Stundom luskæ omkreng ei kattæ,
ho mjøuæ å klagæ heile nattæ.
Mått stæng att vindu i svigerfars hus,
før å søv i fre fra deinn plagsåmme pus.
Katto satt puinn vindue vårres,
ho satt sekkert dar heilt tel i mårres.
Ke e dæ no mæ deinn katto dar,
så må plag ein sånn snill ein kar.
Helgen var over og på VTS var det mye å gjøre og telefonene ringte i ett. Jeg satt selv på kontoret mitt og ante fred og ingen fare da det plutselig strømmet på med damer.
Hvilken dag dette skulle bli.
Jeg skjønte etter hvert at noe var i gjære. Damene snakket om «å sitte på med» og «kjøre» og jeg skjønte at de ikke var kommet for å bli.
Brått ble jeg vekket av at døra slo inn på kontoret. Jeg fikk kravlet meg opp på stolen igjen, og børstet det verste støvet av klærne. Så oppdaget jeg at Gerda sto og snakket med meg. Jeg skjønte at det var noe hun ville, men brukte noen minutter på å forstå at hun ville at jeg skulle ta over jobben hennes – hun skulle nemlig også dra. «Kainn du sett ein times ti tel hainn Casper kjæm?»
Hva er det skjer tenkte jeg… skal Øyfjellet rase ned over bygget ettersom at alle dro? Joda, jeg har jo lært at i ekstreme situasjoner så er det kvinner og barn som skal reddes først – altså ikke meg.
Neida, damene skulle ikke evakuere – de skulle dra over til fienden, Sverige.
Brått og uventet befant jeg meg bak 101 skjermer i kontrollrommet på VTS. Jeg hørte telefonene ringe mens jeg famlet i blinde. Didrik og Casper hjalp meg i gang slik at jeg fikk logget på og kunne begynne å svare telefonene. Jepp, det var alt en Casper på jobb – men siden VTS alltid er beredt så har vi alltid en «Casper på lur».
Etter 10 minutter på-koblet telefonen var jeg ør i hodet… Det ringte jo i ett.
En innringer meldte om at det var en elv som gikk 3 km nord for Ulvsvåg som hvor rørene under vegen holdt på å fryse igjen. Han ville ha informasjon slik at han kunne sende bilde, og jeg ga ham e-postadressen vår i mangel av en mobiltelefon som er egnet til slik. «… krøllalfa… vegvesen… dått…». «Det heter ikke dått, men punktum»…
Etter langt om lenge og lengre enn langt var vi enige om at dått var ut og punktum var kommet for å bli, jeg tipset ham også om Facebook-siden, men det var til ingen nytte – ikke alle har Facebook var svaret fra den kverulanten. Han avsluttet samtalen med at han kanskje ikke trengte å sende bilde likevel…
En annen telefon jeg fikk var fra en bekymret Gerda som hadde mistet noen av damene. Jeg klarte å roe henne ned, men hun var oppriktig bekymret – og det kan jeg godt forstå.
Men jeg tenkte som så at det er ikke så enkelt å holde styr på så mange damer og at man mister noen i en hektisk hverdag er nesten bare å regne med. Men de kommer jo stort sett til rette igjen da.
En time gikk og det ble lunsj, men «Casper på lur» var ikke kommet. Så jeg satt og svalt i enda mange timer. Jeg skal ikke si at jeg ble totalt avmagret, men jeg gikk nok ned bortimot 20 kg den første timen, og da «Casper på lur» var kommet var det gått to og en halv time, jeg var nedi 27 kg da jeg kunne gå til lunsj.
Jeg kom fra situasjonen med livet i behold, men det er sannelig ikke enkelt å overleve når damene drar. Hadde det ikke vært for vår kjære «Casper på lur» og Casper og Didrik på jobb – så hadde nok situasjonen vært en helt annen.
Til slutt et lite vers:
Når damene stikker av og drar på tur,
er det godt å ha en «Casper på lur».
Så får vi håpe at damene får det bra,
og kommer fort tilbake – for damer må vi ha.
Alle navn er fiktive
Ska dæ bi kveitæ må du ha haill,
entn du e ongdom eiller ein kaill.
Kjæm du tomheindt på lainn,
då må du fatt å begrip, mainn:
Får du’tje heime så må du på raill.
En nydelig lørdag morgen våknet jeg opp og ante fred og ingen fare. Jeg hadde glemt hva som sto på agendaen denne dagen – nemlig en tur sammen med svigerfar igjen. Litt småtrøtt snudde jeg meg i senga og lukket øynene igjen. «No må vi stå opp», hørte jeg fra den andre siden av senga. Jeg svarte «Bonanza bjynn ikke einno», og lukket øynene mine. «Vi skal jo på tur» svarte lyden fra andre siden av senga.
Vi sto opp og spiste frokost og fikk på oss riktige klær til turen. Jeg tenkte at jeg kanskje rakk å se litt av Bonanza før vi måtte dra, men neida, det var noe fotball-greier i stedet på TVn.
Vi kjørte til Trofors en liten havneby nord for Mosjøen, men likevel den største byen mellom Mosjøen og Fauske. Utenfor spisestedet Trixie sto svigerfar å ventet med sin macho offroad bil. Svigerfar er en 2,5 meter høy mann med kraftig bart ala Josef Stalin å halvlangt maskinklippet kort hår. Han er oppvokst med blodslit i Steigen og har fortsatt med det etter han kom til Helgeland. Derav har han armer som får bodybuildere til å se pinglete ut. Når han ikke jobber på fiskemottaket så driver han med jakt og fiske. Han kan minne litt om en blanding av Indiana Jones, Crocodile Dundee og Arnold Schwarzenegger.
Vi parkerte utenfor Trixie og hoppet inn i Svigerfars bil og kjørte en liten stund før vi tok av inn på Villmarksveien og derfra tok vi av på en annen vei som førte oss langt inni den norske jungelen.
Så sto vi der, svigerfar med en sekk på størrelse med bilen vår stappfull av nødvendigheter til en jungelekspedisjon. Selv James Bond har aldri vært utstyrt med så mange finesser på sine oppdrag. Jeg som en blanding av Truls Svendsen og en liten Ompa Lompa med små korte føtter og kjempestor overkropp og med en altfor stor og tung sekk på ca. 500 gram som inneholdt kun det mest unødvendige for en slik tur. Sekken min var så tung at jeg nesten ikke kunne stå oppreist, mens svigerfar kunne tatt den på innerlomma om han ville. Men jeg skulle ikke være noe mindre macho enn svigerfar denne ene dagen. Så var det min kone Jeanette og min sønn som ikke hadde noe å bære på.
Vi satte kursen mot jungelen, og jeg spurte forsiktig «kor langt ska vi gå?». «Nei, vi ska gå bære ein litn tur innijønno skauen å over ei hængbru, så e vi dar» svarte svigerfar, «når vi kjæm fram ska vi tenn bål å kos åss».
En liten tur skulle vel selv jeg med min utrente kropp klare, tenkte jeg og gikk på med friskt mot. Vi satte kursen inn gjennom jungelen med godt humør. Etter ti meter var jeg dritt lei av alle innsektene, det var innsekter som lignet på mygg, klegg og blinding, bare at disse innsektene var utstyrt med propeller og huggtenner. De tok heldig vis ikke så store stykker av gangen, men likevel veldig plagsomt. Men jeg ga ikke opp av den grunn, for nå skulle jeg vise svigerfar at jeg var en naturens mann.
Jeg er helt klart en naturens mann, for jeg liker jo det naturlige, for eksempel damer uten klær – helt naturlig spør du meg. Jeg liker for så vidt fin natur generelt.
Vi trasket over myrer som var så blaute at det var lagt plank for å gå på, eller netting, slik at man ikke skulle sette seg fast i myra og sakte men sikkert forsvinne. Vi gikk på stier med røtter som skulle få meg til å snuble gang på gang. Etter å ha gått langt om lenge og lengre enn langt spurte jeg svigerfar «Kor langt e dæ ijæn no då?». Svigerfar svarte «nei, vi ska no bære gå litt tel så kjæm vi tel ei hængbru, så e vi dar».
Svetten piplet og rant nedover panna mi så brillene mine ble våte og vanskelige å se igjennom, og jeg snublet igjen og igjen. Jeg kunne ikke ta av meg brillene heller, for da så jeg jo ikke hvor jeg gikk. Men naturens mann som jeg er så lagde jeg et lite tak over hver av brilleglassene bestående av løvblader limt på brillene med en blanding av motorisert mygg og gjørme, nå traff svettedråpene «taket» på brillene, trillet nedover til takrenna og fulgte den ut til sidene og deretter ned kjettingen, lagd av hårene på en jet-klegg, ned til kinnene mine.
Vi hadde nå gått i en evighet, jeg var sliten, tørst og trøtt og måtte sette meg ned for å hvile. Jeg drakk lunket vann av vannflaska mi, uvitende om at svigerfar hadde kjøleskap i sin sekk. «No kainn dæ ikke va langt ijæn tel deinn dær hængbruæ?» spurte jeg. «Nei, no e dæ ikke så bættele mange timæ før vi e dar» svarte svigerfar.
Matt i lakken fortsatte jeg videre med vond rygg, såre knoker, snublet i røtter mens svetten kokte. Jeg tenkte at det hadde vært kjekt med kart og kompass, men alt jeg så var et og annet moltekart. Etter enda en pause og enda noen mil over myrer og skogsstier kom vi fram til en hengebru. Hengebrua hang over et juv på 856 meter over elva som fosset nedover. Ikke noe for en kar med høydeskrekk og for tung sekk, men jeg skulle over – slik at ikke svigerfar følte at turen ble avkortet på grunn av meg. Jeg satte min såre føtter på brua høyre fot først, brua gikk til venstre, så venstre fot og brua andre veien. Jeg holdt på å falle, men holdt meg fast. Stiv av skrekk fortsatte jeg over brua sakte men sikkert.
Min sønn syntes brua var kjempe kul og kom gående imot meg, noe som gjorde at brua svingte mer fra side til side. Det gjorde det ikke noe enklere å holde balansen, selv om jeg følte meg mye tryggere når han holdt meg i hånden. Vi kom oss over brua sammen
Jeg tok av meg sekken og sa til svigerfar «no ska vi tenn bål å kos åss skikkele – vi har mæ pølsæ sjønnæ du». Men svigerfar svarte «Nei, dæ e nok ein kilometer tel å gå så kjæm vi opp tel ei hyttæ mæ bålplass å greier». Slukøret tok jeg på meg sekken igjen og begynte å følge de andre opp mot en hytte. Etter en stund sa svigerfar at det ikke var langt igjen, og da kunne jeg skimte en brun hyttevegg blant trærne – endelig er vi snart der.
Vel framme hadde noen andre tatt bålplassen vår, og vi måtte vente en stund. Utålmodig satt vi på andre siden av hytta og ventet. Den andre gjengen tente ikke opp bål, men satt likefullt rundt bålplassen å drakk kaffe og koste seg. De hadde nok okkupert bålplassen for at ikke vi skulle tenne bål og kose oss – noe som var mitt store mål med turen. Svigerfar tok ut to Munkholm fra kjøleskapet sitt, og ga den ene til meg. Det var veldig forfriskende med ei iskald øl etter å ha gått i så mange timer for å komme fram til målet.
Det verste med å vandre rundt i skog og mark, og for så vidt også jungler er at det er så mange andre som liksom skal være bedre og se så voldsomt mye sprekere ut enn meg. Strebere kaller jeg det – og dessuten tar de feil – totalt feil.
Etter å ha undersøkt hytta til Turistforeningen så var de endelig ferdig, og vi fikk vår velfortjente plass rundt bålet som ikke var der, enda. Svigerfar hentet 4 favner ved og lagde bål, mens jeg spikket 4 pølsespyd, nå skulle det bli bålkos med pølser og greier… Bålet til svigerfar ble nesten like stort som hytta ved siden av, og når han skulle fyre på bålet pustet han litt på bålet før han tente på det, det var nesten som om noen hadde helt bensin på bålet. Jeg fikk enda en iskald Munkholm fra svigerfar som jeg koste meg med rundt bålet. Det er kjekt at de lager Munkholm som smaker øl, men som lar deg kjøre bil etterpå.
Bålet brant sånn at veden ble til glødende trekull og vi kunne begynne å grille. Det ble gode pølser å spise mens jeg og svigerfar drakk Munkholm og Jeanette og Einar Johan drakk brus.
Einar Johan og Jeanette dro ned til elva og vasset litt mens sokkene hans hang til tørk over bålet. Deretter var det tid for å returnere til parkeringen. Jeg hentet vann og vi slukket bålet på forsvarlig vis og ryddet opp etter oss, slik som enhver fornuftig turgåer gjør i jungelen. Når vi forlot stedet møtte vi en ny gjeng som hadde samme turmål som oss, vi gikk mellom hytta og vedbu/utedo, svigerfar oppdaget at han hadde glemt å sette på kroken på døra da han hentet ved, og satte på kroken. Einar Johan påpekte «kanskje dæ e nån fålk dar inne?». En kvinnestemme lød innenfra «dæ stæmme at dæ e fålk her inne ja», og kroken ble forsiktig hektet av igjen. Vi kjempet oss tilbake over hengebroen og helt til parkeringen, og alle var enige om at vi hadde hatt en fin tur.
Mitt personlige minne fra turen er en hånd som har hovnet veldig opp, og det minnet slapp ikke taket så lett. Jeg er meget stolt over at jeg overlevde turen, og at jeg ikke satte meg fast i noen av myrene på veien, så takk svigerfar, Jeanette og Einar Johan for at dere tok meg med på tur – minn meg på ved en senere anledning at jeg kanskje burde være hjemme og passe huset. Turen var i tøffeste laget for meg, men bare peanuts for svigerfar, som er vant til å ferdes «der som ingen skulle tru at nokon kunne gå på tur».
Sto opp til fantastisk vær. Spiste nystekte vafler til frokost og alt var perfekt. Men så skulle vi på tur, ikke hvilken som helst tur, men skitur på smale bortoverski.
Jeg ba på mine knær om at vi kanskje skulle ta turen til Korgfjellet og møte svigerfar som hadde vært på hytta i Bleikvasslia i helga. Jeg fikk viljen min og gledet meg stort til å treffe ham.
Jeg må kanskje fortelle litt om meg selv, slik at man kan få en forståelse av hvorfor smale bortoverski ikke er noe for meg. Jeg er en mann med et par kilo for mye, og korte føtter. Når jeg sier korte føtter så er det ikke sånn at føttene mine er halvparten så lang som hele meg, nei, føttene mine er bortimot en tredjedel av kroppslengden min, hvis vi ikke tar med hodet. Jeg er selvsagt også like plattfot som Donald Duck. Det var litt om kroppen min. Formen min er heller ikke på topp, men den er ikke verre enn at jeg kommer meg opp av senga uten hjelp og jeg klarer fint å gå mellom hus og bil uten å bli så veldig andpusten.
Vel vel… vi fikk pakket sekken og kom oss avgårde. Det er en liten kjøretur fra Mosjøen til Korgfjellet, men bilturer er jo bare koselig.
Vi kjørte opp på nordsiden av korgfjellet, men plutselig tok veien slutt – den var bare brøytet frem til en parkeringsplass, og ikke til den parkeringsplassen som vi skulle gå ut fra. Etter litt kom svigerfar også. Merkelig nok var det nesten fullt på parkeringsplassen der oppe…
Så var det på med skiene og en tungpakket sekk for å gå langs den ubrøytede veien videre opp Korgfjellet til den parkeringsplassen hvor vi i utgangspunktet skulle ha utgangspunktet til skituren vår. Veien var hardtråkket av skutere og andre kjøretøy som de spreke folkene bruker når de skal på tur i fjellet. Veien var også merket med brun dampende masse som ble etterlatt av firbeinte hårete vesener som folk slepte med seg opp gjennom fjellet. Og jeg som trodde at eierne skulle plukke med seg dritten, men der tok jeg feil. Dritten var smurt utover veien noen steder, andre steder lå den bare og dampet og ventet på en uheldig skigåer. Tipper de var plassert der bare for at jeg skulle skli og brekke både det ene og det andre. Burde vært oppsamlere bak de dyrene. Nok om det!
Jeg tok farvel med Jeanette, Einar Johan og svigerfar… ikke fordi jeg ville være alene, men fordi Roar + bortoverski = feil og dermed er fremdriften ikke stor. Etter et par meter var jeg helt utslitt og valgte å ta av meg skiene. Dette var et smart valg og fremdriften økte med litt over 100% og jeg tok innpå de andre. Men Roar + oppoverbakke + tung sekk + varmt = feil og jeg ble akterutseilt atter en gang. Etter langt om lenge og lengre enn langt kom vi frem til utgangpunktet som egentlig var mitt mål opp gjennom bakken. Vi var kommet til den ubrøytede parkeringsplassen langt oppi fjellet et sted og nå var det på med skiene.
Med skiene på begynnte det som kunne minne om et mareritt. De som hadde vært oppi fjellet med skuter hadde ikke kjørt opp skiløype – for de trenger jo ikke det!!!
Med ski som er like smale som stortåa mi var det ikke lett å balansere seg fremover i løype som man stort sett måtte lage selv. Underlaget var snø som var blitt halvveis skare. Denne skaren skar inn mot sidene på skiskoene mine. I tillegg føltes underlaget som en myk madrass og fjæret veldig under vekten av mine 55 kilo.
I det fjærne så jeg svigerfar himself sammen med sønnen min. Jeanette stoppet av og til og ventet på meg, men de to fremste hadde bestemt seg for å ta 3-mila på ski før de skulle finne et sted hvor vi kunne sette oss ned og brenne bål og kose oss i vårsola.
Jeg slet meg gjennom løypa som de foran meg hadde gått opp. Det kjentes ut som om skiene skulle komme opp gjennom skoene mine for jeg hadde så vondt under føttene. Men jeg slet meg videre. da jeg hadde gjennomført mine 3 mil på ski kom jeg frem til “leirplassen” hvor vi akkurat var ferdige med å kose oss og skulle setter kursen tilbake mot bilen.
Jeg sitter nå hjemme i sofaen og kan ikke komme på en eneste god grunn til å forlate denne for friluftslivets gleder.
Fjellfareren Roar
Jeg gikk hele barne- og ungdomsskolen på Tjøtta, med unntak av noen uker i starten på andreklassen da jeg gikk på Øksningan skole. Jeg slet nok litt med å venne meg til at det måtte være helt stille i klasserommet på Øksningan skole, men lærte etterhvert at jeg måtte være stille når vi jobbet.
Noe av det jeg husker aller best i den perioden var da den store konvolutten med tegninger og brev fra klassen på Tjøtta kom i posten. Et av brevene var fra Eivind, han ville at jeg skulle komme tilbake for nå var han den eneste gutten i klassen. Vi var to gutter og to jenter i klassen da, Sandra, Ann Iren, Eivind og meg.
Etter at jeg kom tilbake til Tjøtta skole kom det brev fra Øksningan, også da med mange tegninger.
Klassen vår vokste fra fire elever til ni elever da vi gikk ut av ungdomsskolen. Alle vi fire fra starten var fortsatt i klassen, og vi var en ganske så sammenspleiset klasse.
På videregående gikk jeg Handel og Kontor som eneste fra klassen på Tjøtta. Etter videregående så jeg sjelden noen fra klassen, vi ble vel spredt for alle vinder, men traff på noen av og til.
Etter mange år bodde jeg i Steinkjer. Jeg hadde vært gift i noen år og hadde også fått en sønn. En kveld ble jeg lagt inn på Levanger sykehus, Jeanette kjørte og sønnen vår var også med. Jeg ble tatt imot og plassert på et undersøkelsesrom og ble bedt om å vente der til legen kom. Jeg hadde kraftige smerter, men da legen kom inn døra ble jeg så overrasket og glad at jeg glemte smertene en liten stund. Jeg visste jo at Eivind var lege, men hadde aldri trodd at vi skulle møtes sånn.
Eivind kom inn med et stort smil og hilste på oss. Han tok seg god tid og både undersøkte meg og snakket om “gamle dager”. Da jeg ble utskrevet sa han “ring meg så kan vi treffes og ta en kaffe”. Jeg tenkte på å ringe flere ganger, men gjorde dessverre ikke det.
Etter noen måneder ble jeg på nytt innlagt på Levanger sykehus. Også denne gangen var det Eivind som kom inn. Like glad og positiv som alltid. Denne gangen hadde jeg blindtarmbetennelse. Jeg ble innlagt og Eivind var min lege under oppholdet. Høydepunktene under oppholdet var da han var innom og snakket med meg.
Det var Eivind og en eldre lege som opererte meg. Sykepleierne fikk med seg at legen og pasienten var gamle klassekamerater. En av sykepleierne sa at hun og mannen hennes var venner med Eivind og kona hans, og at de pleide å reise på turer sammen. Det var fint å høre hvor mye positivt hun hadde å si om Eivind og kona.
Etter denne operasjonen flyttet Jeanette og jeg til Mosjøen. Etterhvert fikk jeg høre at Eivind var veldig syk, og noen måneder etter døde han.
Mange ganger har jeg tenkt på hvorfor det var så vanskelig å ta den telefonen til ham, slik at vi kunne ha møttes en gang til.
Jeg skrev på Facebook i går at jeg vurderte å gi bort magen min, i frustrasjon over magesmertene jeg hadde. Men jeg gir aldri bort magen, for der har jeg et arr fra den gangen Eivind opererte meg – det er noe jeg aldri ville vært foruten.
På slutten av 1990-tallet jobbet jeg på et sted hvor jeg trivdes godt på grunn av mine kollegaer. Selve jobben var grei den, men det var mine kollegaer som gjorde at jeg trivdes der.Etter hvert ble jeg plaget med rygg og føtter da det var mye stående arbeid der, jeg ble sykemeldt men fikk tilrettelagt litt og fikk arbeidsoppgaver hvor jeg beveget meg mer og gjorde andre ting enn å bare stå i ro.
Etter en stund begynte jeg å få flere plager og siste året jeg jobbet der var jeg svært mye borte fra jobb til tross for at jeg hadde en lege som ba meg gå på jobb likevel – det var liksom ikke noe galt med meg. Noen kollegaer sluttet til og med å hilse på meg, noe som førte til at jeg ikke lengre følte meg velkommen på jobben. Det var fortsatt mange som var trivelige mot meg, men trivselen på jobb var ikke som før.
Det ble arrangert møte på jobben hvor jeg ble anbefalt å søke attføring da den jobben ikke var heldig for meg på grunn av plagene jeg hadde.
Jeg gjorde som anbefalt og søkte attføring. Og begynnte på IT-studie ved HINT i Steinkjer, og trivdes godt der.
Litt utpå høsten 1999 ble jeg syk, jeg klarte ikke å spise så mye, men jeg drakk ekstremt mye og måtte tilsvarende på do. Husker at jeg bar fulle poser med x antall 1,5 liters flasker (med Imsdal vann og Farris) opp trappene til hybelen hvor jeg bodde alene. Det var ekstremt mange trappetrinn opp dit. Jeanette bodde i huset vårt på Herøy og holdt på med praksisen til fagbrevet hun tok.
En søndag dro jeg til legevakta i Steinkjer for å få hjelp. Jeg gikk ut med en resept i hånda. Morgenen etterpå dro jeg tilbake uten å ha tatt ut resepten. Den dagen ble jeg innlagt på Levanger sykehus siden jeg var dehydrert (enda så mye jeg hadde drukket).
På sykehuset snakket jeg med en lege og sa at jeg hadde bedt legen på Herøy om å sjekke stoffskiftet, men den prøven ble visst aldri tatt. De tok mange blodprøver av meg. Dagen etterpå måtte jeg i CT, jeg ble ikke fortalt hvorfor de ville ha meg dit.
Da legen kom inn og fortalte at de hadde funnet en kreftsvulst i hode mitt reagerte jeg ikke med en gang, jeg ringte og fortalte det til Jeanette og mamma og pappa. Jeanette var i Valnesfjorden gjennom praksisplassen sin da.
Jeanette, mamma og pappa og Linn Iren kom på besøk til meg på sykehuset i Levanger. Det var godt å få besøk. Jeg hadde hatt besøk noen dager tidligere av en jeg studerte sammen med, det var før jeg fikk kreft-diagnosen, og både jeg og de jeg kjente på HINT trodde at jeg skulle komme tilbake etter noen dager på sykehuset.
Det var fint å få besøk – dagene på sykehuset gikk ikke akkurat så fort, selv om jeg var omgitt med flinke leger, sykepleiere og studenter.Jeg fikk beskjed om at jeg skulle overføres til St. Olavs Hospital i Trondheim, og at jeg kunne dra hjem (til hybelen) i helga. Så vi dro hjem til hybelen, mamma, pappa og Linn Iren dro hjem og jeg og Jeanette ble på hybelen i Steinkjer over helga.
Det var ikke godt vann i hybelen, så jeg bestemte meg for å koke vannet og ha det på de tomme vann/farris-flaskene. Dum som jeg var så skulle jeg helle kokende vann på en flaske og klarte å brenne meg skikkelig. Jeg ringte hjem for brannsårtips. Mens jeg snakket med pappa begynnte jeg å riste noe voldsomt jeg datt ned fra stolen, slapp telefonen og var borte vekk en stund. Da jeg kom til meg selv var Jeanette livredd, og pappa holdt fortsatt linja uten å helt skjønne hva som skjedde.
Da vi kom til St. Olavs Hospital ble jeg innlagt på Endokrinologisk avdeling. Jeg fortalte en lege der hva som skjedde etter jeg brant meg. Han mente at det minnet om epilepsianfall, og sa at han egentlig burde ta fra meg førerkortet i 3 mnd. Jeg sa at jeg skulle la være å kjøre i 3 mnd.Jeanette var mye sammen med meg på sykehuset mens jeg var der. Så mye at hun risikerte å ikke få godkjent fagprøven.
På Endokrinologisk avdeling vekslet jeg med å ligge på 4-manns rom, 6-mannsrom og på gangen. En natt på 6 mannsrommet åpnet jeg vinduet rett over senga mi for å få frisk luft det kom jo alle til gode tenkte jeg. Jeg lå på rom sammen med 5 eldre herrer med alle lyder og dufter det medførte. Midt på natten våknet jeg av at en eldre gubbe sto lent over meg og lukket vinduet. Trivelig!!!
Jeg trivdes best på gangen, der hadde jeg skillevegger og var for meg selv. Hver morgen Jeanette var der kom hun på besøk til meg og om kvelden ble jeg med til pasienthotellet.Jeg fikk i en samtale med legen vite at jeg hadde to svulster i hodet, den ene i hypofysen og den andre i et hulrom (??) lengre bak. Jeg fikk også bekreftet at de var vondartet.Mens jeg var på Endokrinologisk avd ble jeg 25 år og fikk igjen besøk av mamma, pappa og Linn Iren.
Så ble jeg overført til Kreftavdelingen. Det var stor forskjell å komme til Kreftavdelingen i forhold til å være på Endokrinologisk avd. På kreftavdelingen var det en fin stue hvor man spiste frokost og middag sammen. Jeg var stort sett der å spiste. Lørdagskveldene ble det servert en liten konjakk til de som ville ha det. Og det ville man jo ha. På kreftavdelingen hadde jeg stort sett enerom hvor Jeanette fikk en seng på samme rom mens hun var der.
Etter hvert skulle jeg i gang med Cellegiftbehandlingen – dette var i desember 1999. Jeg hadde forventet at Cellegiftbehandlingene skulle være harde (hadde hørt det av andre), men det ble heldigvis ikke sånn. Jeg ble tappet for alt av krefter osv men hadde det egentlig veldig bra. Første behandlingen var ferdig før jul, og jeg fikk komme hjem til jul. Jeg fikk flere blomster, men den blomsten som gjorde sterkest inntrykk var nok den blomsten fra mine tidligere kollegaer.
Vi skulle feire jul på Offersøya det året og det var veldig godt å komme hjem igjen da. Men etter kort tid fikk jeg feber og CRP-en var veldig høy, så jeg måtte inn på sykehuset i Sandnessjøen. Jeg slapp ut på lillejulaften og fikk komme hjem igjen. Den dagen fikk jeg Jeanette til å barbere hodet mitt, det datt jo av uansett. Jeg trivdes veldig godt med min nye sveis.
Det ble en fin julefeiring på Offersøya.
I romjula dro jeg og Jeanette til Herøy. Det var litt rart, folk hilste på meg igjen, til og med folk jeg ikke visste hvem var hilste på meg og spurte hvordan det gikk.
Etter nyttår var det tilbake til St. Olavs for å få en ny dose cellegift. Hver cellegiftbehandling tok en uke (5 dager) og så fikk jeg være hjemme en stund mellom hver behandling. Jeg fikk 4 slike behandlinger. Og i mars startet jeg med strålebehandlingen, da bodde jeg i en leilighet som sykehuset disponerte og hadde det fint, spiste frokost, lunsj og middag på «Pusterommet» og Strålebehandling hver formiddag – ettermiddagene hadde jeg fri. Jeg kjøpte meg Playstation 2 og noen spill for å ha noe å gjøre, det kom folk og vasket til meg.
I påsken var vi i Hemmavan, jeg skulle stå slalåm men hadde ikke krefter til å svinge skiene så det ble med den ene turen opp.
Rett etter påsken hadde jeg siste strålebehandlingen.
April 2000 var jeg erklært frisk. Alt av kreft var borte. Jeg hadde vært heldig.
Høydepunkter fra denne tiden:
Etter at jeg ble frisk startet jeg på nytt på studiene på hint, og ble ferdig i 2003. Jeg fikk etter hvert jobb på i gründer-bedrift IP24 men der så jeg etter hvert ingen framtid. Så begynnte jeg på Telenor i Steinkjer hvor jeg trivdes veldig godt i Team Supperådet, i 2007 begynte jeg på Kontaktsenteret (nå Publikumstjenester i Statens vegvesen i Steinkjer. Trivdes veldig godt der også på Team Trona. I desember 2009 flyttet vi til Mosjøen hvor jeg begynte i ny jobb på Vegtrafikksentralen i Statens vegvesen.
Jeg har heldigvis ikke opplevd at folk har sluttet å hilse på meg igjen. Håper jeg ikke opplever det mer
Torsdag 25 oktober 2012
Jeg våknet av vekkerklokka 04:45. Jeg skulle til Værnes på et møte i forbindelse med jobben. Taxi ble bestilt. Ettersom Jeanette var på nattevakt måtte jeg vekke sønnen min og ta ham med til jobben hennes.
På flyplassen unngikk jeg kroppsvisitering, og takk for det. Ikke at jeg hadde noe å skjule da?
Flyet kom og snart var vi i lufta. Den mannlige flyverten opplyste at vi fløy med den Dash 8 som har hatt flest flytimer/ vært mest oppe i lufta av alle Dash 8 i hele verden. Jeg ble litt urolig? kanskje det var på tide å bytte ut flyet. Men flyverten fortsatte med å fortelle at flyet har vært strippet helt ned og bygget opp igjen.
Jeg sov litt på flyet, og etter en kort stopp i Namsos fortsatte flyet til Værnes.
Tid for frokost – kjøpte et halvt rundstykke med skinke på Picnic.
Så var det tid for møte som var på Radisson SAS Værnes, møtet startet kl 10:00 og vi var ferdige kl 16:00. Vi fikk en god lunsj underveis og alt var fryd og gammen?
Mellom hotellet og flyplassen møtte jeg en eldre svensk dame. Hun snakket til meg? Jeg forstod etter hvert at hun ville ha meg til å bære kofferten hennes til toget. Det gjorde jeg – Roar Deinn Snillaste stiller selvfølgelig opp og hjelper gamle damer (til og med svensker).
Jeg løftet kofferten, som var tung som bly (var jeg med på skjult kamera??? var kofferten fyllt med bly??? eller stein???). Jeg slet kofferten med meg i kald motvind og våt snø. Stakkars dame som slet på dette monsteret av en koffert – hva er egentlig inni kofferten? Klær??? I såfall hadde hun en heavy stil.
Så startet hjemreisen. Jeg måtte stå i en kø som var lang og lengre enn lang for å få sjekke at jeg hadde rent mel i sekken, hvilket jeg ikke hadde. Jeg hadde bare et nettbrett og noen papirer i sekken. På kroppen hadde jeg bare klær og sko og briller. Jeg passerte med glans.
Tid for middag – Pølse i brød!
Jeg fant meg en god stol, tok fram nettbrettet og ante fred og ingen fare. Flyet mitt skulle gå 19:05
Plutselig hørte jeg: «widerøs fligth…» Jeg måtte ned til Gate 38 og sjekke hva som var på gang?
Var heldigvis bare flyet til Rørvik som hadde fått en «Ny tid»
Oppdaterte Facebook «E frøktæ førsænkelse»
Tiden gikk, og det ble mange «Ny tid» på tavla + noen «Cancelled» (innstilt).
Plutselig sto det 21:30 på det flyet jeg skulle ta?
Jeg gikk på toalettet (do/dass/kontoret)
Jeg kom ut av toalettet og nå sto det 20:20 på mitt fly.
Min gode venn og kollega Jo-Andre ringte. Han hadde nettopp ankommet Værnes med fly fra Oslo, og skulle reise hjem med samme fly som meg. Lykken var nær max.
«Go to gate»
Vi stillte oss i kø for å gå til «gate» men da det nesten var min tur å passere skranken snek en eldre dame seg forbi meg (var dette den svenske dama som skulle med toget???)
«Roar deinn snillaste» sa ingenting og lot damen passere.
Så var vi endelig i flyet. Jeg og min gode venn og kollega Jo-Andre satt sammen.
Flyvertinnen var en hyggelig ung dame (helgelenning sjølfølgeli) og under nød-prosedyrene ble det mye fnising på henne – halve flyet sto i latter.
Så var vi i lufta?
Jeg og min gode venn og kollega Jo-Andre valgte å feire at vi snart var hjemme og kjøpte oss noe å drikke. I tillegg kjøpte jeg fly-koffert til min kjære kone og min kjære sønn.
Da jeg åpnet drikken min og skulle drikke ble det en voldsom risting – vanskelig å treffe munnen med boksen.
Snart fikk vi høre at vi gikk inn for landing i Mosjøen. Vi ventet i spenning på å treffe rullebanen? men etter en liten stund så jeg hele flyplassen til høyre fra flyet?
OK, de skal sikkert bare snu og lande fra andre siden?
Tiden gikk og så fikk vi beskjed fra kapteinen «Da vi var et minutt fra landing fikk vi beskjed om å returnere til Værnes.» Dette var på grunn av at den tiden crew’et hadde lov til å være i luften ville vært brukt opp dersom de landet i Mosjøen. De kunne derimot fly helt tilbake til Værnes, så lenge de ikke var nede på bakken først? Så nært – men?
Flyvertinnen gikk gjennom flyet å snakket med folk om situasjonen, hun beklaget. De hadde aldri vært borti noe sånt før.
Tilbake på Værnes – vi fikk utlevert lapper som vi kunne kjøpe oss mat for på kiosken. 250 norske kroner. Så fikk vi velge mellom å reise med nattoget hjem – dekket av Widerøe, eller overnatte på hotellet og nytt fly neste morgen.
Jeg valgte nattoget for å komme meg hjem snarest, mens Jo-Andre valgte hotell og satset på fly neste morgen. Vi var splittet i våre valg.
På Værnes satt mitt kjære søskenbarn Hilde og ventet på flyet de skulle ta til Sandnessjøen. Hennes datter satt og sov i fanget hennes. Håper de kom seg vel fram.
På kiosken kjøpte jeg mat, drikke, godterier og Donald Duck blad.
Etter hvert gikk jeg ned til Værnes stasjon. Jeg tok en rask beslutning og ble dørvakt ved døra til «vind-skjulet». Jeg åpnet dørene etter hvert som folk kom med kofferter og alt mulig rart. Folk smilte og takket (de skjønte nok at jeg er Roar deinn snillaste).
Fredag 26 oktober 2012
Toget var forsinket!!!
På toget var det en sur konduktør.
Jeg pakket opp en pakke med pledd, øreplugger, oppblåsbar pute og noe greier for å ha over øynene mens man sover. Men det ble dårlig med søvn. Det var høylytt snorking og halvveis var det en gammel dame i setet bak meg som var kvalm? I tillegg var det iskaldt i Toget?
04:45 ringte jeg Nordland taxi og ba om taxi til toget ankom Mosjøen. Det kunne jeg ikke få. Jeg måtte oppgi et klokkeslett. Jeg sa da at jeg mente det skulle være i Mosjøen i 5-tia? men fikk til svar at det visste han, og at jeg kunne bestille taxi til klokken 05:00 og betale ventetakst til toget var der. Jeg droppet det? Var sikkert broren til den sure konduktøren som jobbet hos Nordland taxi.
Kunne fort ha blitt «Roar deinn sintaste», men jeg har vanskelig for å bli sint og lettere for å tilgi.
05:15 fortalte konduktøren at vi var i Mosjøen om et kvarter.
Jeg ringte Nordland taxi på nytt. Denne gangen la han på før jeg hadde sagt navnet mitt.
05:30 Endelig fremme i Mosjøen?
Jeg ble stående en stund å vente på taxi og fryse? etter hvert kom en taxi – kjørte rett til busstoppen på stasjonen? rygget tilbake? og lurte på hvem som hadde bestilt taxi uten å oppgi navn? Jeg meldte meg i det han sa at telefonnr begynte på 412? – det var min taxi?
Endelig kom jeg meg hjem. Vasset i snø opp trappa og så var jeg inne?
Klokken var nå 06:00 – et døgn og et kvarter etter at jeg sto opp.
Nå kunne Jeanette dra på jobb? som hun egentlig skulle etter at jeg hadde kommet hjem kvelden før?
Du kommer deg ikke frem sånn helt uten Widerøe.
eller
Du kommer kanskje ikke helt fram med Widerøe.
GO NATT!!!
Fram og tilbake med Widerøe.
Men humøret er det ikke noe å si på.
Sto opp ca. kl. 04:50, heiv me i biln å for t arbei. Dar skræmt e ho Torunn.
Ventæ på hainn Jo-Andre så sku kåm mæ taxi kl. 05:30 å hent me å ho Grethe, mæn hainn ha førsøve se så hainn va ikke dar før ca. kl. 05:50. Mæn vi nådd flye.
Vi flaug åver Sør-Offersøy (home sweet home), innom Stokka flyplass å videre t Bodø. Så jækk turn videre tel Tromsø.
I to leiebilæ la vi ut på befaring. Vi va innom Ryatunnelen, Sommarøy, Skarbergtunnelen å Kvalsundtunnelen. Så ha vi et par møtæ på Vegvesenet i Tromsø før vi la ut på tur gjænnom sentrumstunnællan å Tromsøysundtunnelen.
Så jækk turn t hotælle å dærætter spist vi middag på Egon’s.
No ha e tatt kveill.
Natta ZZZZZZZ
