenter hvor jeg fant meg en kafè hvor de serverte Lasagne. Jeg bestilte lasagnen og satte meg ved et bord. Brått og brutalt oppdaget jeg en gammel mann som hadde festet blikket sitt på meg. Etter at han hadde glodd på meg en stund glodde jeg tilbake, og da gikk blikket hans ned i gulvet. Jeg kikket til bake på mobilen i noen sekunder før jeg oppdaget at jeg igjen var midt i hans synsfelt. Med en gang jeg så tilbake på ham datt blikket i gulvet igjen.

Folk som stirrer på andre finner man overalt. Jeg tror ikke de er klar over det selv. Kan godt hende jeg også stirrer i blant, hvem vet? En god medisin mot stirring er å stirre tilbake, da blir mange paff. Det er ikke alltid så hyggelig å bli stirret på.

Endelig fikk jeg maten. Lasagnen smakte ikke godt i det hele tatt, jeg spiste det jeg klarte å få ned, mens jeg fortsatt ble glodd på. Jeg antar at det skyldtes at jeg tok meg ekstremt godt ut akkurat denne dagen. Men om jeg så tilbake på ham så ga nakkemuskulaturen totalt opp og blikket falt i bakken, gang på gang på gang.

Plutselig var mannen borte, og jeg ble sittende en stund før jeg reiste meg å gikk ut. Jeg hadde akkurat forlatt plassen da jeg så den samme mannen igjen. Han hadde satt seg på et bord et stykke bak meg, og hadde fortsatt interesse for meg så det ut til, og nakkemuskulaturen ble fortsatt like slapp når jeg sendte ham et blikk tilbake. Du som leser dette nå tror kanskje at det på dette tidspunktet holdt på å oppstå noe romantisk, men det kan jeg avfeie på det sterkeste. Kanskje var det romantisk for ham, men ikke for meg. Jeg forlot DownTown kjøpesenter og vandret mot hotellet.

Etter hvert møtte jeg en eldre dame som bråsnudde i det hun møtte meg. Skulle hun være med meg på hotellet? Neida, hun lo og sa at hun bare måtte ta et bilde av et oppslag på en dør.

Damer som ler er bra mye hyggeligere enn sure damer som kjefter og smeller. En god latter forlenger livet, og en glad dame ser yngre ut enn en sur dame, det er nå min påstand.

På hotellet hadde de endelig fått klart et rom til meg, og jeg la meg ned på senga og slappet av litt.

Litt senere på kvelden bestilte jeg middag fra Foodora. Jeg spesifiserte etasje og romnummer, slik jeg har gjort før, men i stedet for å komme med maten på døra, ringte Foodora-mannen meg. Han hadde en aksent som tydet på at han ikke var oppvokst her i landet, og snakket noe om en busstopp.

Alle Foodora-bud jeg har sett før har hatt sykkel, men denne mannen kjørte bil, og nektet å gå ut av bilen, så jeg måtte gå ned og ut av hotellet, og bort til en bil for å hente maten min. Hadde jeg visst det så hadde jeg selvfølgelig heller gått til restauranten, den lå jo ikke så langt unna.

Det var godt med mat, og etterpå var det TV-tid. Kompani Lauritzen er jo god underholdning.

Neste morgen var det nok et sensoroppdrag på Vegtrafikksentralen, før jeg gikk til Porsgrunn stasjon for å vente på bussen. Det vil si, bussen stod der, men sjåføren var borte vekk. Han hadde vel pause.

Etter lang ventetid på en benk i solsteiken kom endelig sjåføren, og jeg kunne entre en enda varmere buss. Men da jeg reiste meg fra benken hørte jeg en voldsom dur. Jeg fant etter hvert ut at den kom fra bagen min.

Bussjåføren så rart på meg da jeg gikk inn i bussen mens det vibrerte som besatt inni bagen min. «Det er barbermaskinen min som har slått seg på», sa jeg. Da jeg kom meg på plass i setet åpnet jeg bagen og fant at det var tannbørsten min som var påslått, den lå med knappen mot barbermaskinen, og slo seg dermed på hvis jeg kom litt borti bagen.

Jeg er klar over at bussjåføren og andre passasjerer trodde jeg hadde med meg ett eller annet leketøy, men jeg synes det er morsomt at andre får slike tanker.

Jeg hadde kjøpt en Cola og en Monolitt til turen, men siden bussen ikke hadde klimaanlegg så måtte jeg legge den kalde Cola-flaska på Monolitten for å hindre smelting. Det funket.

Plutselig befant jeg meg på Torp igjen og måtte helle i meg Cola’en før sikkerhetskontrollen. Jeg besto kontrollen, og før jeg visste ordet av det var jeg oppi lufta i retning Trondheim.

På Værnes hadde jeg behov for litt mat og gikk til O’Learys. Mens jeg studerte menyen, og ante fred og ingen fare så dukket plutselig Aina, en kollega, opp mellom meg og menyen. Hun hadde fått med seg at jeg var på tur til Værnes og hadde prøvd å sende meg melding, men jeg hadde jo telefonen på flymodus. Hun hadde også fanget opp at våre kollegaer Silje og Halvard var på tur fra Oslo. Selv hadde hun vært i Trondheim og nå skulle vi alle reise med samme fly til Mosjøen.

Etter at jeg hadde bestilt mat i kassen, som seg hør og bør, så hadde Silje og Halvard bestillt på app og fikk maten før meg (juks).

Før jeg fikk i meg maten så kom beskjeden om at flyet var forsinket, og jeg fant ut i appen at flyet var kansellert. Så da var vi plutselig på vei til gate 26. Det vil si, jeg måtte jo spise opp først, men var snart hakk i hæl med dem andre.

Flyet var ikke kansellert, men det var forsinket. Det var flere kollegaer fra både Statens vegvesen og fylket som var på tur hjem.

Etter hvert kom vi oss på flyet og plutselig satt jeg hjemme i godstolen og kunne konstatere at reisen var over.