Han lå der i senga som for anledningen hadde oppbygget rygg, og følte seg godt ivaretatt på eget isolat. Han hadde akkurat fått båret opp forsyningen som var tiltenkt ham fra sin kjære kone, og maten smakte fortreffelig, som alltid. Selv om spisingen ble avbrutt av høylytte host innimellom så la ikke det noen begrensning for næringsinntaket.
Men hvorfor isolat? Jo, nå skal du høre. En uke før hadde han reist på befaring sammen med noen av sine gode kollegaer. De hadde opplevd fantastiske ting sammen. De hadde sett de vakreste steder av Vest-Finnmark og utfordringen med framkommeligheten til disse flotte stedene.
De landet i Alta hvor de etter et kort møte satte kursen mot Øksfjord og videre til Sørøya. På ferja MF «Hasvik» over Sørøysundet hadde de vært oppe og snakket med mannskapet.
På Sørøya spiste og bodde de hos selveste storstjernen Bilal, som gikk i shorts for anledningen. Dagen derpå var det Hammerfest som var målet og dagen etter Havøysund, før de på fjerde dagen nådde Honningsvåg etter besøk på prosjektet Skarvbergtunnelen. En flott tunnel som skulle erstatte den langt fra så flotte forgjengeren. På Magerøya lot de selvfølgelig ikke muligheten til å besøke Nordkapp-platået gå ifra seg. Men denne fjerde dagen hadde eneste hane i kurven fått symptomer på forkjølelse.
Hjemreisedagen kom brått og brutalt, men likevel ikke en dag for tidlig med tanke på forkjølelsen og antydning til feber og alt det andre.
Utpå dagen landet de i hjembyen og de tok farvel. Han kom seg hjem og i godstolen mens formen ble gradvis dårligere. Han testet positivt på Covid hjemmetest. På natta kontaktet han legevakta først en gang, så mot morgenen, men først i nitiden på formiddagen etter fikk han komme inn til legevakten hvor han ble henvist til Intensivavdelingen.
Etter en lang tur gjennom korridorene kom han utmattet frem til Intensivavdelingen hvor han ble innlagt på isolat. Han fikk god pleie og omsorg av de som jobbet der. Han fikk påvist alvorlig Covid-infeksjon. Kvelden etter ble han utskrevet i bedre form enn det han var da han kom.
Hjemme hadde kona og sønnen stelt i stand et eget isolat til ham og bygget opp sengeryggen slik at han skulle få best mulig komfort. Det fungerte nesten som på sykehuset, men kona var midt i en nattevakts periode, så der var ingen nattevakt. Det var ingen dagvakt heller, for da sov kona og sønnen var på skolen.
Den røde snora på veggen førte ikke til noen alarm hvor noen kom ilende til, men det var nok av mat og drikke, så han led ingen nød. Og måtte han på toalettet så var det rett over gangen, og nå ble han ikke like andpusten av det som for et par kvelder siden. Og etter toalettbesøk så hadde han desinfeksjonsservietter som han tørket av kranen, såpa, spyleknappen på toalettet, dørhåndtak alt han hadde tatt i, ja til og med edlere deler. Her skulle ikke viruset få danse på hverken nøtt eller sannheten.
Men dagen ble lang alene på isolatet. Han følte seg isolert, på mange måter. Er det sånn der å sitte i fengsel?
Tankene svirret… Hadde han det bra? Jo, han fikk mat og drikke, frisk luft, og visste at det var mange der ute som var glad i han, så han hadde det absolutt bra. En fordel var jo, alle bakdelene til tross, at han slapp unna alt av husarbeid denne tiden. Men, hva om de samlet opp skitne kopper og tallerkener på kjøkkenbenken slik at han måtte ta det når han ikke lengre var i isolat? Ikke kunne han klage på det uansett siden hun var midt i en lengre nattevakts periode. Joda, sønnen burde jo stille opp for sin sykt isolerte far og sin kjære mor. Og det gjorde han nok.
Han satt og han lå og vred på seg. Dette var ikke akkurat noen god seng å tilbringe dagene i. Noen filmer på Viaplay hjalp til med å få tiden til å gå, og i skrivende stund skrev han attpåtil noen rare ord som skulle bli en historie.
Dette var ingen ideel situasjon, men han hadde alltid vært optimistisk og positiv, nå til og med Covid-positiv for første gang, så han valgte å se på dette som en liten time-out frem til livet skulle fortsette som før igjen. Han var til og med blitt merkbart bedre allerede. Snart kom nok ting til å blir som før og snart kunne han igjen ta i mot en klem med god samvittighet.
Sammen med middagen kom kona inn med en shorts og en T-skjorte som hun hadde kjøpt til ham, med den passende teksten «Look for something postitive in each day, even if some days you have to look a little harder».
Klem, ja. En god klem er viktig å få og desto viktigere å gi, selvsagt når det ikke er fare for smitte. Han setter alltid pris på en klem, men for å få en klem må man også gi en klem. Dette skulle han bli enda bedre på, tenkte han mens han dundret i vei på tastaturet på jakt etter det siste punktum.
Dagen jeg hadde drømt og lengtet etter gjennom hele vinteren var kommet, jeg skulle reise til syden, eller nærmere bestemt Porsgrunn. Jeg hadde nok en gang fått i oppdrag å være sensor på en autorisasjonsprøve på Vegtrafikksentralen i Porsgrunn.
Jeg våknet av lette vibrasjoner, neida slå fra deg den tanken, det var nemlig smartklokka mi som vekket meg kl 04:40. Så var det ut av senga, en liten dopause, dusj, frokost og vipps så var jeg klar. Omsider kom det en taxi etter meg og reisen var i gang.
På flyplassen møtte jeg den alltid like blide Securitassdama som smilte mens hun sjekket meg for sprengstoff e.l. Jeg var selvsagt ikke eksplosiv, men i meget godt humør.
Widerøe
Vel framme på Værnes traff jeg min søsters samboer som var på vei til jobb. Vi fikk tid til en liten date på gate 29 før jeg måtte haste Widerøe.
Etter litt flaksing landet jeg på Torp. Jeg fant ut når flybussen gikk og stilte meg ved en nødutgang hvor jeg hadde full oversikt over busstrafikken. Jeg merket meg at det var mange utenlandske mennesker på flyplassen og jeg fant etter hvert ut at en del av dem var østeuropeere.
En stresset mann ba meg flytte meg da han skulle ut gjennom nødutgangen. Høflig som jeg er gikk jeg til siden. Han fikk ikke opp døra, så jeg viste ham hvor den egentlige utgangen var. Priser meg lykkelig over at det ikke var en nødsituasjon ettersom nødutgangen var umulig å åpne.
Etter hvert kom jeg meg inn på riktig buss og etter en busstur på ca 45 minutter dro jeg kjensel på Porsgrunn stasjon og gikk av bussen.
Det var fremdeles formiddag, og noe hotellrom var ikke klar enda, så jeg slengte bagen min inn i bagasjerommet på hotellet og gikk meg en tur i Porsgrunns gater på jakt etter et sted å spise lunsj.
Porsgrunn er en fin liten by idyllisk plassert ved Frierfjorden. Porsgrunnselva deler byen i to, og over den går det to klaffebruer som begge styres av Vegtrafikksentralen.
Porsgrunnsbrua
Jeg endte etter hvert opp på et bakeri i Storgata.
Etter hvert var tiden inne for å gå til Vegtrafikksentralen. Ved kjøpesenteret DownTown var det vegarbeid, og vi ble sluset forbi vegarbeidsområdet mellom oppsatte avsperringsgjerder. Rett foran meg gikk en eldre dame, og plutselig veltet et av gjerdene rett foran henne. Det så ut som om trillebåren til en jente som arbeidet der kom borti gjerdet så det veltet. Den eldre dama endret form til en kjærring og begynte å skjelle ut jenta. Sånt hadde jeg ikke tid til, så jeg gikk forbi kjærringa og løftet gjerdet på plass, før jeg gikk videre.
Jeg jobber selv på en Vegtrafikksentral og er opptatt av å holde veiene åpne.
Det var gjerdet bak kjeglen som veltet, ingen stor sak med andre ord. Bildet er tatt morgenen etter.
Kjefting fører ikke til noe konstruktivt og er sløsing av energi. Ikke hjelper kjeftingen på forholdet mellom kjeftsmelle og dens offer heller, så det bortprioriterer jeg.
Jeg hørte enda kjeftinga fra kjærringa da jeg var kommet et godt stykke unna åstedet. Men støyen avtok da jeg nærmet meg Vegtrafikksentralen Sør.
Vegtrafikksentralen Sør er det alltid hyggelig å besøke. Trivelige kollegaer jobber der og utfører en viktig jobb 24/7 året rundt.
Jeg utførte sensoroppdraget og gikk inn på DownTown kjøpesenter hvor jeg fant meg en kafè hvor de serverte Lasagne. Jeg bestilte lasagnen og satte meg ved et bord. Brått og brutalt oppdaget jeg en gammel mann som hadde festet blikket sitt på meg. Etter at han hadde glodd på meg en stund glodde jeg tilbake, og da gikk blikket hans ned i gulvet. Jeg kikket til bake på mobilen i noen sekunder før jeg oppdaget at jeg igjen var midt i hans synsfelt. Med en gang jeg så tilbake på ham datt blikket i gulvet igjen.
Folk som stirrer på andre finner man overalt. Jeg tror ikke de er klar over det selv. Kan godt hende jeg også stirrer i blant, hvem vet? En god medisin mot stirring er å stirre tilbake, da blir mange paff. Det er ikke alltid så hyggelig å bli stirret på.
Endelig fikk jeg maten. Lasagnen smakte ikke godt i det hele tatt, jeg spiste det jeg klarte å få ned, mens jeg fortsatt ble glodd på. Jeg antar at det skyldtes at jeg tok meg ekstremt godt ut akkurat denne dagen. Men om jeg så tilbake på ham så ga nakkemuskulaturen totalt opp og blikket falt i bakken, gang på gang på gang.
Plutselig var mannen borte, og jeg ble sittende en stund før jeg reiste meg å gikk ut. Jeg hadde akkurat forlatt plassen da jeg så den samme mannen igjen. Han hadde satt seg på et bord et stykke bak meg, og hadde fortsatt interesse for meg så det ut til, og nakkemuskulaturen ble fortsatt like slapp når jeg sendte ham et blikk tilbake. Du som leser dette nå tror kanskje at det på dette tidspunktet holdt på å oppstå noe romantisk, men det kan jeg avfeie på det sterkeste. Kanskje var det romantisk for ham, men ikke for meg. Jeg forlot DownTown kjøpesenter og vandret mot hotellet.
Etter hvert møtte jeg en eldre dame som bråsnudde i det hun møtte meg. Skulle hun være med meg på hotellet? Neida, hun lo og sa at hun bare måtte ta et bilde av et oppslag på en dør.
Damer som ler er bra mye hyggeligere enn sure damer som kjefter og smeller. En god latter forlenger livet, og en glad dame ser yngre ut enn en sur dame, det er nå min påstand.
På hotellet hadde de endelig fått klart et rom til meg, og jeg la meg ned på senga og slappet av litt.
Litt senere på kvelden bestilte jeg middag fra Foodora. Jeg spesifiserte etasje og romnummer, slik jeg har gjort før, men i stedet for å komme med maten på døra, ringte Foodora-mannen meg. Han hadde en aksent som tydet på at han ikke var oppvokst her i landet, og snakket noe om en busstopp.
Alle Foodora-bud jeg har sett før har hatt sykkel, men denne mannen kjørte bil, og nektet å gå ut av bilen, så jeg måtte gå ned og ut av hotellet, og bort til en bil for å hente maten min. Hadde jeg visst det så hadde jeg selvfølgelig heller gått til restauranten, den lå jo ikke så langt unna.
Det var godt med mat, og etterpå var det TV-tid. Kompani Lauritzen er jo god underholdning.
Neste morgen var det nok et sensoroppdrag på Vegtrafikksentralen, før jeg gikk til Porsgrunn stasjon for å vente på bussen. Det vil si, bussen stod der, men sjåføren var borte vekk. Han hadde vel pause.
Etter lang ventetid på en benk i solsteiken kom endelig sjåføren, og jeg kunne entre en enda varmere buss. Men da jeg reiste meg fra benken hørte jeg en voldsom dur. Jeg fant etter hvert ut at den kom fra bagen min.
Bussjåføren så rart på meg da jeg gikk inn i bussen mens det vibrerte som besatt inni bagen min. «Det er barbermaskinen min som har slått seg på», sa jeg. Da jeg kom meg på plass i setet åpnet jeg bagen og fant at det var tannbørsten min som var påslått, den lå med knappen mot barbermaskinen, og slo seg dermed på hvis jeg kom litt borti bagen.
Jeg er klar over at bussjåføren og andre passasjerer trodde jeg hadde med meg ett eller annet leketøy, men jeg synes det er morsomt at andre får slike tanker.
Jeg hadde kjøpt en Cola og en Monolitt til turen, men siden bussen ikke hadde klimaanlegg så måtte jeg legge den kalde Cola-flaska på Monolitten for å hindre smelting. Det funket.
Plutselig befant jeg meg på Torp igjen og måtte helle i meg Cola’en før sikkerhetskontrollen. Jeg besto kontrollen, og før jeg visste ordet av det var jeg oppi lufta i retning Trondheim.
På Værnes hadde jeg behov for litt mat og gikk til O’Learys. Mens jeg studerte menyen, og ante fred og ingen fare så dukket plutselig Aina, en kollega, opp mellom meg og menyen. Hun hadde fått med seg at jeg var på tur til Værnes og hadde prøvd å sende meg melding, men jeg hadde jo telefonen på flymodus. Hun hadde også fanget opp at våre kollegaer Silje og Halvard var på tur fra Oslo. Selv hadde hun vært i Trondheim og nå skulle vi alle reise med samme fly til Mosjøen.
Etter at jeg hadde bestilt mat i kassen, som seg hør og bør, så hadde Silje og Halvard bestillt på app og fikk maten før meg (juks).
Før jeg fikk i meg maten så kom beskjeden om at flyet var forsinket, og jeg fant ut i appen at flyet var kansellert. Så da var vi plutselig på vei til gate 26. Det vil si, jeg måtte jo spise opp først, men var snart hakk i hæl med dem andre.
Flyet var ikke kansellert, men det var forsinket. Det var flere kollegaer fra både Statens vegvesen og fylket som var på tur hjem.
Etter hvert kom vi oss på flyet og plutselig satt jeg hjemme i godstolen og kunne konstatere at reisen var over.
Jau, i kveill tænke e på ke så jær at folk absolutt ska passer bakom ein bil så e på tur å rygg ut fra sin parkeringsplass på et kjøpesænter e.l.
Di kvite lysan så tennes i dæ ein sjåfør ha tænkt å rygg ut a ein parkeringsplass e dar før å lys opp bak biln mæns sjåførn ryggæ, mæn di e åg dar før å jær fålk oppmerksom på at her e dæ nån så ryggæ.
E ska ikke sei at e sjøl e feilfri, mæn e stoppæ opp eller går ein omvei når e ser nån så ska rygg. Ein gruinn e at e ikke har så bættele løst t å bi påkjørt, ein ainnæ e at e ha vænt me sjøl t å ta hænsyn å ikke gå i veien før fålk.
Så e dæ jo sånn at sjåførn så ryggæ har ansvar, mæn e mein at vi aill har et ansvar før å omgås på ein hænsynsfuill måte så skape minst mule konflikt.
Mæn e sjønnæ jo åg at dæ e ein konstant konkurranse om å kåm se fortast mule fra biln å inn på butikken, eller fra butikken å inn i biln. Vekti at vi ser bægge aspæktan her.
E lært når e kjørt opp at aill ainner i trafikken e idiotæ, før du veit ailler ke di kjæm tel å jær. Nån kjør før fort, nån kjør før sakte (“mainn mæ hatt” kaillæ kjørelærarn min di), å nån jær ulogiske manøvræ i trafikken. Dæ jell om di e pedalantonæ på sykkel, spankuleranes fotturistæ eller sjåføræ a ulike typæ.
Så et lite tips: ta hænsyn, ikke gå bak ein bil så ryggæ – dæ e ikke sekkert at sjåførn ser d – før du e værdifull, vettu.
Dæ va aillti godt å kåm åt ho mormor å hainn morfar på Øksningan. Dæ va nok dæffør e aillti telbrengæ ein stor del a sommarferien hos di.
Mæn julæ hos di va einno meir magisk. Når ho mormor pyntæ tel jul då va huse rødt a nissæ innvendi. E trur ho mormor ha meir einn tusn nissæ. Dæ va nissæ på kvart skap å kvar hyllæ. Dæ va nissæ på golve å i take, å i sofan mått vi del plass mæ nissan dar åg. På deinn måtn lagæ ho mormor ein magisk atmosfære så tel å mæ nådde inn tel deinn ætterkvart voksne Roar åg.
Di flæste julaftnan vart feiræ på Offersøyæ ilammæ ho mor å hainn far (farmor å farfar). Kvart år like før julaftn tok hainn far åss mæ på bryggelofte på gammelbryggo. vi jækk ikke længer einn øverst i trappæ å dar såg vi sækkan mæ gavæ så nissn ha lagæ klar. Vi listæ åss stillt ner ijæn før vi vell ikke førstyrr nissn.
Når e va litn sprang e rundt huse i mørke før å sjå ætter nissn. E va vældi gla i deinn karn.
Ho mor ha ikke så mange nissæ så ho mormor, mæn ho ha ein fin nisse så kvar jul sto i vindue å kikkæ ut. E ha ein oppblåsbar nisse mæ ski så brukt å stå framfør jultree.
Ho mammæ pyntæ åg mæ nissæ, mæn ha ikke så mange nissæ når e va litn. E huskæ spesiellt ein nisse i krus så håillt et lys i hainnæ. No har ho mange nissæ så e mæ på å skap ein go atmosfære dar i julæ.
Hainn onkel Harald å hainn pappæ va nisse før kvarainner sennæ ongæ. Å e huskæ deinn gången e såg at nissn ha onkel si klokkæ å ring. Mæn e va nok så stærk i truæ på nissn at e ikke sa nåkko.
Dæ e godt å ha minnan om di så ha vøre dar før åss når vi vaks opp. E savnæ bæsteføreldran mennæ å e savnæ hainn onkel Harald å ho tante Solveig. Mæn minnan har e mæ me før aillti. I år ska vi feir jul hos svigermor å svigerfar før vi tar turn t Offersøyæ i romjulæ.
Et lite juleønske på sluttn: e ønskæ at aill ongæ ska ha ei trygg å go jul, sånn så e aillti ha hatt, mæ trygge voksne rundt se så skape goe minnæ.
Kanskje litt tile, mæn ønske dåkker aill ei go jul.
Deinn siste nissedekorasjon vi fækk hos mormor å morfar – deinn minne litt om korsn di va; gla i kvarainner å i familien ❤️️
Hadde satt vekking til kl 05:00, 05:10 og 0515 for å ha god tid før toget skulle gå. Av uante grunner lå jeg lenge våken før jeg sovna.
Brått våknet jeg og kikket på mobilen – oi kl var06:34, og Jeanette ringte meg fra jobb. Svarte telefonen mens jeg fikk føttene på gulvet. 21 minutter til toget går, do-besøket fikk jeg spare til en annen anledning.
Fikk på meg klærne i en fart og hev sekken på ryggen. Jeg spradet nedover mot stasjonen så fort mine korte føtter kunne frakte meg.
Nede på stasjonen, tidlig en morgen, sto et tog så pent på rad. Det hadde nå gått ca 10 minutter siden jeg slo opp øynene denne dagen. “Bodø” stod det på toget. Jeg så ikke et menneske på perrongen, så jeg entret toget og fant en kvinnelig konduktør. La oss kalle henne Helga.
Jeg spurte Helga om dette virkelig var det toget som skulle til Bodø og det var det. Jeg fant vign 1, plass 8. Parkerte sekk og jakke i setet før jeg gikk på do. Vannlating normal. Lufttrykk upåklagelig.
Så måtte jeg ha meg noe å drikke og litt å spise. I dette toget – Agenda-style – var det ingen kafevogn, bare en automat. Etter å ha plagdes litt med å forstå automaten klarte jeg å trykke 66 istedet for 65, og fikk en Pepsi Max…
Brus medkunstig søtningsstoff burde vært forbudt!!! Jeg trykket litt til på automaten og fikk en hard lefse. Hard lefse med for mye smør og sukker + brus uten sukker ble en fiasko.
Jeg hadde vært heldig å fått sete vendt bakover. Helga kom å sjekket billetten min etter at vi hadde begynt å rulle nordover. Hun så meget tilfreds ut.
Underveis kom det på folk både her og der, men på en av stasjonene kom det på en kar som fyllte hele toget. Ikke med kroppen, en med en eim av sur gammel røyklukt. Men vi fortsatte nordover.
På Mo kom det på mange menesker. Munnbindet kom også på på samme stasjon. Så satt jeg der og pustet dugg opp på brilleglassene mine.
Etter langt om lenge og lengre enn langt kom vi til Bodø.Jeg trasket i vei mot glasshuset og skaffet meg burgerlunsj og Cola med sukker. Da jeg hadde spist og slappet av litt meldte det seg behov for nytt dobesøk. Men før jeg rakk å tenke så mye på det så gikk brannalarmen.
Alle som satt i restauranten gikk ut i Glasshus-“gata”. Jeg fortsatte ut av glasshuset og oppdaget etterhvert at jeg var en av få som fortsatt evakuerte… det gikk sikkert like mange inn Glasshuset som ut. Men jeg evakuerte som jeg hadde lært. Det skulle ikke lukte bacon av meg i dag nei.
Evakueringen ble stor suksess for min egen del. Utenfor Glasshuset merket blæra mi temperaturforandringer, og begynte å mase om utslippstillatelse. Jeg gikk inn på et bittelite sener, men der var ikke do. Ut av lillesenteret å blæra maste som besatt.
Jeg gikk nå direkte til Clarion Collection Hotel Grand Bodø, hvor jeg bodde sist jeg var i Bodø og ba om å få låne toalettet. Den hyggelige resepsjonisten som helt sikkert kjente igjen gjesten fra to uker tilbake sa at det var helt i orden. Jeg fortalte ombrannalarmen i Glasshuset, og da sa hun spøkefullt til sin kollega “har du vært dær å?”.
Etter å ha lettet på trykket innså jeg at jeg kunne bidratt til evt. slukkearbeid, med egen slange. Men nå var den muligheten rotet vekk.
Jeg følte på et visst ansvar og entret Glasshuset igjen, denne gangen uten slukkemidler. Ingen tegn til at noe hadde skjedd her. Jeg kjente nå på en voldsom hodepine og en enormt stiv og vond nakke. Etter som jeg har vært plaget med dette over flere dager/ uker så valgte jeg å finne meg en massør.
Det fant jeg og jeg fikk en effektiv massasje av rygg og nakke. Etter massasjen hadde jeg litt over en time å slå ihjel. Glasshuset igjen… men veldig lei av glasshusrt nå…
Men tiden gikk for så vidt fort, og snart var jeg på tur tilbake til jernbanestasjonen. Jeg gikk langs kaiet slik at jeg hadde noe hyggelig å se på mens jeg ruslet bortover.
Jeg så “Sjøbris”, sjarken som min kjære onkel hadde solgt, stå på et kai på Nyholmen, hvor den hadde stått de siste gangene jeg har vært i Bodø.
Det er få ting som er så avslappende og deilig som å gå og se utover havna, eller for den saks skyld alt av hav. Jeg kan virkelig anbefale å gå denne ruta tilbake til jernbanen, i stedet for å rusle langs gata uten så mye interessant å hvile øynene på.
På jernbanestasjonen la jeg merke til et tog hvor det stod “Mosjøen” på, så jeg ruslet bort dit. Det var nå ca. en halv time til toget skulle gå, så jeg var nok litt usikker på om det var riktig tog da jeg gikk om bord. Jeg synes det er mye enklere å være trygg på hvilket tog jeg skal ta på større stasjoner som f.eks. i Oslo, hvor de har bedre skilting. Men den slags er vel forbeholdt storbyene?
Vel, jeg fant plassen min, og jeg satte meg godt til rette. Etterhvert begynte vi å rulle, men vi rullet ikke veldig langt før det kom på en ungdom som hadde setet ved siden av meg. Vi kaller han Ulf. Så satt vi der to ungdommer, hvor av Ulf var i sin beste alder, Vi hadde på hvert sitt headset, slik som ungdommer skal ha og vi hørte nok på svært ulik musikk. På Fauske gikk et eldre ektepar av toget, og da så Ulf sitt snitt til å sette seg på deres plass.
Jeg syntes toget krøp sakte opp til Saltfjellet og sakte ned til Mo i Rana. Da vi etter lang om lenge kom til Mosjøen så ventet Jeanette der. Jeg kunne bare sette meg i bilen og slappe av. I løpet av hjemreisen hadde nakken stivnet til igjen og hodepinen tatt seg opp på nytt.
Jeg kom meg hjem denne gangen også, selv om veien kan være vanskelig i blant.
Når shortsen er kort og taska er si, og du står på kanten av bassenget. Folk hvisker og glor, heller i mer klor, og du skjønner du har stått der for lenge.
Da skal du hoppe uti, smil og vær bli, ingenting skremmer vel han far? Du kan svømme omkring, lat som ingenting, og vær stolt av den taska du har.
Folk er så rare – de dømmer deg så lett, vær klar over at kroppen skjemmer ingen. Et tips skal du få, rett skal være rett, å pakke taska i et hårnett er tingen.
