Jeg ser humor nesten overalt. Sånn som for eksempel på en
dagligvarebutikk her i byen.
I går da jeg var innom denne butikken møtte jeg først på han ansatte som alltid stiller seg foran der jeg har tenkt å gå for å sette ut varer. Jeg stoppet høflig og ventet til han flyttet seg, men da kom en dame på rundt 60 år med langt grått hår og snek seg forbi både meg og hr. i veien. Hun hadde det travelt.
Nå skal det sies at jeg sliter med å være for høflig, stopper gjerne opp og slipper andre foran meg. Jeg vet at jeg bør jobbe med det, men inntil videre tar jeg hensyn.
Denne butikken har et eget kjølerom for melk og ost og den
slags. Da jeg skulle inn der var en eldre dame med gåstol på tur ut, så jeg tok
et steg til siden for å la henne komme frem. Ja, jeg er jo en gentleman tror
jeg. Men før hun hadde kommet seg ut av døråpningen fra kjølerommet kom fru
travelt med langt grått hår igjen. Jeg kjente at jeg ble litt irritert, men er jo
humor i det også.
Etter at jeg hadde vært en snartur inne på kjølerommet og
hentet meg en yoghurt gikk jeg rett til disken. Akkurat før jeg kom til disken
kom den flyvende fru travelt med langt grått hår igjen, men hun innså at hun
ikke rakk å snike foran meg, så da gikk hun til den andre kassen.
Fru rullator var nå foran meg i kassen og skulle betale. Den
unge gutten i kassen lente seg over kassen og sa høyt og tydelig slik at fru
rullator skulle høre det: «dæ bi bære 87 kronæ».
«Bære, ja dæ kainn du sei» sa fru rullator med et glimt i
øyet. Så var det min tur og herr bære sa til meg: «dæ bi bære 14 kronæ». Jeg
syntes det var morsomt at han hver eneste gang sa at «dæ bi bære…».
Kids Cash Register Cash Register Toy Cash Register
Jeg var innom butikken en tur i dag også. I dag skulle jeg kjøpe mel, og da jeg hadde plukket med meg melpakken og satte kursen mot disken dukket hr. i veien opp igjen. Han skulle sette ut varer foran meg som vanlig. Jeg måtte stoppe og la ham gjøre seg ferdig, som jeg alltid gjør, og da jeg var forbi ham gikk jeg frem til kassen hvor hr. bære sto og ventet på meg. «Dæ bi bære 38 kronæ» sa han og jeg humret litt for meg selv da jeg gikk ut av butikken. Ville han ha sagt «bære» om jeg hadde handlet for 3000 kroner også? Antageligvis.
Som sagt jeg ser det humoristiske i at hr. i veien alltid skal plassere ut varer der jeg har tenkt å gå. Og det er ikke mindre humoristisk å se folk stresse avgårde uten å ta hensyn til de eldre damene som jeg stanser for å slippe frem. Og “dæ bi bære” topper jo hele greia her. Når i tillegg dette skjer gang på gang så kan jeg ikke dy meg, jeg må le…
Endelig er jeg hjemme igjen etter kurs på Værnes. Jeg og tre
kollegaer har vært på kurs gjennom Trafikkoperatørstudiet, jeg som
opplæringsansvarlig og Marit, Martin og Lars Gunnar som kursdeltakere.
Vanligvis når jeg er på reise så skjer det noe «uventet», flyavgangen
blir enten kansellert, forsinket, eller kofferten min reiser ikke med samme fly
som meg. Denne gangen var intet unntak.
Mine kloke kollegaer hadde bestilt fly med avgang fra Værnes
kl. 15:40 – bare 40 minutter etter kursslutt, mens jeg som er av den mer
bedagelige typen hadde avgang kl. 18:45. Jeg liker å ha god tid så jeg slipper
å stresse.
Etter lunsj fikk jeg vite at det var rikelig med vind og drittvær hjemme, og at været kom til å bli værre ut over dagen. Jeg ba Jeanette om å ringe og få endret billetten slik at jeg kunne reise hjem tidligere, og vipps så var det i orden. Nå hadde jeg samme avreise som resten av gjengen.
Jeg og Martin hjalp en eldre dame med å sjekke inn på flyreisen sin, hun skulle til sydligere strøk og var ikke akkurat dreven i sjekkinn-faget. Hun var veldig fornøyd og takket så mye, men hun skulle ikke reise før i morgen da. Den eldre damen slo oss ikke, men det slår meg nå at jeg til stadighet havner i situasjoner hvor jeg ender opp med å hjelpe eldre damer, og det er jo bra.
Sikkerhetskontrollen ble passert uten store vanskeligheter for min del. Jeg har aldri med meg dynamitt eller lignende når jeg reiser med fly. Det farligste jeg hadde med meg var nok en liten nesespray som jeg er avhengig av, men da jeg puttet den i en liten plastpose så var den uskadeliggjort. Dette er noe jeg er godt kjent med, så sprayen kom i posen sin før den skulle sendes gjennom røntkenscanneren eller hva det nå heter. Ja, de har nok sett mye rart på skjermene sine disse Securitazzene, og en av dem ba til og med om å få kikke i en eldre dames håndveske. Som liten lærte jeg at det gjør man bare ikke, og i hvert fall ikke til en dame man ikke kjenner. Uansett sikkerhetskontrollen og Securitazzene fikk grønt smilefjes fra meg
Etter hvert befant vi oss så å si i lekekroken nede ved gaten.
Ny tid 16:00. To av mine kollegaer hadde bestilt togbillett for sikkerhetsskyld
pga. vær og sånt. Det nærmet seg «boarding» og alt så ut til å gå etter planen
da disse kollegaene avbestilte togbillettene sine.
Kort tid etter mine kollegaers tog-avbestilling endret teksten på skjermen seg fra Mosjøen til Sandnessjøen, og skrankemannen informerte om at på grunn av uvær i Mosjøen så fikk vi lov til å reise til Sandnessjøen i stedet. Jeg som kommer fra kysten like sør for Sandessjøen ble jo hoppende glad og danset rundt i ring uten kofta… nok om det. Plutselig satt vi på flyet som skulle bringe oss til Sandnessjøen.
Vel oppe i lufta begynte det å riste litt så falt vi noen
meter før det ristet litt igjen, med andre ord en Værnes ligth. Jeg satt nest
lengst frem i flyet sammen med Lars Gunnar og jeg så på flyvertinnen at hun
frydet seg litt da vi falt. Turen videre var ganske bedagelig og jeg duppet
litt underveis med hengende hode – veldig kjekt for den allerede vonde nakken
min.
Så skulle vi gå ned for landing. Det ble noe risting og
veiving hit og dit og to sekunder før landing pekte styrbord vinge rett mot bakken,
men pilotene fikk oss vel i havn.
Så ble vi busset videre til Mosjøen, og deretter fløy jeg og kofferten hjem i regn og unnavind. Det føltes som om jeg fløy i hvert fall fordi vinden pusha meg så kraftig i rett retning. Og med tanke på at jeg ikke veier stort så kan du nok se for deg at jeg fløy hjem. Ved AMK Senteret kjente jeg lukten av pommes frites som kom flyvende med luften fra Milano.
Vel hjemme fikk jeg av meg klissvåte klær og hoppet rett i dusjen. Her kunne det ha gått skikkelig galt fordi jeg hadde tatt av meg brillene, og kunne bare så vidt skimte at dusjen var innstilt på gloheit. Ja, her kunne hummeren blitt knallrød, men jeg oppdaget det heldigvis før jeg satte på vannet, og hummeren overlevde. Nå sitter jeg i godstolen, nydusja og fantastisk fin og har akkurat mottatt en snap fra Jo-Andre om at han satte kursen mot Sandnessjøen. Jo-Andre har vært i Oslo sammen med Stian – begge gode kollegaer. De kom nok med flyet jeg egentlig skulle ta fra Værnes.
Var en tur innom en dagligvarebutikk i dag. Tenkte jeg skulle kjøpe rundstykker til kveldens gryterett. Når jeg var like ved fersk-bake-vare-disken sto en av våre nye landsmenn som jobber i den butikken og plasserte varer i hylla rett ved siden av fersk-bake-vare-disken. La oss kalle denne mannen Ali i denne historien.
Litt lengre bort på tur inn i kjøle-vare-avdelingen var en
annen av våre nye landsmenn som også jobber i denne butikken. La oss kalle ham
Baba.
Ali er lys i huden og Baba er mørk, Ali er litt lavere enn
meg, mens Baba er høy. Nok om det.
I det jeg skulle passere Ali for å komme meg til
fersk-bake-vare-disken ropte Baba til Ali. Ali ropte tilbake «do må rydda
ferdig nå, do bruka 3 tima, jai bruka 1 tima».
Brødhylla
Jeg sto fortsatt bak Ali og ventet på passasje, tolmodig som
jeg er. Baba ropte tilbake «do gjøra dårli jobb». Gemyttene som tilfeldigvis
var til stede klarte heldigvis å roe seg og Ali vek litt til siden, mens Baba
gikk inn på kjøle-vare-avdelingen.
Jeg fikk passert Ali, hentet rundstykker som ble puttet i
posen sin. Ali spankulerte til kasse-området mens jeg lagde en fin liten sløyfe
på rundstykke-posen.
Da jeg kom til kassen for å betale så smilte Ali litt brydd
til meg mens jeg betalte.
Det er vel ikke noe nytt at man kan være litt uenige på
jobb. Noen synes kanskje at de gjør for mye og andre for lite, og det kan være
greit å prate litt saklig om det. Kanskje er det en grunn til at noen bruker 3
timer på det andre bruker 1 time på, hvem vet?
Uansett så er det uheldig å ta denne lille disputten i butikken foran kundene. Da fremstår man ikke så veldig profesjonelle.
Når slike uenigheter oppstår på en arbeidsplass så skal man
prise seg lykkelig for at det ikke kommer 40 røvere stormende inn i samme
øyeblikk.
I dag ville farfar vært 101 år. Jeg minnes han som en snill
og humoristisk mann som tilbragte mesteparten av livet sitt i båten som fisker.
Han hadde mange gode historier fra livet å fortelle og mange av dem skulle vært
nedskrevet. Jeg savner farfar veldig mye.
I dag tenker jeg på hvor mye verden har forandret seg i farfars
levetid, fra 1918 til 2006. Livet i Norge i 2006 var jo helt klart forskjellig
fra da farfar var barn. Det har vært en rivende utvikling, og jeg tror ikke at
jeg kommer til å oppleve en utvikling i nærheten av det som farfar opplevde.
Fiske og båt var farfar sitt spesialfelt siden han var fisker. Bare på dette feltet har det skjedd en voldsom utvikling. Fra båter hvor seil og årer var fremdriftsmidlet til båter med motor, og fra håndlodd til ekkolodd.
“Linda Helen” ligger på fortøyningen.
Farfar var notbas og som fisker var han på jobb året rundt. Lofotfisket på vinteren, vårfisket på Finnmarka og sommer og høst var det fiske etter sild og sei i fjordene.
Selv i periodene når han var hjemme var det jobb. Da var det tid for reparasjoner og vedlikehold av båt og bruk i tillegg til forefallende arbeid som måtte gjøres hjemme.
Selv navigasjonsmetodene har forandret seg. Jeg husker når «Havbas»
fikk radar montert, en Furuno.
Fiskeredskapene har også endret seg gjennom disse årene og
brukene har blitt større og bedre etter hvert som man fikk flere hjelpemidler
som spill og kraftblokker til å lette arbeidet med å dra opp bruket.
“Havbas” ligger på fortøyninga på Gammelgårdsvågen.
Ja, farfar har opplevd mye, både godt og vondt. Jeg vet at
en av hans vondeste minner var fra krigen, den dagen «Rigel» og «Korsnes» ble
bombet ved Rosøya. Sammen med sin far dro farfar ut for å hjelpe til i
bergingsarbeidet etter bombingen. De fraktet døde, levende og lemlestede mennesker
fra sundet mellom Tjøtta og Rosøya og til Alstahaug, hvor disse ble fraktet
videre til Sandnessjøen.
Minnene fra denne dagen hadde farfar med seg resten av livet.
Minnene var så vonde at farfar sjelden snakket om denne dagen.
Farfar på Finnmarksfisket med “Brødrene” – muligens i 1974
Farfar var en god mann, far og bestefar og vi minnes hans gode
humør og fortellerglede men også hans smil og glimt i øyet når han fikk oss
barnebarna på besøk.
Hadde pakket kofferten med blant annet en termodress, lue og
votter. I dag skulle vi kjøre til Bodø for å gjennomføre UAT for Bodøtunnelen
som snart skal åpne.
Sjåføren vår, Brita, var veldig ivrig på å komme seg avgårde
og sendte noen tekstmeldinger som tydet på at vi kom til å komme oss avgårde
før to-pausen. Og ganske riktig, før jeg visste ordet av det så var vi på tur
nordover i en leiebil fra Hertz.
Jeg og Dag satt på bakerste rad i bilen, og fikk noen turer
opp i taket når sjåføren kjørte i telehiv og andre humper av ymse slag. Som seg
hør og bør satt damene på fremste rad, sjøfør Brita og Co-pilot Synnøve. På
midterste rad satt Lars-Gunnar, Fredrik og Jo-Andre.
På Sørelva stakk vi innom brøytestasjonen og inviterte oss
selv på kaffe og medbragte kaker. Brita hadde selv bakt kakene, en gulrotkake
og en sjokoladekake og pakket dem inn i papp og plast-emballasje.
En trivelig stopp på Sørelva brøytestasjon.
Vi møtte tre trivelige brøytesjåfører i en moderne
brøytestasjon. Brøytemannskapet her har ansvar for Saltfjellet og Graddis.
Etter en stund måtte vi fortsette ferden nordover til Fauske
og deretter rett vest til Bodø.
Da vi ankom Bodø fikk vi et glimt av Bodøtunnelen som vi
skulle ta en nærmere titt på dagen etter.
Snart var vi ved hotellet og kunne begynne jakten på en
parkeringsplass. Sjåføren fant selvfølgelig en parkeringsplass like ved
hotellet, og Lars-Gunnar var behjelpelig med å betale parkeringen. Klokken var
nå blitt 20:00.
På vei fra bilen til hotellet kunne vi nyte synet av folk
som trente på et treningssenter. Inne på hotellet fikk vi sjekket inn og flere
av oss inkludert undertegnede fikk rom i 12 etg.
Vi fikk et kvarter på oss til toalettbesøk før vi skulle
møtes i resepsjonen for å gå til en restaurant og få oss litt mat. Det skulle
vise seg at damene ikke hadde noen bråhast med å spise, så vi gutta gikk i
forkant bort til Egon.
Vel fremme på Egon fant vi oss et bord med god plass for både
gutter og jenter. Vi kjøpte oss øl, fant oss et nytt bord og ventet tålmodig på
damene. Etter hvert ventet vi utålmodig på damene.
Da damene ankom restauranten var vi mer enn klar til å
bestille mat. Undertegnede selv bestillte fiskesuppe, mens de andre valgte
kjøtt-retter. Vi spiste og koste oss skikkelig.
Etter restaurantbesøket ble det en tur i toppbaren for noen
av oss, men vi tok det rolig og gikk snart til hvert vårt rom for å sove.
Tirsdag 12. mars 2019
Våknet tidlig på hotellrommet og slappet av i senga mens jeg
kikket litt TV. Så bar det ned i frokostsalen ca. ½ time før avtalt oppmøte.
Der fant jeg et bord med flere ledige stoler, det var bare en hake ved det.
Noen hadde lagt en avis av typen Dagens Næringsliv på hjørnet av bordet.
Uansett så vidt jeg klarte å se satt det ikke noen der fra før, så jeg satte
meg ned og nøt frokosten min.
Så kom det plutselig en dame og spurte om det var ledig ved
bordet mitt. Jeg sa selvfølgelig ja, for det var ganske fullt i frokostsalen.
Damen satte seg ned, tok avisen og leste seg gjennom frokosten.
Plutselig satt Brita rett bak ryggen på meg, og Synnøve drev
og forsynte seg av buffeten. Brita påpekte etter hvert at Jo-Andre satt alene
ved et bord. Snill som jeg er så tok jeg med meg det som var igjen av frokosten
min og spankulerte bort til bordet hans for å holde han med selskap.
Etter frokosten skulle vi møtes nede i resepsjonen for å
kjøre bort til Statens vegvesens regionkontor på Dreyfushammarn i Bodø. Jeg og
Lars-Gunnar kom først og gikk en tur på Narvesen like borti gangen mens vi
ventet på de andre. Da vi var ferdige der fikk Lars-Gunnar beskjed om at de
andre var i bilen og ventet på oss – selvfølgelig høyst ureglementerært.
På regionvegkontoret møtte vi opp på et møterom og fikk god informasjon om Bodøtunnelen. Mye visste vi jo fra før siden vi hadde lest hjemmeleksen vår, men var uansett greit med en gjennomgang.
Opplæring i styring av Bodøtunnelen. På bilde ser vi kamerabilde i tunnel, både vanlig bilde og bilde fra termokamera.
Etterpå dro vi ut til tunnelen for å se hvordan den så ut. Guiden vår satt og styrte bommer fra Vegvokteren på laptopen underveis, slik at vi kom oss inn i tunnelen. Vi fikk befart både teknisk rom og pumpesump i tunnelen, og vi sjekket også et av tverrslagene som fører til det andre tunnelløpet.
T.v. Brita tester nødtelefonen i nødskap 28 og får kontakt med en kollega på vakt på VTS. T.h. Vi får omvinsing i teknsik rom i Bodøtunnelen.
Etter en kjapp lunsj på Esso måtte vi tilbake til tunnelen siden Avisa Nordland og Bodø Nu skulle intervjue vår tekniske ansvarlig Jo-Andre. Vi andre ble ikke spurt om noe, men fikk være med på bilde i det minste.
Etter fotoshooten bar det tilbake til regionvegkontoret hvor
vi etter en kjapp tur i 3 etasje forlot bygget. Vi var ferdige, og kunne ta
toget hjem. Det var bare det at klokka ikke var i nærheten av togavgang. Damene
bestemte for oss at vi skulle på City Nord, og sånn ble det.
Satt noen timer på cafè før vi bestilte oss middag på samme
kafe. Etter middagen hadde vi ca. en time igjen til vi skulle forlate
kjøpesenteret. Jeg ruslet en tur på egenhånd før jeg endte opp på en benk ved
utgangen. Kjøpesenter er ikke det morsomste stedet å vente på et tog.
Endelig kom vi oss avgårde til Bodø Stasjon. Vi gikk på
toget og kunne se frem til flere timer med tøffing sørover. Til og med Synnøve og
Fredrik fikk være med toget selv om de ikke hadde billett, men de måtte sitte
på klappseter. Jo-Andre fikk ikke være med toget. Han måtte vente på neste
gruppe med trafikkoperatører fra VTS.
Etter noen minutter fikk vi beskjed om at toalettet var i
ustand. Heldigvis fikk vi bytte tog da vi kom til Fauske så vi fikk
toalettfasiliteter. NSB kunne nok ha informert om togbyttet før vi kom til
Fauske, slik at folk hadde sluppet å benytte seg av nødløsninger for
toalettbesøk. Jeg for min del hadde så langt holdt tett.
På Lønsdal stasjon ble vi plutselig oppmerksom på en meget
ivrig gjeng som sto og vinket til oss fra nabotoget. Det viste seg å være noen
av våre kollegaer som var på vei til Bodø i samme ærend som oss. At de skulle
bli så glade for å se oss etter så kort tids fravær føltes nok noe overveldende
for oss, men hyggelig var det uansett.
Vi vinket farvel til nordgående kollegaer og fortsatte turen
sørover mot Mosjøen. Nå hadde Synnøve og Fredrik også fått seg bedre seter å
sitte på.
Etter hvert ankom vi Mosjøen stasjon, slitne, trøtte, sultne
og med relativt møre rumper etter togturen.
Alle var nok enige om at vi hadde hatt en fin tur.
I dag e dæ bursdagen tel litt a ein kar, ein fagstmainn, ei råtass – min svigerfar. I skostørrelse 68, ha hainn vandræ livets sti, å hainn ska fortsatt trask omkreng, ja t evi ti.
Du måtje bi så skræmt vess du sku møt hainn, før bak bartn e hainn ein vældi snill mainn. Hainn har ævne t å plokk et dyr fra fjell tel mat, å står sjøl før prosæssn tel dyre ligg på fat.
Hainn har ein humor såm høre lainsdeln tell, å lattern hains høres t langt oppå fjell. Jau hainn e matcho såm få kainn få bi, mæn hainn e munter, snill å bættele bli.
Du ha kainsje sett The Voice å Grand Prix, mæn du hatje hørt finar sangstæmme førdi: Svigerfar søng både Celine Dion å Johnny Cash, Mæ ein stæmme så e såm fløyel så knæsh.
Gratulerer mæ dagen, sku ha jedd d ein klæm, mæn e når ikke opp førbi dett voldsomme læm. Mæn får e tak i ein stige ska e høydeskrækken t tråss, klatter opp å je d ein klæm – dar har du åss.
