Kategoriarkiv: Fra virkeligheten

Et stille rop fra isolatet

Han lå der i senga som for anledningen hadde oppbygget rygg, og følte seg godt ivaretatt på eget isolat. Han hadde akkurat fått båret opp forsyningen som var tiltenkt ham fra sin kjære kone, og maten smakte fortreffelig, som alltid. Selv om spisingen ble avbrutt av høylytte host innimellom så la ikke det noen begrensning for næringsinntaket.

Men hvorfor isolat? Jo, nå skal du høre. En uke før hadde han reist på befaring sammen med noen av sine gode kollegaer. De hadde opplevd fantastiske ting sammen. De hadde sett de vakreste steder av Vest-Finnmark og utfordringen med framkommeligheten til disse flotte stedene.

De landet i Alta hvor de etter et kort møte satte kursen mot Øksfjord og videre til Sørøya. På ferja MF «Hasvik» over Sørøysundet hadde de vært oppe og snakket med mannskapet.

På Sørøya spiste og bodde de hos selveste storstjernen Bilal, som gikk i shorts for anledningen. Dagen derpå var det Hammerfest som var målet og dagen etter Havøysund, før de på fjerde dagen nådde Honningsvåg etter besøk på prosjektet Skarvbergtunnelen. En flott tunnel som skulle erstatte den langt fra så flotte forgjengeren. På Magerøya lot de selvfølgelig ikke muligheten til å besøke Nordkapp-platået gå ifra seg. Men denne fjerde dagen hadde eneste hane i kurven fått symptomer på forkjølelse.

Hjemreisedagen kom brått og brutalt, men likevel ikke en dag for tidlig med tanke på forkjølelsen og antydning til feber og alt det andre.

Utpå dagen landet de i hjembyen og de tok farvel. Han kom seg hjem og i godstolen mens formen ble gradvis dårligere. Han testet positivt på Covid hjemmetest. På natta kontaktet han legevakta først en gang, så mot morgenen, men først i nitiden på formiddagen etter fikk han komme inn til legevakten hvor han ble henvist til Intensivavdelingen.

Etter en lang tur gjennom korridorene kom han utmattet frem til Intensivavdelingen hvor han ble innlagt på isolat. Han fikk god pleie og omsorg av de som jobbet der. Han fikk påvist alvorlig Covid-infeksjon. Kvelden etter ble han utskrevet i bedre form enn det han var da han kom.

Hjemme hadde kona og sønnen stelt i stand et eget isolat til ham og bygget opp sengeryggen slik at han skulle få best mulig komfort. Det fungerte nesten som på sykehuset, men kona var midt i en nattevakts periode, så der var ingen nattevakt. Det var ingen dagvakt heller, for da sov kona og sønnen var på skolen.

Den røde snora på veggen førte ikke til noen alarm hvor noen kom ilende til, men det var nok av mat og drikke, så han led ingen nød. Og måtte han på toalettet så var det rett over gangen, og nå ble han ikke like andpusten av det som for et par kvelder siden. Og etter toalettbesøk så hadde han desinfeksjonsservietter som han tørket av kranen, såpa, spyleknappen på toalettet, dørhåndtak alt han hadde tatt i, ja til og med edlere deler. Her skulle ikke viruset få danse på hverken nøtt eller sannheten.

Men dagen ble lang alene på isolatet. Han følte seg isolert, på mange måter. Er det sånn der å sitte i fengsel?

Tankene svirret… Hadde han det bra? Jo, han fikk mat og drikke, frisk luft, og visste at det var mange der ute som var glad i han, så han hadde det absolutt bra. En fordel var jo, alle bakdelene til tross, at han slapp unna alt av husarbeid denne tiden. Men, hva om de samlet opp skitne kopper og tallerkener på kjøkkenbenken slik at han måtte ta det når han ikke lengre var i isolat? Ikke kunne han klage på det uansett siden hun var midt i en lengre nattevakts periode. Joda, sønnen burde jo stille opp for sin sykt isolerte far og sin kjære mor. Og det gjorde han nok.

Han satt og han lå og vred på seg. Dette var ikke akkurat noen god seng å tilbringe dagene i. Noen filmer på Viaplay hjalp til med å få tiden til å gå, og i skrivende stund skrev han attpåtil noen rare ord som skulle bli en historie.

Dette var ingen ideel situasjon, men han hadde alltid vært optimistisk og positiv, nå til og med Covid-positiv for første gang, så han valgte å se på dette som en liten time-out frem til livet skulle fortsette som før igjen. Han var til og med blitt merkbart bedre allerede. Snart kom nok ting til å blir som før og snart kunne han igjen ta i mot en klem med god samvittighet.

Sammen med middagen kom kona inn med en shorts og en T-skjorte som hun hadde kjøpt til ham, med den passende teksten «Look for something postitive in each day, even if some days you have to look a little harder».

Klem, ja. En god klem er viktig å få og desto viktigere å gi, selvsagt når det ikke er fare for smitte. Han setter alltid pris på en klem, men for å få en klem må man også gi en klem. Dette skulle han bli enda bedre på, tenkte han mens han dundret i vei på tastaturet på jakt etter det siste punktum.

Vurder denne siden
[Total: 2 Average: 4.5]

Minner fra Porsgrunn, 27. – 28. april 2022

Navnene i reiseskildringen er anonymisert

Dagen jeg hadde drømt og lengtet etter gjennom hele vinteren var kommet, jeg skulle reise til syden, eller nærmere bestemt Porsgrunn. Jeg hadde nok en gang fått i oppdrag å være sensor på en autorisasjonsprøve på Vegtrafikksentralen i Porsgrunn.

Jeg våknet av lette vibrasjoner, neida slå fra deg den tanken, det var nemlig smartklokka mi som vekket meg kl 04:40. Så var det ut av senga, en liten dopause, dusj, frokost og vipps så var jeg klar. Omsider kom det en taxi etter meg og reisen var i gang.

På flyplassen møtte jeg den alltid like blide Securitassdama som smilte mens hun sjekket meg for sprengstoff e.l. Jeg var selvsagt ikke eksplosiv, men i meget godt humør.

Widerøe

Vel framme på Værnes traff jeg min søsters samboer som var på vei til jobb. Vi fikk tid til en liten date på gate 29 før jeg måtte haste Widerøe.

Etter litt flaksing landet jeg på Torp. Jeg fant ut når flybussen gikk og stilte meg ved en nødutgang hvor jeg hadde full oversikt over busstrafikken. Jeg merket meg at det var mange utenlandske mennesker på flyplassen og jeg fant etter hvert ut at en del av dem var østeuropeere.

En stresset mann ba meg flytte meg da han skulle ut gjennom nødutgangen. Høflig som jeg er gikk jeg til siden. Han fikk ikke opp døra, så jeg viste ham hvor den egentlige utgangen var. Priser meg lykkelig over at det ikke var en nødsituasjon ettersom nødutgangen var umulig å åpne.

Etter hvert kom jeg meg inn på riktig buss og etter en busstur på ca 45 minutter dro jeg kjensel på Porsgrunn stasjon og gikk av bussen.

Det var fremdeles formiddag, og noe hotellrom var ikke klar enda, så jeg slengte bagen min inn i bagasjerommet på hotellet og gikk meg en tur i Porsgrunns gater på jakt etter et sted å spise lunsj.

Porsgrunn er en fin liten by idyllisk plassert ved Frierfjorden. Porsgrunnselva deler byen i to, og over den går det to klaffebruer som begge styres av Vegtrafikksentralen.

Porsgrunnsbrua

Jeg endte etter hvert opp på et bakeri i Storgata.

Etter hvert var tiden inne for å gå til Vegtrafikksentralen. Ved kjøpesenteret DownTown var det vegarbeid, og vi ble sluset forbi vegarbeidsområdet mellom oppsatte avsperringsgjerder. Rett foran meg gikk en eldre dame, og plutselig veltet et av gjerdene rett foran henne. Det så ut som om trillebåren til en jente som arbeidet der kom borti gjerdet så det veltet. Den eldre dama endret form til en kjærring og begynte å skjelle ut jenta. Sånt hadde jeg ikke tid til, så jeg gikk forbi kjærringa og løftet gjerdet på plass, før jeg gikk videre.

Jeg jobber selv på en Vegtrafikksentral og er opptatt av å holde veiene åpne.

Det var gjerdet bak kjeglen som veltet, ingen stor sak med andre ord. Bildet er tatt morgenen etter.

Kjefting fører ikke til noe konstruktivt og er sløsing av energi. Ikke hjelper kjeftingen på forholdet mellom kjeftsmelle og dens offer heller, så det bortprioriterer jeg.

Jeg hørte enda kjeftinga fra kjærringa da jeg var kommet et godt stykke unna åstedet. Men støyen avtok da jeg nærmet meg Vegtrafikksentralen Sør.

Vegtrafikksentralen Sør er det alltid hyggelig å besøke. Trivelige kollegaer jobber der og utfører en viktig jobb 24/7 året rundt.

Jeg utførte sensoroppdraget og gikk inn på DownTown kjøpesenter hvor jeg fant meg en kafè hvor de serverte Lasagne. Jeg bestilte lasagnen og satte meg ved et bord. Brått og brutalt oppdaget jeg en gammel mann som hadde festet blikket sitt på meg. Etter at han hadde glodd på meg en stund glodde jeg tilbake, og da gikk blikket hans ned i gulvet. Jeg kikket til bake på mobilen i noen sekunder før jeg oppdaget at jeg igjen var midt i hans synsfelt. Med en gang jeg så tilbake på ham datt blikket i gulvet igjen.

Folk som stirrer på andre finner man overalt. Jeg tror ikke de er klar over det selv. Kan godt hende jeg også stirrer i blant, hvem vet? En god medisin mot stirring er å stirre tilbake, da blir mange paff. Det er ikke alltid så hyggelig å bli stirret på.

Endelig fikk jeg maten. Lasagnen smakte ikke godt i det hele tatt, jeg spiste det jeg klarte å få ned, mens jeg fortsatt ble glodd på. Jeg antar at det skyldtes at jeg tok meg ekstremt godt ut akkurat denne dagen. Men om jeg så tilbake på ham så ga nakkemuskulaturen totalt opp og blikket falt i bakken, gang på gang på gang.

Plutselig var mannen borte, og jeg ble sittende en stund før jeg reiste meg å gikk ut. Jeg hadde akkurat forlatt plassen da jeg så den samme mannen igjen. Han hadde satt seg på et bord et stykke bak meg, og hadde fortsatt interesse for meg så det ut til, og nakkemuskulaturen ble fortsatt like slapp når jeg sendte ham et blikk tilbake. Du som leser dette nå tror kanskje at det på dette tidspunktet holdt på å oppstå noe romantisk, men det kan jeg avfeie på det sterkeste. Kanskje var det romantisk for ham, men ikke for meg. Jeg forlot DownTown kjøpesenter og vandret mot hotellet.

Etter hvert møtte jeg en eldre dame som bråsnudde i det hun møtte meg. Skulle hun være med meg på hotellet? Neida, hun lo og sa at hun bare måtte ta et bilde av et oppslag på en dør.

Damer som ler er bra mye hyggeligere enn sure damer som kjefter og smeller. En god latter forlenger livet, og en glad dame ser yngre ut enn en sur dame, det er nå min påstand.

På hotellet hadde de endelig fått klart et rom til meg, og jeg la meg ned på senga og slappet av litt.

Litt senere på kvelden bestilte jeg middag fra Foodora. Jeg spesifiserte etasje og romnummer, slik jeg har gjort før, men i stedet for å komme med maten på døra, ringte Foodora-mannen meg. Han hadde en aksent som tydet på at han ikke var oppvokst her i landet, og snakket noe om en busstopp.

Alle Foodora-bud jeg har sett før har hatt sykkel, men denne mannen kjørte bil, og nektet å gå ut av bilen, så jeg måtte gå ned og ut av hotellet, og bort til en bil for å hente maten min. Hadde jeg visst det så hadde jeg selvfølgelig heller gått til restauranten, den lå jo ikke så langt unna.

Det var godt med mat, og etterpå var det TV-tid. Kompani Lauritzen er jo god underholdning.

Neste morgen var det nok et sensoroppdrag på Vegtrafikksentralen, før jeg gikk til Porsgrunn stasjon for å vente på bussen. Det vil si, bussen stod der, men sjåføren var borte vekk. Han hadde vel pause.

Etter lang ventetid på en benk i solsteiken kom endelig sjåføren, og jeg kunne entre en enda varmere buss. Men da jeg reiste meg fra benken hørte jeg en voldsom dur. Jeg fant etter hvert ut at den kom fra bagen min.

Bussjåføren så rart på meg da jeg gikk inn i bussen mens det vibrerte som besatt inni bagen min. «Det er barbermaskinen min som har slått seg på», sa jeg. Da jeg kom meg på plass i setet åpnet jeg bagen og fant at det var tannbørsten min som var påslått, den lå med knappen mot barbermaskinen, og slo seg dermed på hvis jeg kom litt borti bagen.

Jeg er klar over at bussjåføren og andre passasjerer trodde jeg hadde med meg ett eller annet leketøy, men jeg synes det er morsomt at andre får slike tanker.

Jeg hadde kjøpt en Cola og en Monolitt til turen, men siden bussen ikke hadde klimaanlegg så måtte jeg legge den kalde Cola-flaska på Monolitten for å hindre smelting. Det funket.

Plutselig befant jeg meg på Torp igjen og måtte helle i meg Cola’en før sikkerhetskontrollen. Jeg besto kontrollen, og før jeg visste ordet av det var jeg oppi lufta i retning Trondheim.

På Værnes hadde jeg behov for litt mat og gikk til O’Learys. Mens jeg studerte menyen, og ante fred og ingen fare så dukket plutselig Aina, en kollega, opp mellom meg og menyen. Hun hadde fått med seg at jeg var på tur til Værnes og hadde prøvd å sende meg melding, men jeg hadde jo telefonen på flymodus. Hun hadde også fanget opp at våre kollegaer Silje og Halvard var på tur fra Oslo. Selv hadde hun vært i Trondheim og nå skulle vi alle reise med samme fly til Mosjøen.

Etter at jeg hadde bestilt mat i kassen, som seg hør og bør, så hadde Silje og Halvard bestillt på app og fikk maten før meg (juks).

Før jeg fikk i meg maten så kom beskjeden om at flyet var forsinket, og jeg fant ut i appen at flyet var kansellert. Så da var vi plutselig på vei til gate 26. Det vil si, jeg måtte jo spise opp først, men var snart hakk i hæl med dem andre.

Flyet var ikke kansellert, men det var forsinket. Det var flere kollegaer fra både Statens vegvesen og fylket som var på tur hjem.

Etter hvert kom vi oss på flyet og plutselig satt jeg hjemme i godstolen og kunne konstatere at reisen var over.

Vurder denne siden
[Total: 0 Average: 0]

Juleminner fra min barndom

Dæ va aillti godt å kåm åt ho mormor å hainn morfar på Øksningan. Dæ va nok dæffør e aillti telbrengæ ein stor del a sommarferien hos di.

Mæn julæ hos di va einno meir magisk. Når ho mormor pyntæ tel jul då va huse rødt a nissæ innvendi. E trur ho mormor ha meir einn tusn nissæ. Dæ va nissæ på kvart skap å kvar hyllæ. Dæ va nissæ på golve å i take, å i sofan mått vi del plass mæ nissan dar åg. På deinn måtn lagæ ho mormor ein magisk atmosfære så tel å mæ nådde inn tel deinn ætterkvart voksne Roar åg.

Di flæste julaftnan vart feiræ på Offersøyæ ilammæ ho mor å hainn far (farmor å farfar). Kvart år like før julaftn tok hainn far åss mæ på bryggelofte på gammelbryggo. vi jækk ikke længer einn øverst i trappæ å dar såg vi sækkan mæ gavæ så nissn ha lagæ klar. Vi listæ åss stillt ner ijæn før vi vell ikke førstyrr nissn.

Når e va litn sprang e rundt huse i mørke før å sjå ætter nissn. E va vældi gla i deinn karn.

Ho mor ha ikke så mange nissæ så ho mormor, mæn ho ha ein fin nisse så kvar jul sto i vindue å kikkæ ut. E ha ein oppblåsbar nisse mæ ski så brukt å stå framfør jultree.

Ho mammæ pyntæ åg mæ nissæ, mæn ha ikke så mange nissæ når e va litn. E huskæ spesiellt ein nisse i krus så håillt et lys i hainnæ. No har ho mange nissæ så e mæ på å skap ein go atmosfære dar i julæ.

Hainn onkel Harald å hainn pappæ va nisse før kvarainner sennæ ongæ. Å e huskæ deinn gången e såg at nissn ha onkel si klokkæ å ring. Mæn e va nok så stærk i truæ på nissn at e ikke sa nåkko.

Dæ e godt å ha minnan om di så ha vøre dar før åss når vi vaks opp. E savnæ bæsteføreldran mennæ å e savnæ hainn onkel Harald å ho tante Solveig. Mæn minnan har e mæ me før aillti. I år ska vi feir jul hos svigermor å svigerfar før vi tar turn t Offersøyæ i romjulæ.

Et lite juleønske på sluttn: e ønskæ at aill ongæ ska ha ei trygg å go jul, sånn så e aillti ha hatt, mæ trygge voksne rundt se så skape goe minnæ.

Kanskje litt tile, mæn ønske dåkker aill ei go jul.

Deinn siste nissedekorasjon vi fækk hos mormor å morfar – deinn minne litt om korsn di va; gla i kvarainner å i familien ❤️️ 

Vurder denne siden
[Total: 0 Average: 0]

Bodøturr aldri surr

Hadde satt vekking til kl 05:00, 05:10 og 0515 for å ha god tid før toget skulle gå. Av uante grunner lå jeg lenge våken før jeg sovna.

Brått våknet jeg og kikket på mobilen – oi kl var06:34, og Jeanette ringte meg fra jobb. Svarte telefonen mens jeg fikk føttene på gulvet. 21 minutter til toget går, do-besøket fikk jeg spare til en annen anledning.

Fikk på meg klærne i en fart og hev sekken på ryggen. Jeg spradet nedover mot stasjonen så fort mine korte føtter kunne frakte meg.

Nede på stasjonen, tidlig en morgen, sto et tog så pent på rad. Det hadde nå gått ca 10 minutter siden jeg slo opp øynene denne dagen. “Bodø” stod det på toget. Jeg så ikke et menneske på perrongen, så jeg entret toget og fant en kvinnelig konduktør. La oss kalle henne Helga.

Jeg spurte Helga om dette virkelig var det toget som skulle til Bodø og det var det. Jeg fant vign 1, plass 8. Parkerte sekk og jakke i setet før jeg gikk på do. Vannlating normal. Lufttrykk upåklagelig.

Så måtte jeg ha meg noe å drikke og litt å spise. I dette toget – Agenda-style – var det ingen kafevogn, bare en automat. Etter å ha plagdes litt med å forstå automaten klarte jeg å trykke 66 istedet for 65, og fikk en Pepsi Max…

Brus medkunstig søtningsstoff burde vært forbudt!!! Jeg trykket litt til på automaten og fikk en hard lefse. Hard lefse med for mye smør og sukker + brus uten sukker ble en fiasko.

Jeg hadde vært heldig å fått sete vendt bakover. Helga kom å sjekket billetten min etter at vi hadde begynt å rulle nordover. Hun så meget tilfreds ut.

Underveis kom det på folk både her og der, men på en av stasjonene kom det på en kar som fyllte hele toget. Ikke med kroppen, en med en eim av sur gammel røyklukt. Men vi fortsatte nordover.

På Mo kom det på mange menesker. Munnbindet kom også på på samme stasjon. Så satt jeg der og pustet dugg opp på brilleglassene mine.

Etter langt om lenge og lengre enn langt kom vi til Bodø.Jeg trasket i vei mot glasshuset og skaffet meg burgerlunsj og Cola med sukker. Da jeg hadde spist og slappet av litt meldte det seg behov for nytt dobesøk. Men før jeg rakk å tenke så mye på det så gikk brannalarmen.

Alle som satt i restauranten gikk ut i Glasshus-“gata”. Jeg fortsatte ut av glasshuset og oppdaget etterhvert at jeg var en av få som fortsatt evakuerte… det gikk sikkert like mange inn Glasshuset som ut. Men jeg evakuerte som jeg hadde lært. Det skulle ikke lukte bacon av meg i dag nei.

Evakueringen ble stor suksess for min egen del. Utenfor Glasshuset merket blæra mi temperaturforandringer, og begynte å mase om utslippstillatelse. Jeg gikk inn på et bittelite sener, men der var ikke do. Ut av lillesenteret å blæra maste som besatt.

Jeg gikk nå direkte til Clarion Collection Hotel Grand Bodø, hvor jeg bodde sist jeg var i Bodø og ba om å få låne toalettet. Den hyggelige resepsjonisten som helt sikkert kjente igjen gjesten fra to uker tilbake sa at det var helt i orden. Jeg fortalte ombrannalarmen i Glasshuset, og da sa hun spøkefullt til sin kollega “har du vært dær å?”.

Etter å ha lettet på trykket innså jeg at jeg kunne bidratt til evt. slukkearbeid, med egen slange. Men nå var den muligheten rotet vekk.

Jeg følte på et visst ansvar og entret Glasshuset igjen, denne gangen uten slukkemidler. Ingen tegn til at noe hadde skjedd her. Jeg kjente nå på en voldsom hodepine og en enormt stiv og vond nakke. Etter som jeg har vært plaget med dette over flere dager/ uker så valgte jeg å finne meg en massør.

Det fant jeg og jeg fikk en effektiv massasje av rygg og nakke. Etter massasjen hadde jeg litt over en time å slå ihjel. Glasshuset igjen… men veldig lei av glasshusrt nå…

Men tiden gikk for så vidt fort, og snart var jeg på tur tilbake til jernbanestasjonen. Jeg gikk langs kaiet slik at jeg hadde noe hyggelig å se på mens jeg ruslet bortover.

Jeg så “Sjøbris”, sjarken som min kjære onkel hadde solgt, stå på et kai på Nyholmen, hvor den hadde stått de siste gangene jeg har vært i Bodø.

Det er få ting som er så avslappende og deilig som å gå og se utover havna, eller for den saks skyld alt av hav. Jeg kan virkelig anbefale å gå denne ruta tilbake til jernbanen, i stedet for å rusle langs gata uten så mye interessant å hvile øynene på.

På jernbanestasjonen la jeg merke til et tog hvor det stod “Mosjøen” på, så jeg ruslet bort dit. Det var nå ca. en halv time til toget skulle gå, så jeg var nok litt usikker på om det var riktig tog da jeg gikk om bord. Jeg synes det er mye enklere å være trygg på hvilket tog jeg skal ta på større stasjoner som f.eks. i Oslo, hvor de har bedre skilting. Men den slags er vel forbeholdt storbyene?

Vel, jeg fant plassen min, og jeg satte meg godt til rette. Etterhvert begynte vi å rulle, men vi rullet ikke veldig langt før det kom på en ungdom som hadde setet ved siden av meg. Vi kaller han Ulf. Så satt vi der to ungdommer, hvor av Ulf var i sin beste alder, Vi hadde på hvert sitt headset, slik som ungdommer skal ha og vi hørte nok på svært ulik musikk. På Fauske gikk et eldre ektepar av toget, og da så Ulf sitt snitt til å sette seg på deres plass.

Jeg syntes toget krøp sakte opp til Saltfjellet og sakte ned til Mo i Rana. Da vi etter lang om lenge kom til Mosjøen så ventet Jeanette der. Jeg kunne bare sette meg i bilen og slappe av. I løpet av hjemreisen hadde nakken stivnet til igjen og hodepinen tatt seg opp på nytt.

Jeg kom meg hjem denne gangen også, selv om veien kan være vanskelig i blant.

Vurder denne siden
[Total: 0 Average: 0]

Idiotæ i trafikken

Skatje påstå at e e ein hissipropp, mæn trafikken e jo fuill a idiotæ!!! Kjørt akk. sønn t ungdomsskolo på Kippermon… i ei gatæ i nabolage va to bittersmå ongæ sløppe ut på veien aleinæ utn reflæx ingen voksne å sjå. Bra e tok dæ mæ ro førbi dar. Så va dæ deinn evinnelie seigpiningæ når e sku på E6 attmæ MRK-sæntre… bi dæ klart ein vei så e dæ sainnele tættpakkæ mæ bilæ ainner veien.

Når e omsider kjæm me på E6 går dæ forholdsvis greit, heilt tell ein kronidiot a et mehe klar å ta førbikjøring på me i rundkjøringæ på Nyrud. Hainn ha dåvel lagt se totalt feil t å sku t Kippermon…

Deinn siste bitn inn t Kippermoen går greit sjøl om folk som færdes daromkreng ikke brukæ reflæks. Dæ e 30-sone fra Kiwi t Kippermon, mæn 5 km/t e ei meir passanes fart når reflækslause skapningæ færdes i veikantn attmæ bilæ mæ feiljusterte lys…

Bussan gidd e ikke nævn ein gång…

På tur heim blenkæ e inn i go ti, å sakkæ opp, attmæ MRK-sæntre, såpass at ihværtfaill ein bil kåm se på veien. E har næmli messtanke at de så kjæm nordfra møtes på Halsøy å kjøre darifrå mæ akkurat før kort avstand t at ikke dæ går å smætt imellom, mæn stor nok avstainn t at di håill dæ gåan t 0930 kvar mårræ…

Straks heime… JAUDA!!!! Her ha sainnele parkeringselitn i byn børe på færde… IJÆN!!! Roli å behærskæ opptimist – såm e e så ventæ e litt før e reiv a me belte, smaill opp døræ å jækk å ringt + bankæ på døræ t huse t vænstre… Jau, dar kåm dæ ein mainn ut å sa hainn sku fløtt biln…Sett å roæ me ner no før e går ner på heimekontore – må bære få ut bittelitt irritasjon a kroppen først…

Vurder denne siden
[Total: 0 Average: 0]

Korona-advent

Klar over at dæ hær egentle ska meldes t tæknisk etat, mæn må no spør her læll:

E e jo sjøl så bættele flenk å førsyn me a spritn så står framme på butikkæ å kjøpesænter, mæn samtidi så e førsyn me så passere dæ jærne 3-4 stk utn å kjikk bortpå spritbuffet’n.

Når e så fortsætt inn i butikkan så e e rågo t å vis hænsyn, å går jærne omveiæ før å slæpp å kåm før nært innpå folk så kanskje tel å mæ e i risikosonen sjøl. Jo, e sei dæ før å skryt mæn åg før at dæ e bættele saint.

Mæn uansett kor flenk e e sjøl så kjæm dæ fålk snikanes innpå me fra aille kaintæ, å på Sjøsid’n i ættermiddag ha folk i 60-åran +/- stillt se opp på ei rækkæ mellom kjosken å deinn butikken nærmast ruilletrappæ.

Di sto å pratæ kjenning å blokkerte samtidi veien jønno sæntre. E e sekker på at dæ va ein demonstrasjon.

E fainn dæ på sin plass mæ ein tæst… E jækk sakte mot di dar dæ va næstn ein halvmeters åpning, i håp om at di tk hinte å fløttæ se, mæn næida.

Så sætt e eget liv på spæll før å nå fram t apoteke, e passerte mellom nån damer så snakkæ om “katto t ho Gærd hatje vøre heime på åver ei vekkæ”, å tre kaillæ så snakkæ om “så kåm hainn sainnele heim tomhendt fra jakt, mæn sækken va lættar einn når hainn for”…

Jau, dæ hær e jo vektie værdnsproblem de løyse mæns de står såm ein Trump-mur inne på sæntere, e førstår dæ å dæffør ha e ikke meldt situasjon inn t tæknisk etat… mæn e har et lite ønske før jul, å dæ e at fålk tar litt meir hænsyn, før e ser at dæ e ikke bære me så kviæ me før å gå før nært ainnæ fålk i deinn hær tiæ.

E likæ jo fålk, dæ e jo ikke dæ så e probleme, mæn vess e får deinn dær sjitn så havnæ e nok på sykehuse – å e syns ærli talt at sykepleieræ å lægæ ska få ei role fin jul å slæpp å plages mæ ein pasient såm me…

Så va dæ spørsmåle: Ke du mein?

Vurder denne siden
[Total: 0 Average: 0]

Nærgående gamle menn, deres avgasser og fellestoaletter

Når rynkete hårete gamle menn står bøyd over senga mi når jeg våkner – da får jeg frysninger. Har bare opplevd det en gang, heldigvis, og det var på St. Olavs Hospital i slutten av forrige århundre. Jada. Jeg var 25 år gammel og plassert på et firemannsrom sammen med 3 gamle gubber som i hvert fall hadde fart i kroppsventilasjonen – for det var en grufull eim av tarmgass inne på det rommet, og lydene i det rommet, tre-stemt snorking, fising og andre kroppslyder. Ja, du kan bare lene deg tilbake og lukke øynene mens du leser videre.

I denne eimen skulle altså jeg sove – derfor åpnet jeg vinduet for å få et visst tilsig av frisk luft.

Ja, det er ikke det at jeg er helt uvant med å dele rom med en haug av mannfolk. På rekruttskolen i militæret havnet jeg på 10-mannsrom. Første natta var jeg livredd – hva er dette for en leir? Joda, det var Madlaleiren utenfor Stavanger.

Det er ikke sånn å forstå at det er mindre lyder på et 10-mannsrom med 19-20-åringer, snarere tvert om. Ingebrigtsen i køyet over meg lagde mer enn nok tarmgass-lyder med tilhørende eim. I starten trøstet jeg meg med at varm luft stiger opp, men alt for mye av den eimen fant veien ned.

Mannlige rekrutter på rundt 20 år lager dessuten andre lyder som jeg velger å ikke komme nærmere inn på her.

Også mannlige kollegaer lager lyder. For ikke alt for lenge siden dro vi gutta på jobben på guttetur. Den skal jeg ikke fortelle så mye om her, men jeg var så heldig at jeg lå på enerom da jeg la meg, men da jeg våknet utpå natta trodde jeg at mine kollegaer var gått amok med motorsag og det som verre var. Det var heldig vis bare en god kollega som hadde lagt seg i den andre senga på rommet, og han snorket så voldsomt at senga mi rista.

En seng som rister er jo en hverdagslig ting. Knelende senger er etter hva jeg vet ikke så vanlig, og jeg tror faktisk at knelende sofaer er mindre vanlig. Min første sofa knelte, og det skyldes ingen ananas i vinduet eller tropiske fugler i hagen. Neida, den var nok litt sliten siden jeg var den 3. eieren og siden den 3. eieren hadde alt for mange fester på Herøy i en periode på 90-tallet. I det en jente (nå dame) satte seg midt mellom to andre knakk den sammen.

Der lå de tre stykker på gulvet i en knekt sofa – herlig. Og i ettertid bruker jeg enhver anledning til å minne henne på hva som skjedde den gangen hun satte seg i sofaen vår. Det minner meg på at det er lenge siden jeg har nevnt dette for henne – men kanskje hun leser dette…

En spjelket sofa levde videre på Herøy en god stund etter dette.

Jeg kommer nok aldri over synet på den nakne gamle mannen som lente seg over sykehussenga mi for å lukke vinduet. Det var ikke noe vakkert syn overhode, og jeg må innrømmet at jeg fikk et snev av panikk da jeg slo opp øynene.

Jeg kommer nok aldri til å forstå poenget med firemannsrom på sykehus. Jeg synes at man skal få lov til å ligge på enerom når man er syk, men i militæret så er 10-mannsrom egentlig veldig greit, for man blir godt kjent med romkameratene etter hvert. Dette skjer gjennom sosial omgang, selve militærtjenesten og ved å leve i eimen av hverandres kroppsgasser.

Jeg har vært innlagt på flere forskjellige sykehus, alle med fantastiske leger, sykepleiere +++ som gjør sitt beste for å få meg frisk og for at oppholdet mitt skal bli så bra som mulig. En stor takk til de som gjør denne jobben.

Innlagt

En vesentlig mindre takk til dem som planlegger sykehus med flermannsrom og felles toalett/dusj.

Felles toalett/dusj er imidlertid mye verre enn flermannsrom. For når du må på do og venter lengst mulig i håp om at det skal gå over, så må du faktisk gå på dette toalettet. Når man deler et toalett med flere andre menn så sier det seg selv at det ikke er en hyggelig opplevelse å gå på toalettet. Fordi mannfolk generelt er så grisete, og veldig mange har så liten lur (les penis, pikk, kuk osv.) at de ikke klarer å få styrt strålen slik at de treffer oppi toalettet.

Ja, dette er noe som irriterer vettet av meg. For det skal vel være mulig å holde det lille lemmet noenlunde stødig slik at man kan styre strålen midt i toalettet. Og hvis den nå er så bitteliten at du ikke får tak på den med to fingre så sett deg ned og len deg forover slik at strålen havner ned i toalettet.

De som søler har ofte et stort problem med å få den opp. Ja i hvert fall do-ringen. For på fellestoalettene på sykehusene ligger do-ringen nede med gule våte dammer på.

Jeg tar alltid på meg sko når jeg skal på fellestoalettet på sykehus. Dette er fordi mange når luren er så voldsomt kort så fungerer den tydeligvis ypperlig som spreder, det flyter nemlig både på gulvet og ringen.

Fellestoaletter på sykehus stanker død og fordervelse og vel så det.

Nei, la oss gå over på noe hyggeligere. Jeg bodde en gang på en hybel. Det var høsten jeg fylte 19. Hybelen besto av et rom med dør ut til kombinert vaskerom/bad og en kjøkkenkrok i gangen utenfor. Det var en veldig trivelig familie jeg bodde hos. Den ene sønnen i huset hadde soverom rett utenfor vaskerommet, og brukte toalettet på vaskerommet på morgenen. Fellestoalett der også…

Han var ikke så flink til å ta opp do-ringen, og heller ikke til å treffe innenfor ringen, men han var fullt på høyde med voksne mannfolk likevel fordi han klarte også å søle på ringen.

Hver eneste morgen jeg bodde der var det et kappløp for å komme meg på toalettet før sønnen i huset, ble jeg for sein måtte jeg vaske do-ringen før jeg brukte toalettet. Men han var jo tross alt et barn.

Vel vel… alle kan gjøre feil og alle kan være uheldig å grise litt her og der men den kan da ikke være så vanskelig å vaske opp etter seg selv? Og jeg skjønner selvsagt at gamle syke mennesker som knapt klarer å gå ikke kan stå på kne og vaske hele toalettet etter at sprederen har vært løs.

Men da skulle man i hvert fall tro at toalettene på en flyplass så bedre ut – for her skal man jo være rimelig oppegående for å ferdes. Men nei…

Selv liker jeg ikke å etterlate meg noe sånt – det er nok antagelig meg det er noe feil med.

Paradoksalt nok er de aller fleste menn gode til å skrive og tegne med gul farge i snøen. Her er det ikke noe søl eller spredning. Det er full konsentrasjon for å få teksten/motivet lesbart. Ja, jeg vet – fordi jeg gjør det selv. Å skrive med gult i snøen er faktisk veldig tilfredsstillende.

Jeg synes pissing i friluft er herlig, da får man luftet utstyret og alt er topp. Men… vær OBS!!! Hvis du er på såkalt «offentlig sted» så kan du sannelig bli bøtelagt for å pisse.

Hvor er pissepolitiet når du sprer gult på fellestoalettene????

Vurder denne siden
[Total: 0 Average: 0]

Erna ho sug inne

Mel. “Grisen står og hyyyler”

Erna ho sug inne
Å e supæ øl.
Vi sett no her ute
å ho Erna e før se sjøl.

Vannmelon e oppskørn,
Øl’e e på glass.
Når e ha drøkke øle,
så må e nok på dass.

Sommar her på Hælgelainn,
tæmpen e åver null.
Ho Erna husjølp sug å
vaskæ golvan, itjno tuill.

Erna ho sug inne
Å e supæ øl.
Vi sett no her ute
å ho Erna e før se sjøl.

E hørt ho Erna peip litt
Mæn gadd ikke å sjækk.
Mæn når e kåm inn va ho
så sint å skræmt me vækk.

Mæn når ho fækk på måppen,
så vart ho bli å go.
No vaskæ ho å trives
mæns e skriv sang åt ho.

No vaskæ Erna inne
Å e supæ øl.
Mæn no sett e åg inne
å har ho Erna e før me sjøl.

Ja, no vaskæ Erna inne
Å e supæ øl.
Mæn no sett e åg inne
å har ho Erna e før me sjøl.

Erna husjølp

Vurder denne siden
[Total: 0 Average: 0]

Den forskrekkelige turen til Mosåsen

I går ettermiddag dro sønnen vår på overnattingsbesøk til en kompis. Alt lå til rette for en avslappende kveld for meg og min kone Jeanette. For å toppe det hele dro jeg og kjøpte softis til meg og min kjære + en liten pose Stjernemix siden jeg er så glad i det søte. Vi spiste is og hadde det riktig så hyggelig helt til Jeanette kom med forslaget om å gå til Mosåsen en tur.

Jeg ga etter, sakte men sikkert. Jeg tenkte at siden så mange drar til Mosåsen i ett kjør, så må det jo være en lett tur selv for meg, men likevel var jeg nok litt skeptisk. Jeg er jo slett ikke en naturvandrende mann. Kroppen min er ikke bygd for det, rett og slett. Men det skader jo liksom ikke å prøve.

Jeg hadde ikke rukket å få på meg skoene før vi stanset på en parkeringsplass som etter alt å dømme kalles for Litlenget, eller Litjænge så e vell ha sagt å skreve.

Vi møtte flere advarsler på begynnelsen av turen, men advarslene om bjørnen kom ikke før vi var nesten fremme.

Vi overså alle advarsler og fulle søppelbokser og satte kursen inn mot det store intet, langt der oppi i skogen. Turen begynte med rimelig slakke bakker, av typen som tar livet av meg, men etter hvert ble det rimelig heftige bakker, av typen som tar livet av en hest. Men vi gikk og vi gikk. Vi kom til et kryss med skilt som pekte i hytt og gevær. Det var Langvatn Gård, Bjørnålia, Bjørnåstua, Mosgården, Skogstua/Mostjønna og Litlenget.

Jeanette tok opp telefonen og ringte EJ, sønnen vår og spurte hvilken vei vi skulle gå for å komme til Mosåsen, for Mosåsen sto ikke på disse skiltene, og heller ikke på kartene vi har kikket på. EJ, svarte at vi skulle ta den laaaange bakken til høyre.

Motløs, men i godt humør, fortsatte vi videre. Det gikk overraskende lett oppover i 70-80 graders stigning. Vårt gode humør gjorde det nok lett, mens min motvilje prøvde å gjøre det vanskelig, men humøret vant.

Midtveis i bakken pekte jeg og sa til Jeanette at der flater det ut, men etter å ha nådd det punktet var det en lang bakke som bare var litt slakkere. Men vi gikk og vi gikk mens vi matet hverandre med humor som ikke nødvendigvis var oppbyggende. Motviljen min kjempet på høygir for å få meg til å snu, men humoren hadde fortsatt overtaket, tro det eller ei.

Plutselig kom lysene langs skogsveien på. Det er altså her oppi intet de velger å belyse veiene på lyse sommernatta.

Vi fortsatte å gå til vi kom til en svær rund stein, antagelig en av de berømte Rolling Stones. En trestamme var brukket like ved Rolling Stones, så de steinene er nok ikke til å spøke med.

To rotpeiser finnes oppi Mosåsen, eller hvor det nå var vi gikk.

Etter hvert befant vi oss under røttene til noen nedhogde trær.  Var det her det skulle ende? Den første rota var nok en dame, men den andre var garantert en mann, for den hadde rotpeis, eller to rotpeiser – godt utstyrt med andre ord.

Etter hvert fant vi ut at vi nærmet oss sivilisasjon igjen, for det ble asfalt på veien, ja, på ene halvdelen av veien vel og merke, og vi kom til en vask (servant for de lengre sør) med innlagt vann.

Vask med innlagt vann.

Det var en del grantrær langs skogsveien, men bare en av dem var merket med skilt hvor det sto «Gran». Det var nok den graneste grana de hadde der oppe i intet. Det var også installert elektrisitet på et tre der oppe.

Denne var det ikke advart mot langt der nede på Litlenget

Det knaket i kvist oppi skogen, men så kom vi til skiltet «Bjørnen». Jeg hadde selv en liten bamse da jeg var en liten gutt, og vet at disse kan være veldig myke og gode, men bjørnen på skiltet hadde spisse tenner. Det gikk kaldt nedover ryggen på meg. Men så skjønte jeg at det var motviljen min som kapitulerte.

Skogstua. Men om det er ei stue eller ei tue – det vet ikke jeg. Bildet fant jeg i natt etter vi var kommet tilbake på en nettside om Mosåsen, men jeg finner ikke tilbake til siden, så får ikke kreditert fotografen. Håper det går bra likevel.

Nå så vi et lite hus, og det måtte jo bare være Mosåsen, men det sto bare Skogstua på veggen der. Vi satte oss ned på en benk og nøt utsikten over et lite vann nedenfor. Det gikk en vei rundt vannet, men det var et lite gjerde mellom oss og veien.

Etter en kort pause reiste vi oss opp fra benken som viste seg å være Jan sin. God benk du har Jan, takk for lånet.

Så satte vi kursen ned igjen. Turen opp hadde jo ikke vært så fæl som jeg og motviljen min forventet, og nå hadde motviljen flyttet seg ned på foten min. Nedover måtte jo være så mye enklere.

Joda, når vi kom til de bratte bakkene igjen kjentes det godt i nedre fotsystem at dette er jeg ikke bygd for. Motviljen krabbet opp på nakken min igjen, men vårt gode humør var der fortsatt. Bare tanken på at folk går der hver eneste deg er jo vill i seg selv. Må jo finnes en kur mot det?

Det aller bratteste partiet var bortimot vondt å gå ned, men vi klarte det selvfølgelig. Vi er jo oss liksom. På ordentlig også for den saks skyld.

Nesten nede over tunnelen så jeg naturens eget rørsystem som var så fint utformet at jeg ble nesten ydmyk og det som verre er. Så passerte vi den sjit-fuille søppelboksen som er fyllt opp en gang for alle med hundeavføringsposer, eller huinnsjit som vi kaller det. Det burde jo vært noen som tømmer den, ellers må jo hundene bære skiten sin med seg hjem.

Nede ved bilen kunne vi fastslå at vi hadde vært på tur langt inni intet, men vi aner ikke om det heter Mosåsen der vi hadde vært. Skogsstua var i hvert fall navnet på huset.

Jeg ringte “Mosåsens Venner og vel så det” nettopp, og fikk bekreftet at det er ikke skiltet mot Mosåsen fordi det er kun Vefsninger som har gått der før, og som kommer til å gå der for alltid, som skal finne fram til Mosåsen. Det var også meningen at søppelboksen skulle være full, det er også til skrekk og advarsel for uinnvidde som oss.

Halvveis opp.

Vurder denne siden
[Total: 0 Average: 0]

Dæ e vår på Hælgelainn

Dæ e vår på Hælgelainn, naturn våknæ opp ijæn.
Trean bjynn å bi grønn, mæn oppi høydn e dæ sny.
Dæ etje så varmt einno, mæn dæ går mot varmar ti.
Dæ e sjikkele hærli ute når live tar fatt på ny.

Dæ e vår på Hælgelainn, nok ein vinter e førbi,
Snart går daman i bikini – å dæ  e triveli.
Vi gler åss tel sommarn, mæn vårn e no flått.
Å hærligst a aillt no e dæ faktisk russeti.

Dæ e vår på Hælgelainn, dæ e bart å fint på kystn,
innlande ligg nersnyæ – klart e likæ kystn bæst.
Etje så gla i deinn dær snyn, ei heller i vintern,
nei, kåm se ut tel kystn, færsksei å grillfæst.

Vurder denne siden
[Total: 0 Average: 0]