Helgen var over og på VTS var det mye å gjøre og telefonene ringte i ett. Jeg satt selv på kontoret mitt og ante fred og ingen fare da det plutselig strømmet på med damer.
Hvilken dag dette skulle bli.
Jeg skjønte etter hvert at noe var i gjære. Damene snakket om «å sitte på med» og «kjøre» og jeg skjønte at de ikke var kommet for å bli.
Brått ble jeg vekket av at døra slo inn på kontoret. Jeg fikk kravlet meg opp på stolen igjen, og børstet det verste støvet av klærne. Så oppdaget jeg at Gerda sto og snakket med meg. Jeg skjønte at det var noe hun ville, men brukte noen minutter på å forstå at hun ville at jeg skulle ta over jobben hennes – hun skulle nemlig også dra. «Kainn du sett ein times ti tel hainn Casper kjæm?»
Hva er det skjer tenkte jeg… skal Øyfjellet rase ned over bygget ettersom at alle dro? Joda, jeg har jo lært at i ekstreme situasjoner så er det kvinner og barn som skal reddes først – altså ikke meg.
Neida, damene skulle ikke evakuere – de skulle dra over til fienden, Sverige.
Brått og uventet befant jeg meg bak 101 skjermer i kontrollrommet på VTS. Jeg hørte telefonene ringe mens jeg famlet i blinde. Didrik og Casper hjalp meg i gang slik at jeg fikk logget på og kunne begynne å svare telefonene. Jepp, det var alt en Casper på jobb – men siden VTS alltid er beredt så har vi alltid en «Casper på lur».
Etter 10 minutter på-koblet telefonen var jeg ør i hodet… Det ringte jo i ett.
En innringer meldte om at det var en elv som gikk 3 km nord for Ulvsvåg som hvor rørene under vegen holdt på å fryse igjen. Han ville ha informasjon slik at han kunne sende bilde, og jeg ga ham e-postadressen vår i mangel av en mobiltelefon som er egnet til slik. «… krøllalfa… vegvesen… dått…». «Det heter ikke dått, men punktum»…
Etter langt om lenge og lengre enn langt var vi enige om at dått var ut og punktum var kommet for å bli, jeg tipset ham også om Facebook-siden, men det var til ingen nytte – ikke alle har Facebook var svaret fra den kverulanten. Han avsluttet samtalen med at han kanskje ikke trengte å sende bilde likevel…
En annen telefon jeg fikk var fra en bekymret Gerda som hadde mistet noen av damene. Jeg klarte å roe henne ned, men hun var oppriktig bekymret – og det kan jeg godt forstå.
Men jeg tenkte som så at det er ikke så enkelt å holde styr på så mange damer og at man mister noen i en hektisk hverdag er nesten bare å regne med. Men de kommer jo stort sett til rette igjen da.
En time gikk og det ble lunsj, men «Casper på lur» var ikke kommet. Så jeg satt og svalt i enda mange timer. Jeg skal ikke si at jeg ble totalt avmagret, men jeg gikk nok ned bortimot 20 kg den første timen, og da «Casper på lur» var kommet var det gått to og en halv time, jeg var nedi 27 kg da jeg kunne gå til lunsj.
Jeg kom fra situasjonen med livet i behold, men det er sannelig ikke enkelt å overleve når damene drar. Hadde det ikke vært for vår kjære «Casper på lur» og Casper og Didrik på jobb – så hadde nok situasjonen vært en helt annen.
Til slutt et lite vers:
Når damene stikker av og drar på tur, er det godt å ha en «Casper på lur». Så får vi håpe at damene får det bra, og kommer fort tilbake – for damer må vi ha.
Ska dæ bi kveitæ må du ha haill,
entn du e ongdom eiller ein kaill.
Kjæm du tomheindt på lainn,
då må du fatt å begrip, mainn:
Får du’tje heime så må du på raill.
En nydelig lørdag morgen våknet jeg opp og ante fred og ingen fare. Jeg hadde glemt hva som sto på agendaen denne dagen – nemlig en tur sammen med svigerfar igjen. Litt småtrøtt snudde jeg meg i senga og lukket øynene igjen. «No må vi stå opp», hørte jeg fra den andre siden av senga. Jeg svarte «Bonanza bjynn ikke einno», og lukket øynene mine. «Vi skal jo på tur» svarte lyden fra andre siden av senga.
Vi sto opp og spiste frokost og fikk på oss riktige klær til turen. Jeg tenkte at jeg kanskje rakk å se litt av Bonanza før vi måtte dra, men neida, det var noe fotball-greier i stedet på TVn.
Vi kjørte til Trofors en liten havneby nord for Mosjøen, men likevel den største byen mellom Mosjøen og Fauske. Utenfor spisestedet Trixie sto svigerfar å ventet med sin macho offroad bil. Svigerfar er en 2,5 meter høy mann med kraftig bart ala Josef Stalin å halvlangt maskinklippet kort hår. Han er oppvokst med blodslit i Steigen og har fortsatt med det etter han kom til Helgeland. Derav har han armer som får bodybuildere til å se pinglete ut. Når han ikke jobber på fiskemottaket så driver han med jakt og fiske. Han kan minne litt om en blanding av Indiana Jones, Crocodile Dundee og Arnold Schwarzenegger.
Vi parkerte utenfor Trixie og hoppet inn i Svigerfars bil og kjørte en liten stund før vi tok av inn på Villmarksveien og derfra tok vi av på en annen vei som førte oss langt inni den norske jungelen.
Så sto vi der, svigerfar med en sekk på størrelse med bilen vår stappfull av nødvendigheter til en jungelekspedisjon. Selv James Bond har aldri vært utstyrt med så mange finesser på sine oppdrag. Jeg som en blanding av Truls Svendsen og en liten Ompa Lompa med små korte føtter og kjempestor overkropp og med en altfor stor og tung sekk på ca. 500 gram som inneholdt kun det mest unødvendige for en slik tur. Sekken min var så tung at jeg nesten ikke kunne stå oppreist, mens svigerfar kunne tatt den på innerlomma om han ville. Men jeg skulle ikke være noe mindre macho enn svigerfar denne ene dagen. Så var det min kone Jeanette og min sønn som ikke hadde noe å bære på.
Vi satte kursen mot jungelen, og jeg spurte forsiktig «kor langt ska vi gå?». «Nei, vi ska gå bære ein litn tur innijønno skauen å over ei hængbru, så e vi dar» svarte svigerfar, «når vi kjæm fram ska vi tenn bål å kos åss».
En liten tur skulle vel selv jeg med min utrente kropp klare, tenkte jeg og gikk på med friskt mot. Vi satte kursen inn gjennom jungelen med godt humør. Etter ti meter var jeg dritt lei av alle innsektene, det var innsekter som lignet på mygg, klegg og blinding, bare at disse innsektene var utstyrt med propeller og huggtenner. De tok heldig vis ikke så store stykker av gangen, men likevel veldig plagsomt. Men jeg ga ikke opp av den grunn, for nå skulle jeg vise svigerfar at jeg var en naturens mann.
Jeg er helt klart en naturens mann, for jeg
liker jo det naturlige, for eksempel damer uten klær – helt naturlig spør du
meg. Jeg liker for så vidt fin natur generelt.
Vi trasket over myrer som var så blaute at det
var lagt plank for å gå på, eller netting, slik at man ikke skulle sette seg
fast i myra og sakte men sikkert forsvinne. Vi gikk på stier med røtter som
skulle få meg til å snuble gang på gang. Etter å ha gått langt om lenge og
lengre enn langt spurte jeg svigerfar «Kor langt e dæ ijæn no då?». Svigerfar
svarte «nei, vi ska no bære gå litt tel så kjæm vi tel ei hængbru, så e vi
dar».
Svetten piplet og rant nedover panna mi så brillene mine ble våte og vanskelige å se igjennom, og jeg snublet igjen og igjen. Jeg kunne ikke ta av meg brillene heller, for da så jeg jo ikke hvor jeg gikk. Men naturens mann som jeg er så lagde jeg et lite tak over hver av brilleglassene bestående av løvblader limt på brillene med en blanding av motorisert mygg og gjørme, nå traff svettedråpene «taket» på brillene, trillet nedover til takrenna og fulgte den ut til sidene og deretter ned kjettingen, lagd av hårene på en jet-klegg, ned til kinnene mine.
Vi hadde nå gått i en evighet, jeg var sliten,
tørst og trøtt og måtte sette meg ned for å hvile. Jeg drakk lunket vann av
vannflaska mi, uvitende om at svigerfar hadde kjøleskap i sin sekk. «No kainn
dæ ikke va langt ijæn tel deinn dær hængbruæ?» spurte jeg. «Nei, no e dæ ikke
så bættele mange timæ før vi e dar» svarte svigerfar.
Matt i lakken fortsatte jeg videre med vond
rygg, såre knoker, snublet i røtter mens svetten kokte. Jeg tenkte at det hadde
vært kjekt med kart og kompass, men alt jeg så var et og annet moltekart. Etter
enda en pause og enda noen mil over myrer og skogsstier kom vi fram til en
hengebru. Hengebrua hang over et juv på 856 meter over elva som fosset nedover.
Ikke noe for en kar med høydeskrekk og for tung sekk, men jeg skulle over –
slik at ikke svigerfar følte at turen ble avkortet på grunn av meg. Jeg satte
min såre føtter på brua høyre fot først, brua gikk til venstre, så venstre fot
og brua andre veien. Jeg holdt på å falle, men holdt meg fast. Stiv av skrekk
fortsatte jeg over brua sakte men sikkert.
Min
sønn syntes brua var kjempe kul og kom gående imot meg, noe som gjorde at brua
svingte mer fra side til side. Det gjorde det ikke noe enklere å holde
balansen, selv om jeg følte meg mye tryggere når han holdt meg i hånden. Vi kom
oss over brua sammen
Jeg tok av meg sekken og sa til svigerfar «no ska vi tenn bål å kos åss skikkele – vi har mæ pølsæ sjønnæ du». Men svigerfar svarte «Nei, dæ e nok ein kilometer tel å gå så kjæm vi opp tel ei hyttæ mæ bålplass å greier». Slukøret tok jeg på meg sekken igjen og begynte å følge de andre opp mot en hytte. Etter en stund sa svigerfar at det ikke var langt igjen, og da kunne jeg skimte en brun hyttevegg blant trærne – endelig er vi snart der.
Vel framme hadde noen andre tatt bålplassen
vår, og vi måtte vente en stund. Utålmodig satt vi på andre siden av hytta og
ventet. Den andre gjengen tente ikke opp bål, men satt likefullt rundt bålplassen
å drakk kaffe og koste seg. De hadde nok okkupert bålplassen for at ikke vi
skulle tenne bål og kose oss – noe som var mitt store mål med turen. Svigerfar
tok ut to Munkholm fra kjøleskapet sitt, og ga den ene til meg. Det var veldig
forfriskende med ei iskald øl etter å ha gått i så mange timer for å komme fram
til målet.
Det verste med å vandre rundt i skog og mark,
og for så vidt også jungler er at det er så mange andre som liksom skal være
bedre og se så voldsomt mye sprekere ut enn meg. Strebere kaller jeg det – og
dessuten tar de feil – totalt feil.
Etter å ha undersøkt hytta til Turistforeningen
så var de endelig ferdig, og vi fikk vår velfortjente plass rundt bålet som
ikke var der, enda. Svigerfar hentet 4 favner ved og lagde bål, mens jeg
spikket 4 pølsespyd, nå skulle det bli bålkos med pølser og greier… Bålet til
svigerfar ble nesten like stort som hytta ved siden av, og når han skulle fyre
på bålet pustet han litt på bålet før han tente på det, det var nesten som om
noen hadde helt bensin på bålet. Jeg fikk enda en iskald Munkholm fra svigerfar
som jeg koste meg med rundt bålet. Det er kjekt at de lager Munkholm som smaker
øl, men som lar deg kjøre bil etterpå.
Bålet brant sånn at veden ble til glødende
trekull og vi kunne begynne å grille. Det ble gode pølser å spise mens jeg og
svigerfar drakk Munkholm og Jeanette og Einar Johan drakk brus.
Einar Johan og Jeanette dro ned til elva og
vasset litt mens sokkene hans hang til tørk over bålet. Deretter var det tid
for å returnere til parkeringen. Jeg hentet vann og vi slukket bålet på
forsvarlig vis og ryddet opp etter oss, slik som enhver fornuftig turgåer gjør
i jungelen. Når vi forlot stedet møtte vi en ny gjeng som hadde samme turmål
som oss, vi gikk mellom hytta og vedbu/utedo, svigerfar oppdaget at han hadde
glemt å sette på kroken på døra da han hentet ved, og satte på kroken. Einar
Johan påpekte «kanskje dæ e nån fålk dar inne?». En kvinnestemme lød innenfra
«dæ stæmme at dæ e fålk her inne ja», og kroken ble forsiktig hektet av igjen.
Vi kjempet oss tilbake over hengebroen og helt til parkeringen, og alle var
enige om at vi hadde hatt en fin tur.
Mitt personlige minne fra turen er en hånd som har hovnet veldig opp, og det minnet slapp ikke taket så lett. Jeg er meget stolt over at jeg overlevde turen, og at jeg ikke satte meg fast i noen av myrene på veien, så takk svigerfar, Jeanette og Einar Johan for at dere tok meg med på tur – minn meg på ved en senere anledning at jeg kanskje burde være hjemme og passe huset. Turen var i tøffeste laget for meg, men bare peanuts for svigerfar, som er vant til å ferdes «der som ingen skulle tru at nokon kunne gå på tur».
Min kone satte meg på idèen å begynne å skrive blogg. Jeg skriver en del, både seriøse meninger, humoristiske historier som faktisk har skjedd meg og noen ganger har jeg diktet opp historier selv også.
Ja, så har jeg opprettet en blogg på min nettside. Vil vise seg hva jeg kommer til å skrive og om noen kommer til å følge denne bloggen. Jeg skal ihvertfall gjøre et seriøst forsøk på å bli en blogger, og du er hjertelig velkommen til å lese mine innlegg.
I starten kommer jeg til å legge inn noen av tekstene jeg har skrevet tidligere, bare for å få litt fyll på bloggen før jeg forteller noen om bloggen.
Jeg
var i Oslo i forbindelse med et kurs gjennom jobben. Kurset skulle være på Vegdirektoratets
lokaler på Brynsengfaret.
Jeg
spiste en god frokost med 5 brødskiver med speilegg og bacon. Jeg fikk plass
for 2 speilegg på hver skive pga. at speileggene var så små. Jeg drakk 6 glass
melk til.
Jeg
merket at jeg ble litt uggen i magen da jeg kom opp på rommet etter frokosten,
men jeg pakket sekken og dro ned på T-banestasjonen og kjøpte en billett.
Toget
kom nesten med en gang. Jeg ble sittende ved siden av en eldre mann som satt og
nynnet så tilfreds. Det ulmet i magen min og det gikk ikke lange tiden før
første lyden av trykkluft hørtes der jeg satt. Det ble stopp i nynningen til
den eldre herren, og jeg følte blikket hans mot meg.
Jeg
snudde meg mot ham og sa «det var ikke meg».
Mannen
svarte ikke, og det ble i stedet en pinlig stillhet hvor jeg tenkte «nynn da
mann». Endelig ble stillheten brutt. Mannen nynnet videre på «I did it my way»
mens jeg sang teksten inni meg.
Det
begynte nok en gang å ulme i magen og det tok ikke lange tiden før enda en
ladning illeluktende gass smatt ut av den forknytte bakenden min. Lyden var
ikke mindre kraftig nå enn første gangen. Som ventet stoppet nynningen igjen.
Jeg
valgte en annen taktikk denne gangen og sang ut «I did it my way». Noe som
førte til at et yngre par som satt i setet rett imot oss brøt ut i latter.
Nynne-mannen kikket på meg som om jeg var en liten drittunge og sa «det tviler
jeg ikke på». Så reiste han seg og flyttet seg noen seterader lengre frem i
vogna.
Det
ble ikke mindre fnising i setet rett imot meg nå. Men da en av byens «penere»
damer kom inn og satte seg ved siden av meg, ble det nok for mye for det unge
paret.
Like
før Brynsengfaret stasjon tok jeg litt ekstra i da jeg reiste meg. Reaksjonen
uteble ikke. Det unge paret lo høyt nå, og latteren så ut til å bre seg til de
nærmeste setene.
Den
«pene» fruen ved siden av meg satte øynene sine på meg, og lot blikket tale for
seg. Jeg sang som sist «I did it my way».
Toget
stoppet og jeg gikk av på Brynsengfaret stasjon sammen med en del andre
mennesker, deriblant en av byens «penere» frustrerte fruer.
Jeg
gikk kanskje litt rart og sakte før jeg til slutt kom meg inn på et toalett på
Vegdirektoratet.
Etter
hvert kom jeg meg inn på kursrommet som første deltaker. Jeg følte at jeg igjen
kunne puste fritt. Magen var blitt mye bedre og jeg så nå frem til en hyggelig
kursdag.
Etter
hvert kom det flere kursdeltakere. Et par av dem kjente jeg fra før og vi ble
sittende og prate litt før kursholderne kom inn.
Så
gikk døra opp og inn kom en eldre nynnende herre og en av byens «penere» fruer
inn. Hun dro straks kjensel på meg og spurte høyt og tydelig «går det bedre med
dem?», jeg rakk knapt å svare før hun sa «vi har også herretoalett her på
bygget dersom du kan tenke dem å bruke det neste gang». Jeg ga tegn til henne
at hun skulle dempe seg da hun sa «I did it my way».
Den
eldre herren sørget for å stille alle vanskelige spørsmål til meg iløpet av
kurset.
E satt på utedass’n då dæ smalt, dæ va dritt å lort over alt. Mæn dæ vatje bære dass’n så for, tel-å-mæ låven va jævnæ mæ jord.
Nabo-Hans vart settan mæ aill sjyll,
før å blainn dynamitt mæ fyll.
Hainn vart buræ inn et par ukes ti,
så kåm hainn luskanes ut å va bli.
Tellæggstraff fækk hainn nabo-Hans åg,
mæn nån mein deinn straffæ va før låg.
Hainn bygde ny utedass utn 5 øre i lån,
åsså sku’n tøm ny-dass’n ein gång i mån,
Likevæl følt vi åss skikkele snytt,
før låven varti ikke bygd opp på nytt.
Mæn gammellåven va jo så fæl,
å vi hatje bruk før deinn likevæl.
Vi bestæmt åss før å ikke va så fråm,
å lagæ fæst kor heile bygdæ kåm.
Hainn nabo-Hans va æresjæst,
Vi ha ein aille tides bygde-fæst.
Jeg var alene hjemme denne helga. Min kone og min sønn var på Trondheims-tur sammen med noen venner. Min kone fortalte meg at det skulle komme en dame ca kl 18:00 og hente noen gardiner som hun hadde solgt på «kjøpe, selge, gis bort, kan leies eller bare beskues» – en gruppe på Facebook, og det var alt av instrukser jeg hadde mottatt før de dro.
Det
var en fin fredag, og jeg fant ut at jeg skulle ta meg en tur på byen for en
gangs skyld. Klokken var 16:30 og jeg bestemte meg for at jeg skulle ta meg en
dusj før de gardinene ble hentet.
Jeg gikk på badet og tok en lang deilig dusj mens jeg sang på en av mine favoritt-dusje-sanger «I’m singing in the rain». Etter langt om lenge og lengre enn langt ble vannet kaldt, så det var bare å forlate dusjhjørnet. Nå gjensto arbeidet med å tørke min nydusja kropp.
Jeg hadde glemt å finne frem håndkle, så jeg gikk tåredryppende borttil skapet hvor jeg ikke fant annet enn vaskekluter. En vaskeklut kunne ikke tørke særlig mye av kroppen før jeg måtte ha ny. Men så kom jeg på det – det henger jo nyvaskede håndklær på snora ute.
Jeg gikk ut på trappa i en drakt som ikke var min egen. Neida, det var faktisk Adams drakt, eller for å si det på en annen måte, jeg var naken og våt. Nå var det bare å gå bort til snora og hente et håndkle så jeg fikk tørka meg.
Jeg
fant et håndkle og begynte den møysommelige prosessen med å tørke meg mens jeg
gikk mot ytterdøra igjen. Der så jeg at husnøkkelen sto i og sånt kan man jo
ikke ha noe av i en verden full av kjeltringer, narkotika og alskens
politikere. Jeg vridde om nøkkelen av gammel vane før jeg tok den ut.
Nå
var det på tide å komme seg inn, men neida – døra var låst. Før jeg fikk
nøkkelen tilbake i hullet glapp jeg den og mista den ned på trappen. Jeg bøyde
meg ned og skulle plukke den opp da jeg hørte ytterdøra til naboen gå opp.
Naboens trapp har direkte innsyn på vår trapp. Jeg skvatt til og nøkkelen falt
under trappa.
Jeg
kikket bort på nabotrappa og hilste på naboen som vanlig, bare med et håndkle
rundt meg denne gangen. Naboen og kona hilste tilbake med et smil om munnen før
de satte seg i bilen og dro.
Jeg
la fra meg håndkleet på gelenderet før jeg gikk ned på kne og begynte å krype
under trappa. Jeg kom et lite stykke før jeg innså at jeg måtte snu. Det var
rett og slett for mørkt, og for trangt. Jeg krøp tilbake med rompa først da jeg
hørte et hyl bak meg.
Jeg
skvatt til og slo hodet mitt i en gammel trillebår som antagelig hadde ligget
under trappa siden 1800-tallet. Den var i hvert fall steinhard og skarp. Jeg
ropte «hallo», men skriket vedvarte. Jeg skyndet meg bakover og ut fra slummen
under trappa mi.
«Heisann,
er det du som skal hente gardinene?» sa jeg før den eldre damen falt sammen i
innkjørsla.
Nå
sto jeg der naken, med et lite håndkle og en eldre dame som hadde fått et
illebefinnende. Jeg kunne jo ikke ringe etter hjelp heller, for telefonen lå
innendørs. Nå var gode råd dyre. Jeg fant ut at jeg måtte prøve å finne vann
som jeg kunne kjøle henne ned med, så jeg slepte henne etter meg bak huset til
der jeg hadde hageslangen.
Til
nå hadde jeg ikke hatt problemer av særlig stor karakter, men naboen på andre
siden av huset fikk øye på meg da jeg splitter naken kom slepende på en gammel
dame som tilsynelatende var helt livløs. «Hva er det du holder på med?» ropte
han til meg, mens han dro opp mobiltelefonen fra lomma si. «Jeg prøver bare å
hjelpe denne gamle dama» svarte jeg.
Jeg
skrudde på vannet og holdt slangen inntil hodet til den gamle dama. Dama kom
gradvis til seg selv igjen. Jeg så etter naboen, men han var forduftet.
«Hei, går det bra med deg?» spurte jeg damen. «Du er pervers!» sa hun og reiste seg og la på sprang.
Samtidig hørte jeg en bil stoppe i innkjørsla. Jeg skyndte meg rundt hushjørnet og fikk øye på en politimann som sto og snakket med den gamle dama. «Hei, sa jeg mens jeg gikk bort til dem».
Jeg
ble straks påsatt håndjern før jeg rakk å si noe mer.
Etter
noen minutter gikk jeg sammen med politimannen inn på politistasjonen. Jeg ble
geleidet inn på et rom hvor jeg skulle avgi forklaring. Det viste seg at naboen
hadde trodd at jeg hadde tatt livet av denne dama som jeg dro bak huset, selv
om det ikke var tilfelle var det store spørsmålet nå hvorfor jeg gikk rundt
utendørs uten klær.
Jeg
fikk forklart meg, og fikk etter hvert hjelp til å få låst opp døra, slik at
jeg kom meg inn i eget hjem igjen.
Da jeg var vel hjemme måtte jeg ta meg en ny dusj, men jeg fant meg et håndkle først.
Klokka var blitt 20:55, da jeg satte meg i sofaen hjemme, iført en boksershorts av merket Pierre Robert, en dongeribukse av merket Jack og Jones, sokker som sto L og R på og en t-skjorte med teksten «One of a kind».
Jeg
tok meg en iskald Carlsberg mens jeg tenkte over hvor lett det er å bli
stemplet som kriminell.
Det
ble ingen tur på byen denne fredagskvelden – det var allerede blitt nok action
for meg på en kveld.
Du er helt unik, ingen andre er helt som deg, når du smiler ser du fantastisk ut. Takk for at du er min venn, at du faktisk valgte meg, alene hadde jeg bare vært en stut.
Min familie og mine venner gjør meg til den jeg er, omgivelsene former oss hele tiden. Men det er jo ikke din skyld at jeg i blant er sær, det skyldes valg gjort for lenge siden.