OBS OBS! Heftig sprut,
nei, det er ikke snakk om Kari og Knut.
Dette har med sprit å gjøre,
Bare vent så skal du høre.
I disse tider med virus og snørr,
og folk som reiser i nord og i sørr,
er det behov for å sprite seg litt.
for å unngå virus og parasitt.
Når spruten er kraftig som få,
må man passe litt ekstra på.
Derfor er det vel viktig å merke,
både spritspruteflaske og lerke.
Den 27. november 1944 var fangeskipet MS Rigel på tur sørover med tysk kaptein og mannskap. Bortsett fra åtte normenn og 95 tyske desertører var det bare russiske og serbiske fanger ombord. De var alle stuet sammen i lasterommene under umenneskelige forhold.
MS Rigel seilte i konvoi med DS Korsnes og de militære båtene V-6308 og NT-04.
Britiske bombefly angriper og konvoien ender sin reise i sundet mellom Rosøya og Tjøtta i Alstahaug kommune.
Både Rigel og Korsnes blir truffet og tar fyr, og det går ikke lang tid før de synker. Det samme skjer med NT-04 mens V-6308 blir fullstendig revet i fillebiter i det voldsomme angrepet, men flyter fremdeles.
I ettertid anses dette som den største skipskatastrofen i Skandinavia noen sinne. Vraket av Rigel befinner seg i dag på østsiden av Rosøya ved Alstahaug på en dybde av to til trettifem meters dyp.
Min farfar, Jakob Falch Hanssen og hans far Isak Hanssen deltok i redningsarbeidet og fraktet mange mennesker, både levende, døde og lemlestede i land på Alstahaug. De menneskene som farfar og oldefar fraktet i land kom hovedsaklig fra Korsnes.
Farfar fortalte mange historier fra livet sitt, men denne hendelsen snakket han sjelden om fordi det var veldig vonde minner for ham.
Nok e nok, ordførar Waage,
vi må ha et stort sykehus sentralt.
Om du må reis mæ bil eller tåge,
dæ etje dæ så betyr alt.
Vi må jær dæ bæste før heile fålke,
ja, før aill på Hælgelainn.
Kainntje plasser storsykehuse i Rana,
e du gått heilt fra vett å førstainn?
Ta ein kikk på Hælgelainnskarte,
kor finn du dæ sentrerte punkt?
Dæ burde va lætt å førstå før aill,
ordførar, skopussar eller adjunkt.
Om du bor i Meløy i nord eller Sømna i sør,
Træna eller Susndalskroken,
så ska du ha kortast mule vei t et sykehus,
dæ e rættfærdiheit heilt ætter boken.
Sånn e dæ, ordførar Waage,
Rana ha ailler vøre heile Hælgelainn.
E håpæ rettfærdiheitæ seire,
et resultat a vett å førstainn.
To egg skal kokes til lunsj,
eller er dette Ronja sin brunsj?
Hun kokkelerer og smiler så bredt,
har vann i en kasserolle så lett.
Nei det er vel ingen sak,
for Ronja å lage lunsje-mat?
Badestampen er klar for eggene,
vannet koker – damp på veggene.
Egge-Per ombestemmer seg i siste sekund,
og hopper ut – det har nok sin grunn.
Egge-Per krasjlander på gulvet – å nei,
nå kan jo ikke Ronja koke og spise deg.
Egge-Per gråter – nå er det “game over”,
ingen flere muligheter som frister og lover.
Egge-Pål alene i badestampen går,
savner kompisen allerede – tar seg en tår.
Ronja fortviler – nå blir hun ikke mett,
soper opp Egge-Per – det er ikke lett.
Egge-Pål er hardkokt – ti minutter har gått,
Egge-Per, Egge-Pål og Ronja har grått.
Egge-Pål er nok til halve Ronjas lunsj,
hun ville jo spise mer og drikke litt punsj.
Ronja tusler tilbake så stille,
hun ble ikke mett – det er ille.
Kongeskipet og sjalupp,
dronningen med sin pupp.
De var i Mosjøen en stund,
nå har de kurs mot Ålesund.
Dronningen åpnet ei trapp,
heldige kongen som slapp.
Ha en videre fin seilas,
nyt sommeren uten mas.
For noen dager siden var jeg nok en gang ute på jobbreise. Jeg skulle til Bergen i forbindelse med to autorisasjonsprøver.
Jeg jobber på Vegtrafikksentralen i Mosjøen. Det finnes totalt 5 Vegtrafikksentraler i Norge. På Vegtrafikksentalene er hovedoppgavene å styre og overvåke tunneler og veg, svare på 175-telefoner og informere trafikantene om hvordan forholdene er langs vegene. De som utfører denne jobben er trafikkoperatørene.
Jeg er opplæringsansvarlig på Vegtrafikksentralen i Mosjøen, og sammen med de andre opplæringsansvarlige i landet har vi utviklet et studie som innebærer at trafikkoperatørene får god og lik opplæring og til slutt skal de autoriseres. Nå var det to trafikkoperatører i Bergen som var ferdige med Trafikkoperatørstudiet og var klare for autorisering. Så nå var det jeg som skulle til Bergen og være sensor.
Jeg ankom Flesland på kvelden, onsdag 19. juni og tok bybanen inn til sentrum. Bybanen stoppet på mange kjente steder, og jeg fikk sett både Florida og Paradis og kjappe stopp hos både Wergeland og en seter med nonner. Vi var også innom en brannstasjon på turen.
Mellom Byparken og hotellet ble jeg snakket til av en skjeggete mann som strakte ut en arm og lurte på om jeg kunne hjelpe ham. Snill og hjelpsom som jeg er så spurte jeg hva han trengte hjelp med. Han fortalte at han hadde sovet ute i to netter og trengte penger, så jeg avviste ham høflig men bestemt før jeg gikk de siste meterne til hotellet. Det vil si – jeg så ikke hotellets inngang så jeg lette litt før jeg fant en inngang under et stilas like ved et Egon-skilt.
Jeg sjekket inn og gikk mot heisen. Det var 2 heiser med 3,14 meters mellomrom, og jeg trykket «opp» på «heis A». Etter en liten stund åpnet «heis B» døra. Uflaks, tenkte jeg mens jeg gikk de tre lange meterne til den andre heisen.
Jeg fikk et fint rom i 3. etasje på Thon hotell Bristol, med utsikt mot Torgallmenningen. Det eneste aberet med rommet for meg som er så sjenert var at det var glassdør inn til badet.
Etter å ha satt fra meg koffert og sekk på rommet gikk jeg for å få meg en matbit. Jeg trykket også denne gangen på «heis A», ventet litt og «heis B» kom for å hente meg. Da jeg kom tilbake og skulle opp igjen valgte jeg «heis B» mens jeg tenkte at det er nok bare den som funker. «Heis A» kom og hentet meg.
Jeg satte PC’en i vinduskarmen for å jobbe litt. Jeg så mange folk som stresset forbi og en skjeggete man som strakte armene mot folk for å få kontakt, altså han jeg snakket med. Folk bare gikk forbi ham, forståelig nok.
Litt senere på kvelden mens jeg fortsatt satt og jobbet ved vinduskarmen så jeg en mann som kom syklende med en henger. Han stoppet opp og jeg leste «Striptease shows, open to 03:00 every nigth, after dark». Det var også bilde av en kvinne med rød kjole.
Jeg er i utgangspunktet skeptisk til en del markedsføring. Tenker kanskje at «det er for godt til å være sant», eller at «det der må du lengre ut på viddene med», så da den syklende mannen ble lei av å stå i ro som et statisk reklameskilt, og syklet videre rett nedenfor vinduet mitt, så jeg mitt snitt til å titte ned i hengeren for å se om det virkelig var en kvinne i en rød kjole baki der. Skuffelsen var stor da jeg så at hengeren var tom. Det var nok syklisten selv som var stripperen, og da er i hvert fall ikke jeg interessert.
Jeg ble sittende en stund til foran PC’en med ett og annet blikk ut av vinduet. Det ble litt mørkere etter hvert, og når det syklende skiltet var tilbake foran hotellet så jeg at det var montert lys inni hengeren som lyste opp strippe-plakaten.
Jeg avsluttet for kvelden og la meg og kikket litt på TV før jeg sovnet.
Torsdag morgen startet med frokost. Jeg trykket «heis A», men det var «heis B» som tok meg opp til 7. etasje. Etter frokost trykket jeg «heis A», men stilte meg ved «heis B», og «heis B» kom faktisk.
Etter frokosten var det mere jobbing fra hotellrommet, for jeg skulle jo ikke være sensor før etter lunsj.
Ved Sjøfartsmonumentet stilte noen musikanter opp, og snart var de i gang med å ønske meg velkommen med hornmusikk og greier. Jeg ble bittelitt rørt og tørket en bitteliten tåre før jeg tenkte at «det skulle jo sannelig bare mangle»
Så var det tid for lunsj. Jeg gikk ut på Torgalmenningen og så at folk var kommet i gang med sine daglige rutiner. En skjeggete mann fikk øye på meg og strakte ut en arm, han ville vel ha min hjelp igjen, men jeg plasserte blikket mitt rett forover mens jeg passerte mannen med stil. Bittelitt kynisk tenkte jeg at dersom han har slik energi til å gå og henvende seg til alskens folk hver eneste dag så var det helt sikkert noen som hadde arbeid til ham også. Han burde gått til noen og spurt etter arbeid. Jaja, ikke så snill og grei heller, men pytt pytt, jeg er snill nok.
Etter lunsj på en kafe inne på Galleriet så gikk jeg tilbake til hotellet og hentet sekken min før jeg tok Bybanen fra Byparken til Nygård. Så kledde jeg på meg sensor-minen og entret Nygårdsporten med stil, det er nemlig der Vegtrafikksentralen i Bergen holder til.
Etter endt autorisasjonsprøve bar det tilbake til Torgalmenningen med meg. Jeg dro en snartur innom hotellet og la fra meg sekken på rommet før jeg gikk meg en runde i nærområdet. Jeg brukte nok et par timer på rundturen og godt vær og OK temperatur.
Da jeg kom tilbake til hotellet jobbet jeg litt før jeg slo på TV’n og roet meg helt ned.
Da jeg skulle til frokost neste dag trykket jeg som vanlig på «heis A» og den kom faktisk. Var det kanskje fordi jeg lurte den i går? Var vi skuls?
Heisen oppførte seg som en heis skal oppføre seg resten av oppholdet. Etter frokosten var jeg bare oppe og hentet sakene mine og dro med By-banen til Nygård som dagen før og bar sensor-minen i noen timer.
Jeg tok bybanen tilbake til Torgalmenningen og inntok et bedre måltid på McDonalds før jeg satte snuten mot Flesland med den tidligere omtalte By-banen. Nå skulle det bli godt å komme seg hjem til helga.
By-banen i Mosjøen kan liksom ikke måle seg med den de har i Bergen.
Det ble litt ventetid på flyplassen, som jeg brukte til litt jobb og en god det rekreasjon. Hjemreisen skulle starte kl. 1640 og gå via Ålesund og Trondheim før jeg skulle lande i Mosjøen kl. 19:35. Altså skulle jeg være hjemme hos mine kjære ca. kl. 20:00.
«New time 17:00» dukket opp på skjermen. Nå var det altså «på-an-ijæn» som Jan Eggum ville sagt det. Joda, det hender jo at flyene jeg skal ta går til riktige tider, men det er ikke akkurat regelen.
Jeg ble sittende mellom to damer som kjente hverandre på turen til Værnes. De kommuniserte med både «fletring» og fliring.
Klokken 19:13, en halvtime etter at flyet jeg skulle ha tatt videre til Mosjøen hadde dratt landet flyet vårt i Trondheim. Jeg fant det best å snakke med en Widerøe-dame gaten hvor jeg kom inn, men etter at hun hadde snakket med noen som bare gikk så virket det ikke som om hun hadde tenkt å snakke med flere. Men jeg sto jo tålmodig og ventet, siden jeg er en rolig, tålmodig og rimelig avbalansert og stille kar.
Mens jeg sto og ventet hørte jeg en beskjed over høyttaleranlegget: «SAS søker passasjer Roar Falch Hanssen. Kom til utgang 34 snarest. Utgangen stenger.» Det hele ble gjentatt på engelsk, så jeg fikk sjekket at jeg faktisk hørte riktig før jeg kikket meg rundt og fant hvilken retning jeg skulle ta.
Jeg ruslet i passe tempo bort til utgang 34 og fikk en lapp med hvor jeg skulle sitte. Utenfor utgang 34 fikk jeg se et fly uten SAS-logo. Har jeg blitt lurt? Hvordan skulle dette ende?
På flyet oppdaget jeg at jeg visstnok hadde mottatt en SMS med info om at jeg hadde fått endret flyreisen, men jeg hadde jo hatt telefonen avslått, så jeg hadde ikke fått noe varsel om noen melding.
Det bar nå til Bodø. Vi fløy over vakre helgelandskysten og kom omsider til Bodø. Jeg sjekket nå mobilen og for jeg hadde jo fått neste destinasjon også må SMS. Men selv om jeg visste hvilket fly jeg skulle ta oppsøkte jeg info-skranken i 1. etasje for å få vite hvilket fly jeg skulle ta videre, men mest for å kanskje få litt å handle mat for.
Jeg ble skjenket kr. 100 som kunne brukes i restauranten. Etter en tur gjennom sikkerhetskontrollen igjen gikk jeg til Food Factory for å bestille meg mat, men den gang ei. Kjøkkenet hadde nemlig stengt. Så jeg kjøpte brus og noen bakevarer for pengene, og satte meg ved utgangen mens jeg pakket i meg et wienerbrød.
Flyet til Mosjøen var selvfølgelig forsinket, men bare 15 minutter, så er vel ikke noe å si på det.
Etter nok en flytur landet vi trygt på Kjærstad International. Jeg var nesten hjemme nå. Bare å få kofferten og vente til jeg ble hentet så jeg kunne komme meg hjem.
Kofferten kom ikke. Den hadde ikke vært så heldig å bli ropt opp så den kunne nå flyet til Bodø. Jeg og en passasjer til måtte registrere en «Property Irregularity Report» for at vi skulle få tilbake bagasjen vår. Mens jeg sto og ventet på at den andre karen skulle bli ferdigbehandlet, så jeg at Jeanette og EJ kom for å hente meg.
Snart var jeg hjemme og kunne nyte et deilig måltid. Det var veldig godt å legge seg den fredagskvelden.
Jeg fikk melding om at bagasjen var gjort klar til levering til meg kl 14:45, og ca. kl. 21:00 ble bagasjen levert hjemme hos meg.
Det ser imidlertid ut til at han har vært en tur på Rush Trampolinepark i Trondheim på egenhånd om jeg skal tro den ene bagasjetaggen. Viktig å kose seg litt.
Jeg vurderer nå om jeg bør få installert et web-kamera eller to slik at jeg kan følge koffertens vandringer på egenhånd. Det er andre gang i år at kofferten kommer frem et par døgn etter meg.
Det var sånn at min kone ba meg om å kjøpe en alkoholholdig drikke til henne. Så jeg dro til en butikk i Mosjøen for å kjøpe det. Men denne alkoholholdige drikken var ikke lett å finne. Sånn var det, ja.
Jeg velger å ikke nevne drikken med navn for å unngå å reklamere for alkoholholdig drikke.
Jeg så at klokka nærmet seg 20:00 som er grensen som norske myndigheter har satt for salg av alkoholholdige drikker i butikk, så jeg ble litt stresset da jeg ikke fant noe som som het Hutsj i hyllene. Ikke visste jeg hvordan flaskene så ut heller.
Jeg skrev tekstmeldinger til Jeanette mens jeg vekslet mellom å kikke på klokka og hyllene med flasker og bokser. I hyllene så jeg Bacardi Breezer, Smirnoff Ice, Carlsberg, Tuborg, Bare Øl, Isbjørn og mye annet godt øl, men noen Hutsj var ikke å finne.
Klokka var blitt 19:58 da jeg tok en rask beslutning om å gå for Bacardi Breezer i stedet for. Jeg rasket med meg noen flasker og satte kursen mot kassen. Siden klokka var så nær den idiotiske grensen for når jeg kan kjøpe alkoholholdig drikke valgte jeg selvbetjeningskassen.
Men jeg ble plaget med scanning av flaskene og hørte plutselig en stemme som peip fra kassen bak meg: «Ikke alkohol, ikke alkohol»…
Ok, da må jeg betale i kassen som stemmen jobbet i, tenkte jeg, og rasket med meg flaskene til den andre kassen. Men før det ble min tur fikk jeg beskjed om at klokka var over 20:00 og at jeg ikke fikk kjøpe de få flaskene med alkohol.
Oppgitt over regelverket og hele greia fant jeg ut at jeg hadde to valg: Ta det rolig og gå ut uten alkohol, eller begynne å diskutere idiotisk regelverk og selvbetjeningskassene med rare begrensninger osv… Jeg er heldigvis typen som gir meg mens leken er god og ga rolig fra meg flaskene før jeg gikk like rolig ut av butikken.
På innsiden så var jeg ikke like rolig, men svett av hele greia. Men nå har jeg i det minste opplevd å bli nektet «servering» for første gang, og da kan jeg i det minste skrive litt om det.
Nå burde jeg legge ut om hva jeg synes om alle slags latterlige lover og regler her i landet, men det dropper jeg glatt. Det eneste man oppnår med disse reglene er at det alltid vil være et marked for illegalt alkoholsalg. Selv styrer jeg unna den slags.
Moralen er vel at man bør bygge opp et eget lite lager av alkoholholdig drikke sånn at man ikke må droppe festen når man er litt for sent ute. Jeg for min del fester så skjelden at det nærmest vil være krise om jeg måtte droppe en fest på grunn av idiotiske lover og regler.
For ordens skyld: Drikken jeg skulle ha kjøpt heter Hooch – måtte jo google det da jeg kom hjem. Nå tar jeg meg en liten tår med ekstra lett melk, selv om jeg faktisk har både Øl og Breeze i kjøleskapet.
Satt på stolen ved bordet,
på hjemmekontoret,
da jeg fikk en anelse fnatt;
Jeg ble beglodd av en katt.
Utenfor vinduet satt a
den skumleste katta.
Hun ga tegn – ingen tvil;
“Watching you – my next meal.”
Nei, jeg ble nok ikke redd,
jeg ble vettskremt instead.
Det skjer heldigvis ikke støtt,
men i dag kom en t-skje bløtt.
Jeg har alltid likt korpsmusikk, og da spesielt trommene og de fine uniformene som korpsene marsjerer stolt i. Så en gang på i løpet av mine ni år på Tjøtta Barne- og Ungdomsskole bestemte jeg meg for å begynne i Tjøtta Skolekorps, kanskje aller mest på grunn av at korpset fikk dra på korpsstevne hvert eneste år.
Jeg husker ikke første dagen da jeg fikk utlevert en nesten bortimot skinnende blank trompet. Nå skulle jeg lære noter og lære å spille på mitt nye, tidligere brukte, instrument – jeg var blitt korpsaspirant.
Jeg hadde ikke noe særlig til forkunnskaper, men i musikktimene hadde jeg i årene før min korpskarriere fått utlevert en pen bunke med tegneark. Tegnearkene fra musikktimene hadde merkelig nok noter på baksiden, men kunne likevel godt brukes til å tegne på. Tidlig på barneskolen hadde jeg riktig nok lært meg å spille «Lisa gikk til skolen» på blokkfløyte.
Jeg lærte skalaen ganske fort – takket være Jahn Teigen og Anita Skorgan, men fant ut at do-re-mi-fa-so-la-ti-do egentlig het c-d-e-f-g-a-h-c. G-nøkkelen hadde jeg kontroll på fra før, fordi den hadde så fin en snurr rundt g-strengen før den tok helt av og gikk til topps og deretter rett til bunns.
Jeg lærte enkle melodier som jeg klarte å spytte ut av trompeten. Jeg var stolt av det lille jeg lærte meg, selv om jeg syntes synd på dem hjemme som måtte holde ut med øvingen min. Øvingen hjemme var ikke så veldig morsom heller. Jeg hadde jo mye annet rart som skulle gjøres.
Jeg deltok på korpsøving etter skolen en dag i uken, og kreistet ut noen ikke særlig melodiøse toner mens jeg drømt om å dra på korpsstevne.
Etter noen måneder med tut i messingen fikk vi utlevert flotte uniformer og jeg må virkelig si at jeg kledde uniformen min noe vanvittig bra. Så fikk vi vite at vi skulle få dra på korpsstevne også i år – jeg skulle ut på langtur sammen med mine korpsvenner. Årets korpsstevne skulle være i Sandnessjøen.
Så ble det ikke langtur på meg likevel, men jeg skulle vel ha det moro likevel.
Vi fikk beskjed om at dette året skulle alle uniformer sendes til rensing betalt av hver enkelt musikants foreldre.
Jeg dro på korpsstevne i Sandnessjøen, men jeg fikk i det minste en svensk medalje derifra (blå og gul).
Før 17. mai måtte vi lære å marsjere, og det var vanskelig fordi takten ikke fulgte trinnene mine. Likevel lot ikke stortromme-føreren til å justere takten. Donk, donk, donk-donk-donk, donk, donk, donk-donk-donk.
Vi var altfor elendige til å spille på 17. mai, men vi skulle like fullt være med i toget og marsjere, og på den måten var vi jo en del av toget likevel.
Sommeren kom som en etterlengtet pustepause, og etter sommeren dro jeg på første øving som fullverdig korpsmedlem. Jeg hadde vokst litt og var usikker på om jeg passet til trompeten enda, men likevel var jeg optimist som vanlig, det vil si helt til vi fikk utlevert første noteark.
De hadde prestert å lage mange andre rare symboler på notearket, symboler jeg ikke forstod i det hele tatt. Dette var ikke det jeg hadde lært som aspirant. Men selv om det så mørkt ut så visste jeg råd: jeg leverte tilbake trompeten og sa takk for meg og korpskarrieren min var historie.
Korpskarrieren min kan oppsummeres slik: Jeg begynte med blanke ark, laget støy på trompet, marsjerte i utakt, dro på korpsstevne til Sandnessjøen, og fikk svensk medalje iført en nyrenset uniform.
Jeg har en mistanke om at familien min var lettet over at tiden med trompetøving i hjemmet var over.
Det er morgen og jeg er trøtt,
det er jeg forresten støtt.
Den beste måten å komme i gang,
er å tralle på en lystig sang.
Hver morgen synger og traller jeg,
og lokker smilet frem hos deg.
Men jeg vet du kan bli irritert,
av for mye tralling og munterhet.
Jeg har det etter min kjære far,
en riktig trallende og munter kar.
Han fikk meg stadig i godt humør,
så min sønn, det er det jeg gjør.
