Kategoriarkiv: Humoristisk

Bergen?

Tigging, striptease, sensor, en uforskammet heis og forsinkelser…

For noen dager siden var jeg nok en gang ute på jobbreise. Jeg skulle til Bergen i forbindelse med to autorisasjonsprøver.

Jeg jobber på Vegtrafikksentralen i Mosjøen. Det finnes totalt 5 Vegtrafikksentraler i Norge. På Vegtrafikksentalene er hovedoppgavene å styre og overvåke tunneler og veg, svare på 175-telefoner og informere trafikantene om hvordan forholdene er langs vegene. De som utfører denne jobben er trafikkoperatørene.

Vegtrafikksentralen i Mosjøen. Bildet er hentet fra Vegtrafikksentralens Facebook-side.

Jeg er opplæringsansvarlig på Vegtrafikksentralen i Mosjøen, og sammen med de andre opplæringsansvarlige i landet har vi utviklet et studie som innebærer at trafikkoperatørene får god og lik opplæring og til slutt skal de autoriseres. Nå var det to trafikkoperatører i Bergen som var ferdige med Trafikkoperatørstudiet og var klare for autorisering. Så nå var det jeg som skulle til Bergen og være sensor.

Bergen? Ja!

Jeg ankom Flesland på kvelden, onsdag 19. juni og tok bybanen inn til sentrum. Bybanen stoppet på mange kjente steder, og jeg fikk sett både Florida og Paradis og kjappe stopp hos både Wergeland og en seter med nonner. Vi var også innom en brannstasjon på turen.

Mellom Flesland og Bergen ligger Florida

Mellom Byparken og hotellet ble jeg snakket til av en skjeggete mann som strakte ut en arm og lurte på om jeg kunne hjelpe ham. Snill og hjelpsom som jeg er så spurte jeg hva han trengte hjelp med. Han fortalte at han hadde sovet ute i to netter og trengte penger, så jeg avviste ham høflig men bestemt før jeg gikk de siste meterne til hotellet. Det vil si – jeg så ikke hotellets inngang så jeg lette litt før jeg fant en inngang under et stilas like ved et Egon-skilt.

Jeg sjekket inn og gikk mot heisen. Det var 2 heiser med 3,14 meters mellomrom, og jeg trykket «opp» på «heis A». Etter en liten stund åpnet «heis B» døra. Uflaks, tenkte jeg mens jeg gikk de tre lange meterne til den andre heisen.

Jeg fikk et fint rom i 3. etasje på Thon hotell Bristol, med utsikt mot Torgallmenningen. Det eneste aberet med rommet for meg som er så sjenert var at det var glassdør inn til badet.

Etter å ha satt fra meg koffert og sekk på rommet gikk jeg for å få meg en matbit. Jeg trykket også denne gangen på «heis A», ventet litt og «heis B» kom for å hente meg. Da jeg kom tilbake og skulle opp igjen valgte jeg «heis B» mens jeg tenkte at det er nok bare den som funker. «Heis A» kom og hentet meg.

Jeg satte PC’en i vinduskarmen for å jobbe litt. Jeg så mange folk som stresset forbi og en skjeggete man som strakte armene mot folk for å få kontakt, altså han jeg snakket med. Folk bare gikk forbi ham, forståelig nok.

Det er ikke bare lovens lange arm som er lang.

Litt senere på kvelden mens jeg fortsatt satt og jobbet ved vinduskarmen så jeg en mann som kom syklende med en henger. Han stoppet opp og jeg leste «Striptease shows, open to 03:00 every nigth, after dark». Det var også bilde av en kvinne med rød kjole.

Striptease shows. Open to 03:00 every night. After dark.

Jeg er i utgangspunktet skeptisk til en del markedsføring. Tenker kanskje at «det er for godt til å være sant», eller at «det der må du lengre ut på viddene med», så da den syklende mannen ble lei av å stå i ro som et statisk reklameskilt, og syklet videre rett nedenfor vinduet mitt, så jeg mitt snitt til å titte ned i hengeren for å se om det virkelig var en kvinne i en rød kjole baki der. Skuffelsen var stor da jeg så at hengeren var tom. Det var nok syklisten selv som var stripperen, og da er i hvert fall ikke jeg interessert.

Hengeren var tom. Nok en villedende reklame i vårt reklamifiserte samfunn.

Jeg ble sittende en stund til foran PC’en med ett og annet blikk ut av vinduet. Det ble litt mørkere etter hvert, og når det syklende skiltet var tilbake foran hotellet så jeg at det var montert lys inni hengeren som lyste opp strippe-plakaten.

Jeg avsluttet for kvelden og la meg og kikket litt på TV før jeg sovnet.

Torsdag morgen startet med frokost. Jeg trykket «heis A», men det var «heis B» som tok meg opp til 7. etasje. Etter frokost trykket jeg «heis A», men stilte meg ved «heis B», og «heis B» kom faktisk.

Etter frokosten var det mere jobbing fra hotellrommet, for jeg skulle jo ikke være sensor før etter lunsj.

Ved Sjøfartsmonumentet stilte noen musikanter opp, og snart var de i gang med å ønske meg velkommen med hornmusikk og greier. Jeg ble bittelitt rørt og tørket en bitteliten tåre før jeg tenkte at «det skulle jo sannelig bare mangle»

Snakker om å føle seg velkommen – Bergen er byen sin det.

Så var det tid for lunsj. Jeg gikk ut på Torgalmenningen og så at folk var kommet i gang med sine daglige rutiner. En skjeggete mann fikk øye på meg og strakte ut en arm, han ville vel ha min hjelp igjen, men jeg plasserte blikket mitt rett forover mens jeg passerte mannen med stil. Bittelitt kynisk tenkte jeg at dersom han har slik energi til å gå og henvende seg til alskens folk hver eneste dag så var det helt sikkert noen som hadde arbeid til ham også. Han burde gått til noen og spurt etter arbeid. Jaja, ikke så snill og grei heller, men pytt pytt, jeg er snill nok.

Etter lunsj på en kafe inne på Galleriet så gikk jeg tilbake til hotellet og hentet sekken min før jeg tok Bybanen fra Byparken til Nygård. Så kledde jeg på meg sensor-minen og entret Nygårdsporten med stil, det er nemlig der Vegtrafikksentralen i Bergen holder til.

Etter endt autorisasjonsprøve bar det tilbake til Torgalmenningen med meg. Jeg dro en snartur innom hotellet og la fra meg sekken på rommet før jeg gikk meg en runde i nærområdet. Jeg brukte nok et par timer på rundturen og godt vær og OK temperatur.

Da jeg kom tilbake til hotellet jobbet jeg litt før jeg slo på TV’n og roet meg helt ned.

Da jeg skulle til frokost neste dag trykket jeg som vanlig på «heis A» og den kom faktisk. Var det kanskje fordi jeg lurte den i går? Var vi skuls?

Heisen oppførte seg som en heis skal oppføre seg resten av oppholdet. Etter frokosten var jeg bare oppe og hentet sakene mine og dro med By-banen til Nygård som dagen før og bar sensor-minen i noen timer.

Jeg tok bybanen tilbake til Torgalmenningen og inntok et bedre måltid på McDonalds før jeg satte snuten mot Flesland med den tidligere omtalte By-banen. Nå skulle det bli godt å komme seg hjem til helga.

By-bane er genialt. Kun kr 38,- pr tur.

By-banen i Mosjøen kan liksom ikke måle seg med den de har i Bergen.

“By-banen” i Mosjøen. Bildet er hentet fra Facebook-siden til restauranten Nano, som er en av de aller beste spisestedene i byen.

Det ble litt ventetid på flyplassen, som jeg brukte til litt jobb og en god det rekreasjon. Hjemreisen skulle starte kl. 1640 og gå via Ålesund og Trondheim før jeg skulle lande i Mosjøen kl. 19:35. Altså skulle jeg være hjemme hos mine kjære ca. kl. 20:00.

«New time 17:00» dukket opp på skjermen. Nå var det altså «på-an-ijæn» som Jan Eggum ville sagt det. Joda, det hender jo at flyene jeg skal ta går til riktige tider, men det er ikke akkurat regelen.

Jeg ble sittende mellom to damer som kjente hverandre på turen til Værnes. De kommuniserte med både «fletring» og fliring.

Klokken 19:13, en halvtime etter at flyet jeg skulle ha tatt videre til Mosjøen hadde dratt landet flyet vårt i Trondheim. Jeg fant det best å snakke med en Widerøe-dame gaten hvor jeg kom inn, men etter at hun hadde snakket med noen som bare gikk så virket det ikke som om hun hadde tenkt å snakke med flere. Men jeg sto jo tålmodig og ventet, siden jeg er en rolig, tålmodig og rimelig avbalansert og stille kar.

Mens jeg sto og ventet hørte jeg en beskjed over høyttaleranlegget: «SAS søker passasjer Roar Falch Hanssen. Kom til utgang 34 snarest. Utgangen stenger.» Det hele ble gjentatt på engelsk, så jeg fikk sjekket at jeg faktisk hørte riktig før jeg kikket meg rundt og fant hvilken retning jeg skulle ta.

Jeg ruslet i passe tempo bort til utgang 34 og fikk en lapp med hvor jeg skulle sitte.  Utenfor utgang 34 fikk jeg se et fly uten SAS-logo. Har jeg blitt lurt? Hvordan skulle dette ende?

WTF… dette er jo ikke et SAS-fly…

På flyet oppdaget jeg at jeg visstnok hadde mottatt en SMS med info om at jeg hadde fått endret flyreisen, men jeg hadde jo hatt telefonen avslått, så jeg hadde ikke fått noe varsel om noen melding.

Best wishes… jadda…

Det bar nå til Bodø. Vi fløy over vakre helgelandskysten og kom omsider til Bodø. Jeg sjekket nå mobilen og for jeg hadde jo fått neste destinasjon også må SMS. Men selv om jeg visste hvilket fly jeg skulle ta oppsøkte jeg info-skranken i 1. etasje for å få vite hvilket fly jeg skulle ta videre, men mest for å kanskje få litt å handle mat for.

Jeg ble skjenket kr. 100 som kunne brukes i restauranten. Etter en tur gjennom sikkerhetskontrollen igjen gikk jeg til Food Factory for å bestille meg mat, men den gang ei. Kjøkkenet hadde nemlig stengt. Så jeg kjøpte brus og noen bakevarer for pengene, og satte meg ved utgangen mens jeg pakket i meg et wienerbrød.

Flyet til Mosjøen var selvfølgelig forsinket, men bare 15 minutter, så er vel ikke noe å si på det.

Helt normalt…

Etter nok en flytur landet vi trygt på Kjærstad International. Jeg var nesten hjemme nå. Bare å få kofferten og vente til jeg ble hentet så jeg kunne komme meg hjem.

Kofferten kom ikke. Den hadde ikke vært så heldig å bli ropt opp så den kunne nå flyet til Bodø. Jeg og en passasjer til måtte registrere en «Property Irregularity Report» for at vi skulle få tilbake bagasjen vår. Mens jeg sto og ventet på at den andre karen skulle bli ferdigbehandlet, så jeg at Jeanette og EJ kom for å hente meg.

Snart var jeg hjemme og kunne nyte et deilig måltid. Det var veldig godt å legge seg den fredagskvelden.

Jeg fikk melding om at bagasjen var gjort klar til levering til meg kl 14:45, og ca. kl. 21:00 ble bagasjen levert hjemme hos meg.

Endelig var kofferten kommet hjem, men hvor hadde han vært helt alene i to døgn?

Det ser imidlertid ut til at han har vært en tur på Rush Trampolinepark i Trondheim på egenhånd om jeg skal tro den ene bagasjetaggen. Viktig å kose seg litt.

Jeg vurderer nå om jeg bør få installert et web-kamera eller to slik at jeg kan følge koffertens vandringer på egenhånd. Det er andre gang i år at kofferten kommer frem et par døgn etter meg.

Vurder denne siden
[Total: 0 Average: 0]

Nektet “servering”

Det var sånn at min kone ba meg om å kjøpe en alkoholholdig drikke til henne. Så jeg dro til en butikk i Mosjøen for å kjøpe det. Men denne alkoholholdige drikken var ikke lett å finne. Sånn var det, ja.

Jeg velger å ikke nevne drikken med navn for å unngå å reklamere for alkoholholdig drikke.

Jeg så at klokka nærmet seg 20:00 som er grensen som norske myndigheter har satt for salg av alkoholholdige drikker i butikk, så jeg ble litt stresset da jeg ikke fant noe som som het Hutsj i hyllene. Ikke visste jeg hvordan flaskene så ut heller.

Jeg skrev tekstmeldinger til Jeanette mens jeg vekslet mellom å kikke på klokka og hyllene med flasker og bokser. I hyllene så jeg Bacardi Breezer, Smirnoff Ice, Carlsberg, Tuborg, Bare Øl, Isbjørn og mye annet godt øl, men noen Hutsj var ikke å finne.

Klokka var blitt 19:58 da jeg tok en rask beslutning om å gå for Bacardi Breezer i stedet for. Jeg rasket med meg noen flasker og satte kursen mot kassen. Siden klokka var så nær den idiotiske grensen for når jeg kan kjøpe alkoholholdig drikke valgte jeg selvbetjeningskassen.

Men jeg ble plaget med scanning av flaskene og hørte plutselig en stemme som peip fra kassen bak meg: «Ikke alkohol, ikke alkohol»…

Ok, da må jeg betale i kassen som stemmen jobbet i, tenkte jeg, og rasket med meg flaskene til den andre kassen. Men før det ble min tur fikk jeg beskjed om at klokka var over 20:00 og at jeg ikke fikk kjøpe de få flaskene med alkohol.

Oppgitt over regelverket og hele greia fant jeg ut at jeg hadde to valg: Ta det rolig og gå ut uten alkohol, eller begynne å diskutere idiotisk regelverk og selvbetjeningskassene med rare begrensninger osv… Jeg er heldigvis typen som gir meg mens leken er god og ga rolig fra meg flaskene før jeg gikk like rolig ut av butikken.

På innsiden så var jeg ikke like rolig, men svett av hele greia. Men nå har jeg i det minste opplevd å bli nektet «servering» for første gang, og da kan jeg i det minste skrive litt om det.

Nå burde jeg legge ut om hva jeg synes om alle slags latterlige lover og regler her i landet, men det dropper jeg glatt. Det eneste man oppnår med disse reglene er at det alltid vil være et marked for illegalt alkoholsalg. Selv styrer jeg unna den slags.

Moralen er vel at man bør bygge opp et eget lite lager av alkoholholdig drikke sånn at man ikke må droppe festen når man er litt for sent ute. Jeg for min del fester så skjelden at det nærmest vil være krise om jeg måtte droppe en fest på grunn av idiotiske lover og regler.

For ordens skyld: Drikken jeg skulle ha kjøpt heter Hooch – måtte jo google det da jeg kom hjem. Nå tar jeg meg en liten tår med ekstra lett melk, selv om jeg faktisk har både Øl og Breeze i kjøleskapet.

Vurder denne siden
[Total: 0 Average: 0]

Beglodd av en katt

Ho kikkæ på me…

Satt på stolen ved bordet,
på hjemmekontoret,
da jeg fikk en anelse fnatt;
Jeg ble beglodd av en katt.

Utenfor vinduet satt a
den skumleste katta.
Hun ga tegn – ingen tvil;
“Watching you – my next meal.”

Nei, jeg ble nok ikke redd,
jeg ble vettskremt instead.
Det skjer heldigvis ikke støtt,
men i dag kom en t-skje bløtt.

Vurder denne siden
[Total: 0 Average: 0]

Min tid i Tjøtta Skolekorps

Jeg har alltid likt korpsmusikk, og da spesielt trommene og de fine uniformene som korpsene marsjerer stolt i. Så en gang på i løpet av mine ni år på Tjøtta Barne- og Ungdomsskole bestemte jeg meg for å begynne i Tjøtta Skolekorps, kanskje aller mest på grunn av at korpset fikk dra på korpsstevne hvert eneste år.

Jeg husker ikke første dagen da jeg fikk utlevert en nesten bortimot skinnende blank trompet. Nå skulle jeg lære noter og lære å spille på mitt nye, tidligere brukte, instrument – jeg var blitt korpsaspirant.

Jeg føyer meg nok aldri inn i rekken av kjente trompetister.

Jeg hadde ikke noe særlig til forkunnskaper, men i musikktimene hadde jeg i årene før min korpskarriere fått utlevert en pen bunke med tegneark. Tegnearkene fra musikktimene hadde merkelig nok noter på baksiden, men kunne likevel godt brukes til å tegne på. Tidlig på barneskolen hadde jeg riktig nok lært meg å spille «Lisa gikk til skolen» på blokkfløyte.

Jeg lærte skalaen ganske fort – takket være Jahn Teigen og Anita Skorgan, men fant ut at do-re-mi-fa-so-la-ti-do egentlig het c-d-e-f-g-a-h-c. G-nøkkelen hadde jeg kontroll på fra før, fordi den hadde så fin en snurr rundt g-strengen før den tok helt av og gikk til topps og deretter rett til bunns.

G-nøkkelen har sånn en fin en snurr 😉

Jeg lærte enkle melodier som jeg klarte å spytte ut av trompeten. Jeg var stolt av det lille jeg lærte meg, selv om jeg syntes synd på dem hjemme som måtte holde ut med øvingen min. Øvingen hjemme var ikke så veldig morsom heller. Jeg hadde jo mye annet rart som skulle gjøres.

Jeg deltok på korpsøving etter skolen en dag i uken, og kreistet ut noen ikke særlig melodiøse toner mens jeg drømt om å dra på korpsstevne.

Etter noen måneder med tut i messingen fikk vi utlevert flotte uniformer og jeg må virkelig si at jeg kledde uniformen min noe vanvittig bra. Så fikk vi vite at vi skulle få dra på korpsstevne også i år – jeg skulle ut på langtur sammen med mine korpsvenner. Årets korpsstevne skulle være i Sandnessjøen.

Korpsstevne en halvtimes reise fra mitt hjemsted.

Så ble det ikke langtur på meg likevel, men jeg skulle vel ha det moro likevel.

Vi fikk beskjed om at dette året skulle alle uniformer sendes til rensing betalt av hver enkelt musikants foreldre.

Jeg dro på korpsstevne i Sandnessjøen, men jeg fikk i det minste en svensk medalje derifra (blå og gul).

Før 17. mai måtte vi lære å marsjere, og det var vanskelig fordi takten ikke fulgte trinnene mine. Likevel lot ikke stortromme-føreren til å justere takten. Donk, donk, donk-donk-donk, donk, donk, donk-donk-donk.

Vi var altfor elendige til å spille på 17. mai, men vi skulle like fullt være med i toget og marsjere, og på den måten var vi jo en del av toget likevel.

Sommeren kom som en etterlengtet pustepause, og etter sommeren dro jeg på første øving som fullverdig korpsmedlem. Jeg hadde vokst litt og var usikker på om jeg passet til trompeten enda, men likevel var jeg optimist som vanlig, det vil si helt til vi fikk utlevert første noteark.

Notekaos de luxe

De hadde prestert å lage mange andre rare symboler på notearket, symboler jeg ikke forstod i det hele tatt. Dette var ikke det jeg hadde lært som aspirant. Men selv om det så mørkt ut så visste jeg råd: jeg leverte tilbake trompeten og sa takk for meg og korpskarrieren min var historie.

Korpskarrieren min kan oppsummeres slik: Jeg begynte med blanke ark, laget støy på trompet, marsjerte i utakt, dro på korpsstevne til Sandnessjøen, og fikk svensk medalje iført en nyrenset uniform.

Jeg har en mistanke om at familien min var lettet over at tiden med trompetøving i hjemmet var over.

Vurder denne siden
[Total: 0 Average: 0]

Humor i hverdagen

Jeg ser humor nesten overalt. Sånn som for eksempel på en dagligvarebutikk her i byen.

I går da jeg var innom denne butikken møtte jeg først på han ansatte som alltid stiller seg foran der jeg har tenkt å gå for å sette ut varer. Jeg stoppet høflig og ventet til han flyttet seg, men da kom en dame på rundt 60 år med langt grått hår og snek seg forbi både meg og hr. i veien. Hun hadde det travelt.

Nå skal det sies at jeg sliter med å være for høflig, stopper gjerne opp og slipper andre foran meg. Jeg vet at jeg bør jobbe med det, men inntil videre tar jeg hensyn.

Denne butikken har et eget kjølerom for melk og ost og den slags. Da jeg skulle inn der var en eldre dame med gåstol på tur ut, så jeg tok et steg til siden for å la henne komme frem. Ja, jeg er jo en gentleman tror jeg. Men før hun hadde kommet seg ut av døråpningen fra kjølerommet kom fru travelt med langt grått hår igjen. Jeg kjente at jeg ble litt irritert, men er jo humor i det også.

Etter at jeg hadde vært en snartur inne på kjølerommet og hentet meg en yoghurt gikk jeg rett til disken. Akkurat før jeg kom til disken kom den flyvende fru travelt med langt grått hår igjen, men hun innså at hun ikke rakk å snike foran meg, så da gikk hun til den andre kassen.

Fru rullator var nå foran meg i kassen og skulle betale. Den unge gutten i kassen lente seg over kassen og sa høyt og tydelig slik at fru rullator skulle høre det: «dæ bi bære 87 kronæ».

«Bære, ja dæ kainn du sei» sa fru rullator med et glimt i øyet. Så var det min tur og herr bære sa til meg: «dæ bi bære 14 kronæ». Jeg syntes det var morsomt at han hver eneste gang sa at «dæ bi bære…».

Kids Cash Register Cash Register Toy Cash Register

Jeg var innom butikken en tur i dag også. I dag skulle jeg kjøpe mel, og da jeg hadde plukket med meg melpakken og satte kursen mot disken dukket hr. i veien opp igjen. Han skulle sette ut varer foran meg som vanlig. Jeg måtte stoppe og la ham gjøre seg ferdig, som jeg alltid gjør, og da jeg var forbi ham gikk jeg frem til kassen hvor hr. bære sto og ventet på meg. «Dæ bi bære 38 kronæ» sa han og jeg humret litt for meg selv da jeg gikk ut av butikken. Ville han ha sagt «bære» om jeg hadde handlet for 3000 kroner også? Antageligvis.

Som sagt jeg ser det humoristiske i at hr. i veien alltid skal plassere ut varer der jeg har tenkt å gå. Og det er ikke mindre humoristisk å se folk stresse avgårde uten å ta hensyn til de eldre damene som jeg stanser for å slippe frem. Og “dæ bi bære” topper jo hele greia her. Når i tillegg dette skjer gang på gang så kan jeg ikke dy meg, jeg må le…

Vurder denne siden
[Total: 0 Average: 0]

Enda en hjemreise fra værnes

Endelig er jeg hjemme igjen etter kurs på Værnes. Jeg og tre kollegaer har vært på kurs gjennom Trafikkoperatørstudiet, jeg som opplæringsansvarlig og Marit, Martin og Lars Gunnar som kursdeltakere.

Vanligvis når jeg er på reise så skjer det noe «uventet», flyavgangen blir enten kansellert, forsinket, eller kofferten min reiser ikke med samme fly som meg. Denne gangen var intet unntak.

Mine kloke kollegaer hadde bestilt fly med avgang fra Værnes kl. 15:40 – bare 40 minutter etter kursslutt, mens jeg som er av den mer bedagelige typen hadde avgang kl. 18:45. Jeg liker å ha god tid så jeg slipper å stresse.

Etter lunsj fikk jeg vite at det var rikelig med vind og drittvær hjemme, og at været kom til å bli værre ut over dagen. Jeg ba Jeanette om å ringe og få endret billetten slik at jeg kunne reise hjem tidligere, og vipps så var det i orden. Nå hadde jeg samme avreise som resten av gjengen.

Jeg og Martin hjalp en eldre dame med å sjekke inn på flyreisen sin, hun skulle til sydligere strøk og var ikke akkurat dreven i sjekkinn-faget. Hun var veldig fornøyd og takket så mye, men hun skulle ikke reise før i morgen da. Den eldre damen slo oss ikke, men det slår meg nå at jeg til stadighet havner i situasjoner hvor jeg ender opp med å hjelpe eldre damer, og det er jo bra.

Sikkerhetskontrollen ble passert uten store vanskeligheter for min del. Jeg har aldri med meg dynamitt eller lignende når jeg reiser med fly. Det farligste jeg hadde med meg var nok en liten nesespray som jeg er avhengig av, men da jeg puttet den i en liten plastpose så var den uskadeliggjort. Dette er noe jeg er godt kjent med, så sprayen kom i posen sin før den skulle sendes gjennom røntkenscanneren eller hva det nå heter. Ja, de har nok sett mye rart på skjermene sine disse Securitazzene, og en av dem ba til og med om å få kikke i en eldre dames håndveske. Som liten lærte jeg at det gjør man bare ikke, og i hvert fall ikke til en dame man ikke kjenner. Uansett sikkerhetskontrollen og Securitazzene fikk grønt smilefjes fra meg

Etter hvert befant vi oss så å si i lekekroken nede ved gaten. Ny tid 16:00. To av mine kollegaer hadde bestilt togbillett for sikkerhetsskyld pga. vær og sånt. Det nærmet seg «boarding» og alt så ut til å gå etter planen da disse kollegaene avbestilte togbillettene sine.

Kort tid etter mine kollegaers tog-avbestilling endret teksten på skjermen seg fra Mosjøen til Sandnessjøen, og skrankemannen informerte om at på grunn av uvær i Mosjøen så fikk vi lov til å reise til Sandnessjøen i stedet. Jeg som kommer fra kysten like sør for Sandessjøen ble jo hoppende glad og danset rundt i ring uten kofta… nok om det. Plutselig satt vi på flyet som skulle bringe oss til Sandnessjøen.

Vel oppe i lufta begynte det å riste litt så falt vi noen meter før det ristet litt igjen, med andre ord en Værnes ligth. Jeg satt nest lengst frem i flyet sammen med Lars Gunnar og jeg så på flyvertinnen at hun frydet seg litt da vi falt. Turen videre var ganske bedagelig og jeg duppet litt underveis med hengende hode – veldig kjekt for den allerede vonde nakken min.

Så skulle vi gå ned for landing. Det ble noe risting og veiving hit og dit og to sekunder før landing pekte styrbord vinge rett mot bakken, men pilotene fikk oss vel i havn.

Så ble vi busset videre til Mosjøen, og deretter fløy jeg og kofferten hjem i regn og unnavind. Det føltes som om jeg fløy i hvert fall fordi vinden pusha meg så kraftig i rett retning. Og med tanke på at jeg ikke veier stort så kan du nok se for deg at jeg fløy hjem. Ved AMK Senteret kjente jeg lukten av pommes frites som kom flyvende med luften fra Milano.

Vel hjemme fikk jeg av meg klissvåte klær og hoppet rett i dusjen. Her kunne det ha gått skikkelig galt fordi jeg hadde tatt av meg brillene, og kunne bare så vidt skimte at dusjen var innstilt på gloheit. Ja, her kunne hummeren blitt knallrød, men jeg oppdaget det heldigvis før jeg satte på vannet, og hummeren overlevde. Nå sitter jeg i godstolen, nydusja og fantastisk fin og har akkurat mottatt en snap fra Jo-Andre om at han satte kursen mot Sandnessjøen. Jo-Andre har vært i Oslo sammen med Stian – begge gode kollegaer. De kom nok med flyet jeg egentlig skulle ta fra Værnes.

Snipp snapp snute, snart ligger hodet på en pute.

Vurder denne siden
[Total: 0 Average: 0]

Disputt i Butikk

Var en tur innom en dagligvarebutikk i dag. Tenkte jeg skulle kjøpe rundstykker til kveldens gryterett. Når jeg var like ved fersk-bake-vare-disken sto en av våre nye landsmenn som jobber i den butikken og plasserte varer i hylla rett ved siden av fersk-bake-vare-disken. La oss kalle denne mannen Ali i denne historien.

Litt lengre bort på tur inn i kjøle-vare-avdelingen var en annen av våre nye landsmenn som også jobber i denne butikken. La oss kalle ham Baba.

Ali er lys i huden og Baba er mørk, Ali er litt lavere enn meg, mens Baba er høy. Nok om det.

I det jeg skulle passere Ali for å komme meg til fersk-bake-vare-disken ropte Baba til Ali. Ali ropte tilbake «do må rydda ferdig nå, do bruka 3 tima, jai bruka 1 tima».

Brødhylla

Jeg sto fortsatt bak Ali og ventet på passasje, tolmodig som jeg er. Baba ropte tilbake «do gjøra dårli jobb». Gemyttene som tilfeldigvis var til stede klarte heldigvis å roe seg og Ali vek litt til siden, mens Baba gikk inn på kjøle-vare-avdelingen.

Jeg fikk passert Ali, hentet rundstykker som ble puttet i posen sin. Ali spankulerte til kasse-området mens jeg lagde en fin liten sløyfe på rundstykke-posen.

Da jeg kom til kassen for å betale så smilte Ali litt brydd til meg mens jeg betalte.

Det er vel ikke noe nytt at man kan være litt uenige på jobb. Noen synes kanskje at de gjør for mye og andre for lite, og det kan være greit å prate litt saklig om det. Kanskje er det en grunn til at noen bruker 3 timer på det andre bruker 1 time på, hvem vet?

Uansett så er det uheldig å ta denne lille disputten i butikken foran kundene. Da fremstår man ikke så veldig profesjonelle.

Når slike uenigheter oppstår på en arbeidsplass så skal man prise seg lykkelig for at det ikke kommer 40 røvere stormende inn i samme øyeblikk.

Vurder denne siden
[Total: 0 Average: 0]

Befaring og UAT Bodøtunnelen

Mandag 11. mars 2019

Hadde pakket kofferten med blant annet en termodress, lue og votter. I dag skulle vi kjøre til Bodø for å gjennomføre UAT for Bodøtunnelen som snart skal åpne.

Sjåføren vår, Brita, var veldig ivrig på å komme seg avgårde og sendte noen tekstmeldinger som tydet på at vi kom til å komme oss avgårde før to-pausen. Og ganske riktig, før jeg visste ordet av det så var vi på tur nordover i en leiebil fra Hertz.

Jeg og Dag satt på bakerste rad i bilen, og fikk noen turer opp i taket når sjåføren kjørte i telehiv og andre humper av ymse slag. Som seg hør og bør satt damene på fremste rad, sjøfør Brita og Co-pilot Synnøve. På midterste rad satt Lars-Gunnar, Fredrik og Jo-Andre.

På Sørelva stakk vi innom brøytestasjonen og inviterte oss selv på kaffe og medbragte kaker. Brita hadde selv bakt kakene, en gulrotkake og en sjokoladekake og pakket dem inn i papp og plast-emballasje.

En trivelig stopp på Sørelva brøytestasjon.

Vi møtte tre trivelige brøytesjåfører i en moderne brøytestasjon. Brøytemannskapet her har ansvar for Saltfjellet og Graddis.

Etter en stund måtte vi fortsette ferden nordover til Fauske og deretter rett vest til Bodø.

Da vi ankom Bodø fikk vi et glimt av Bodøtunnelen som vi skulle ta en nærmere titt på dagen etter.

Snart var vi ved hotellet og kunne begynne jakten på en parkeringsplass. Sjåføren fant selvfølgelig en parkeringsplass like ved hotellet, og Lars-Gunnar var behjelpelig med å betale parkeringen. Klokken var nå blitt 20:00.

På vei fra bilen til hotellet kunne vi nyte synet av folk som trente på et treningssenter. Inne på hotellet fikk vi sjekket inn og flere av oss inkludert undertegnede fikk rom i 12 etg.

Vi fikk et kvarter på oss til toalettbesøk før vi skulle møtes i resepsjonen for å gå til en restaurant og få oss litt mat. Det skulle vise seg at damene ikke hadde noen bråhast med å spise, så vi gutta gikk i forkant bort til Egon.

Vel fremme på Egon fant vi oss et bord med god plass for både gutter og jenter. Vi kjøpte oss øl, fant oss et nytt bord og ventet tålmodig på damene. Etter hvert ventet vi utålmodig på damene.

Da damene ankom restauranten var vi mer enn klar til å bestille mat. Undertegnede selv bestillte fiskesuppe, mens de andre valgte kjøtt-retter. Vi spiste og koste oss skikkelig.

Etter restaurantbesøket ble det en tur i toppbaren for noen av oss, men vi tok det rolig og gikk snart til hvert vårt rom for å sove.

Tirsdag 12. mars 2019

Våknet tidlig på hotellrommet og slappet av i senga mens jeg kikket litt TV. Så bar det ned i frokostsalen ca. ½ time før avtalt oppmøte. Der fant jeg et bord med flere ledige stoler, det var bare en hake ved det. Noen hadde lagt en avis av typen Dagens Næringsliv på hjørnet av bordet. Uansett så vidt jeg klarte å se satt det ikke noen der fra før, så jeg satte meg ned og nøt frokosten min.

Så kom det plutselig en dame og spurte om det var ledig ved bordet mitt. Jeg sa selvfølgelig ja, for det var ganske fullt i frokostsalen. Damen satte seg ned, tok avisen og leste seg gjennom frokosten.

Plutselig satt Brita rett bak ryggen på meg, og Synnøve drev og forsynte seg av buffeten. Brita påpekte etter hvert at Jo-Andre satt alene ved et bord. Snill som jeg er så tok jeg med meg det som var igjen av frokosten min og spankulerte bort til bordet hans for å holde han med selskap.

Etter frokosten skulle vi møtes nede i resepsjonen for å kjøre bort til Statens vegvesens regionkontor på Dreyfushammarn i Bodø. Jeg og Lars-Gunnar kom først og gikk en tur på Narvesen like borti gangen mens vi ventet på de andre. Da vi var ferdige der fikk Lars-Gunnar beskjed om at de andre var i bilen og ventet på oss – selvfølgelig høyst ureglementerært.

På regionvegkontoret møtte vi opp på et møterom og fikk god informasjon om Bodøtunnelen. Mye visste vi jo fra før siden vi hadde lest hjemmeleksen vår, men var uansett greit med en gjennomgang.

Opplæring i styring av Bodøtunnelen. På bilde ser vi kamerabilde i tunnel, både vanlig bilde og bilde fra termokamera.

Etterpå dro vi ut til tunnelen for å se hvordan den så ut. Guiden vår satt og styrte bommer fra Vegvokteren på laptopen underveis, slik at vi kom oss inn i tunnelen. Vi fikk befart både teknisk rom og pumpesump i tunnelen, og vi sjekket også et av tverrslagene som fører til det andre tunnelløpet.

T.v. Brita tester nødtelefonen i nødskap 28 og får kontakt med en kollega på vakt på VTS.
T.h. Vi får omvinsing i teknsik rom i Bodøtunnelen.

Etter en kjapp lunsj på Esso måtte vi tilbake til tunnelen siden Avisa Nordland og Bodø Nu skulle intervjue vår tekniske ansvarlig Jo-Andre. Vi andre ble ikke spurt om noe, men fikk være med på bilde i det minste.

Bilde som Bodø Nu tok av oss i tunnelen se mer på:
https://bodonu.no/man-finner-ikke-sikrere-system-enn-dette-i-norge/12.03-05:02

Etter fotoshooten bar det tilbake til regionvegkontoret hvor vi etter en kjapp tur i 3 etasje forlot bygget. Vi var ferdige, og kunne ta toget hjem. Det var bare det at klokka ikke var i nærheten av togavgang. Damene bestemte for oss at vi skulle på City Nord, og sånn ble det.

Satt noen timer på cafè før vi bestilte oss middag på samme kafe. Etter middagen hadde vi ca. en time igjen til vi skulle forlate kjøpesenteret. Jeg ruslet en tur på egenhånd før jeg endte opp på en benk ved utgangen. Kjøpesenter er ikke det morsomste stedet å vente på et tog.

Endelig kom vi oss avgårde til Bodø Stasjon. Vi gikk på toget og kunne se frem til flere timer med tøffing sørover. Til og med Synnøve og Fredrik fikk være med toget selv om de ikke hadde billett, men de måtte sitte på klappseter. Jo-Andre fikk ikke være med toget. Han måtte vente på neste gruppe med trafikkoperatører fra VTS.

Etter noen minutter fikk vi beskjed om at toalettet var i ustand. Heldigvis fikk vi bytte tog da vi kom til Fauske så vi fikk toalettfasiliteter. NSB kunne nok ha informert om togbyttet før vi kom til Fauske, slik at folk hadde sluppet å benytte seg av nødløsninger for toalettbesøk. Jeg for min del hadde så langt holdt tett.

På Lønsdal stasjon ble vi plutselig oppmerksom på en meget ivrig gjeng som sto og vinket til oss fra nabotoget. Det viste seg å være noen av våre kollegaer som var på vei til Bodø i samme ærend som oss. At de skulle bli så glade for å se oss etter så kort tids fravær føltes nok noe overveldende for oss, men hyggelig var det uansett.

Vi vinket farvel til nordgående kollegaer og fortsatte turen sørover mot Mosjøen. Nå hadde Synnøve og Fredrik også fått seg bedre seter å sitte på.

Etter hvert ankom vi Mosjøen stasjon, slitne, trøtte, sultne og med relativt møre rumper etter togturen.

Alle var nok enige om at vi hadde hatt en fin tur.

Vurder denne siden
[Total: 0 Average: 0]

Svigerfar sin Bursdag

I dag e dæ bursdagen tel litt a ein kar,
ein fagstmainn, ei råtass – min svigerfar. 
I skostørrelse 68, ha hainn vandræ livets sti,
å hainn ska fortsatt trask omkreng, ja t evi ti.

Du måtje bi så skræmt vess du sku møt hainn,
før bak bartn e hainn ein vældi snill mainn.
Hainn har ævne t å plokk et dyr fra fjell tel mat,
å står sjøl før prosæssn tel dyre ligg på fat.

Hainn har ein humor såm høre lainsdeln tell,
å lattern hains høres t langt oppå fjell.
Jau hainn e matcho såm få kainn få bi,
mæn hainn e munter, snill å bættele bli.

Du ha kainsje sett The Voice å Grand Prix,
mæn du hatje hørt finar sangstæmme førdi:
Svigerfar søng både Celine Dion å Johnny Cash,
Mæ ein stæmme så e såm fløyel så knæsh.

Gratulerer mæ dagen, sku ha jedd d ein klæm, 
mæn e når ikke opp førbi dett voldsomme læm.
Mæn får e tak i ein stige ska e høydeskrækken t tråss,
klatter opp å je d ein klæm – dar har du åss.

Vurder denne siden
[Total: 0 Average: 0]

Roars høust

Høust å sjitver kvar ein dag,
mæn vi ska no ikke klag.
Rægn å vinnj å ganske kaldt,
vasstjønne e dæ åver aillt.

Kraftlage di tjæne fettj,
å produserer strøm i ettj.
Når tordnbygan sætt i såm værst,
då føles ein sydnferie knæsjt.

Rægnkleian hæsjes på kråppen,
å mainn strammæ sykkeljælmsstråppen,
før mainn sætt se på sykkeln å trør,
ijønno motvind å krafti nedbør.

Typisk at biln mått på værkste,
no så høustvere såm værst e.
Syklæ å trør, rævæ e bættele mør,
mæn dæ ska sainneletje stå på humør.

Vurder denne siden
[Total: 0 Average: 0]