Han lå der i senga som for anledningen hadde oppbygget rygg, og følte seg godt ivaretatt på eget isolat. Han hadde akkurat fått båret opp forsyningen som var tiltenkt ham fra sin kjære kone, og maten smakte fortreffelig, som alltid. Selv om spisingen ble avbrutt av høylytte host innimellom så la ikke det noen begrensning for næringsinntaket.

Men hvorfor isolat? Jo, nå skal du høre. En uke før hadde han reist på befaring sammen med noen av sine gode kollegaer. De hadde opplevd fantastiske ting sammen. De hadde sett de vakreste steder av Vest-Finnmark og utfordringen med framkommeligheten til disse flotte stedene.

De landet i Alta hvor de etter et kort møte satte kursen mot Øksfjord og videre til Sørøya. På ferja MF «Hasvik» over Sørøysundet hadde de vært oppe og snakket med mannskapet.

På Sørøya spiste og bodde de hos selveste storstjernen Bilal, som gikk i shorts for anledningen. Dagen derpå var det Hammerfest som var målet og dagen etter Havøysund, før de på fjerde dagen nådde Honningsvåg etter besøk på prosjektet Skarvbergtunnelen. En flott tunnel som skulle erstatte den langt fra så flotte forgjengeren. På Magerøya lot de selvfølgelig ikke muligheten til å besøke Nordkapp-platået gå ifra seg. Men denne fjerde dagen hadde eneste hane i kurven fått symptomer på forkjølelse.

Hjemreisedagen kom brått og brutalt, men likevel ikke en dag for tidlig med tanke på forkjølelsen og antydning til feber og alt det andre.

Utpå dagen landet de i hjembyen og de tok farvel. Han kom seg hjem og i godstolen mens formen ble gradvis dårligere. Han testet positivt på Covid hjemmetest. På natta kontaktet han legevakta først en gang, så mot morgenen, men først i nitiden på formiddagen etter fikk han komme inn til legevakten hvor han ble henvist til Intensivavdelingen.

Etter en lang tur gjennom korridorene kom han utmattet frem til Intensivavdelingen hvor han ble innlagt på isolat. Han fikk god pleie og omsorg av de som jobbet der. Han fikk påvist alvorlig Covid-infeksjon. Kvelden etter ble han utskrevet i bedre form enn det han var da han kom.

Hjemme hadde kona og sønnen stelt i stand et eget isolat til ham og bygget opp sengeryggen slik at han skulle få best mulig komfort. Det fungerte nesten som på sykehuset, men kona var midt i en nattevakts periode, så der var ingen nattevakt. Det var ingen dagvakt heller, for da sov kona og sønnen var på skolen.

Den røde snora på veggen førte ikke til noen alarm hvor noen kom ilende til, men det var nok av mat og drikke, så han led ingen nød. Og måtte han på toalettet så var det rett over gangen, og nå ble han ikke like andpusten av det som for et par kvelder siden. Og etter toalettbesøk så hadde han desinfeksjonsservietter som han tørket av kranen, såpa, spyleknappen på toalettet, dørhåndtak alt han hadde tatt i, ja til og med edlere deler. Her skulle ikke viruset få danse på hverken nøtt eller sannheten.

Men dagen ble lang alene på isolatet. Han følte seg isolert, på mange måter. Er det sånn der å sitte i fengsel?

Tankene svirret… Hadde han det bra? Jo, han fikk mat og drikke, frisk luft, og visste at det var mange der ute som var glad i han, så han hadde det absolutt bra. En fordel var jo, alle bakdelene til tross, at han slapp unna alt av husarbeid denne tiden. Men, hva om de samlet opp skitne kopper og tallerkener på kjøkkenbenken slik at han måtte ta det når han ikke lengre var i isolat? Ikke kunne han klage på det uansett siden hun var midt i en lengre nattevakts periode. Joda, sønnen burde jo stille opp for sin sykt isolerte far og sin kjære mor. Og det gjorde han nok.

Han satt og han lå og vred på seg. Dette var ikke akkurat noen god seng å tilbringe dagene i. Noen filmer på Viaplay hjalp til med å få tiden til å gå, og i skrivende stund skrev han attpåtil noen rare ord som skulle bli en historie.

Dette var ingen ideel situasjon, men han hadde alltid vært optimistisk og positiv, nå til og med Covid-positiv for første gang, så han valgte å se på dette som en liten time-out frem til livet skulle fortsette som før igjen. Han var til og med blitt merkbart bedre allerede. Snart kom nok ting til å blir som før og snart kunne han igjen ta i mot en klem med god samvittighet.

Sammen med middagen kom kona inn med en shorts og en T-skjorte som hun hadde kjøpt til ham, med den passende teksten «Look for something postitive in each day, even if some days you have to look a little harder».

Klem, ja. En god klem er viktig å få og desto viktigere å gi, selvsagt når det ikke er fare for smitte. Han setter alltid pris på en klem, men for å få en klem må man også gi en klem. Dette skulle han bli enda bedre på, tenkte han mens han dundret i vei på tastaturet på jakt etter det siste punktum.