I går ettermiddag dro sønnen vår på overnattingsbesøk til en kompis. Alt lå til rette for en avslappende kveld for meg og min kone Jeanette. For å toppe det hele dro jeg og kjøpte softis til meg og min kjære + en liten pose Stjernemix siden jeg er så glad i det søte. Vi spiste is og hadde det riktig så hyggelig helt til Jeanette kom med forslaget om å gå til Mosåsen en tur.
Jeg ga etter, sakte men sikkert. Jeg tenkte at siden så mange drar til Mosåsen i ett kjør, så må det jo være en lett tur selv for meg, men likevel var jeg nok litt skeptisk. Jeg er jo slett ikke en naturvandrende mann. Kroppen min er ikke bygd for det, rett og slett. Men det skader jo liksom ikke å prøve.
Jeg hadde ikke rukket å få på meg skoene før vi stanset på en parkeringsplass som etter alt å dømme kalles for Litlenget, eller Litjænge så e vell ha sagt å skreve.
Vi overså alle advarsler og fulle søppelbokser og satte kursen inn mot det store intet, langt der oppi i skogen. Turen begynte med rimelig slakke bakker, av typen som tar livet av meg, men etter hvert ble det rimelig heftige bakker, av typen som tar livet av en hest. Men vi gikk og vi gikk. Vi kom til et kryss med skilt som pekte i hytt og gevær. Det var Langvatn Gård, Bjørnålia, Bjørnåstua, Mosgården, Skogstua/Mostjønna og Litlenget.
Jeanette tok opp telefonen og ringte EJ, sønnen vår og spurte hvilken vei vi skulle gå for å komme til Mosåsen, for Mosåsen sto ikke på disse skiltene, og heller ikke på kartene vi har kikket på. EJ, svarte at vi skulle ta den laaaange bakken til høyre.
Motløs, men i godt humør, fortsatte vi videre. Det gikk overraskende lett oppover i 70-80 graders stigning. Vårt gode humør gjorde det nok lett, mens min motvilje prøvde å gjøre det vanskelig, men humøret vant.
Midtveis i bakken pekte jeg og sa til Jeanette at der flater det ut, men etter å ha nådd det punktet var det en lang bakke som bare var litt slakkere. Men vi gikk og vi gikk mens vi matet hverandre med humor som ikke nødvendigvis var oppbyggende. Motviljen min kjempet på høygir for å få meg til å snu, men humoren hadde fortsatt overtaket, tro det eller ei.
Plutselig kom lysene langs skogsveien på. Det er altså her oppi intet de velger å belyse veiene på lyse sommernatta.
Vi fortsatte å gå til vi kom til en svær rund stein, antagelig en av de berømte Rolling Stones. En trestamme var brukket like ved Rolling Stones, så de steinene er nok ikke til å spøke med.
Etter hvert befant vi oss under røttene til noen nedhogde trær. Var det her det skulle ende? Den første rota var nok en dame, men den andre var garantert en mann, for den hadde rotpeis, eller to rotpeiser – godt utstyrt med andre ord.
Etter hvert fant vi ut at vi nærmet oss sivilisasjon igjen, for det ble asfalt på veien, ja, på ene halvdelen av veien vel og merke, og vi kom til en vask (servant for de lengre sør) med innlagt vann.
Det var en del grantrær langs skogsveien, men bare en av dem var merket med skilt hvor det sto «Gran». Det var nok den graneste grana de hadde der oppe i intet. Det var også installert elektrisitet på et tre der oppe.
Det knaket i kvist oppi skogen, men så kom vi til skiltet «Bjørnen». Jeg hadde selv en liten bamse da jeg var en liten gutt, og vet at disse kan være veldig myke og gode, men bjørnen på skiltet hadde spisse tenner. Det gikk kaldt nedover ryggen på meg. Men så skjønte jeg at det var motviljen min som kapitulerte.
Nå så vi et lite hus, og det måtte jo bare være Mosåsen, men det sto bare Skogstua på veggen der. Vi satte oss ned på en benk og nøt utsikten over et lite vann nedenfor. Det gikk en vei rundt vannet, men det var et lite gjerde mellom oss og veien.
Etter en kort pause reiste vi oss opp fra benken som viste seg å være Jan sin. God benk du har Jan, takk for lånet.
Så satte vi kursen ned igjen. Turen opp hadde jo ikke vært så fæl som jeg og motviljen min forventet, og nå hadde motviljen flyttet seg ned på foten min. Nedover måtte jo være så mye enklere.
Joda, når vi kom til de bratte bakkene igjen kjentes det godt i nedre fotsystem at dette er jeg ikke bygd for. Motviljen krabbet opp på nakken min igjen, men vårt gode humør var der fortsatt. Bare tanken på at folk går der hver eneste deg er jo vill i seg selv. Må jo finnes en kur mot det?
Det aller bratteste partiet var bortimot vondt å gå ned, men vi klarte det selvfølgelig. Vi er jo oss liksom. På ordentlig også for den saks skyld.
Nesten nede over tunnelen så jeg naturens eget rørsystem som var så fint utformet at jeg ble nesten ydmyk og det som verre er. Så passerte vi den sjit-fuille søppelboksen som er fyllt opp en gang for alle med hundeavføringsposer, eller huinnsjit som vi kaller det. Det burde jo vært noen som tømmer den, ellers må jo hundene bære skiten sin med seg hjem.
Nede ved bilen kunne vi fastslå at vi hadde vært på tur langt inni intet, men vi aner ikke om det heter Mosåsen der vi hadde vært. Skogsstua var i hvert fall navnet på huset.
Jeg ringte “Mosåsens Venner og vel så det” nettopp, og fikk bekreftet at det er ikke skiltet mot Mosåsen fordi det er kun Vefsninger som har gått der før, og som kommer til å gå der for alltid, som skal finne fram til Mosåsen. Det var også meningen at søppelboksen skulle være full, det er også til skrekk og advarsel for uinnvidde som oss.
