Kategoriarkiv: Reiseskildring

Fra virkeligheten, Humoristisk, Reiseskildring

Minner fra Porsgrunn, 27. – 28. april 2022

Legg igjen en kommentar

Navnene i reiseskildringen er anonymisert

Dagen jeg hadde drømt og lengtet etter gjennom hele vinteren var kommet, jeg skulle reise til syden, eller nærmere bestemt Porsgrunn. Jeg hadde nok en gang fått i oppdrag å være sensor på en autorisasjonsprøve på Vegtrafikksentralen i Porsgrunn.

Jeg våknet av lette vibrasjoner, neida slå fra deg den tanken, det var nemlig smartklokka mi som vekket meg kl 04:40. Så var det ut av senga, en liten dopause, dusj, frokost og vipps så var jeg klar. Omsider kom det en taxi etter meg og reisen var i gang.

På flyplassen møtte jeg den alltid like blide Securitassdama som smilte mens hun sjekket meg for sprengstoff e.l. Jeg var selvsagt ikke eksplosiv, men i meget godt humør.

Widerøe

Vel framme på Værnes traff jeg min søsters samboer som var på vei til jobb. Vi fikk tid til en liten date på gate 29 før jeg måtte haste Widerøe.

Etter litt flaksing landet jeg på Torp. Jeg fant ut når flybussen gikk og stilte meg ved en nødutgang hvor jeg hadde full oversikt over busstrafikken. Jeg merket meg at det var mange utenlandske mennesker på flyplassen og jeg fant etter hvert ut at en del av dem var østeuropeere.

En stresset mann ba meg flytte meg da han skulle ut gjennom nødutgangen. Høflig som jeg er gikk jeg til siden. Han fikk ikke opp døra, så jeg viste ham hvor den egentlige utgangen var. Priser meg lykkelig over at det ikke var en nødsituasjon ettersom nødutgangen var umulig å åpne.

Etter hvert kom jeg meg inn på riktig buss og etter en busstur på ca 45 minutter dro jeg kjensel på Porsgrunn stasjon og gikk av bussen.

Det var fremdeles formiddag, og noe hotellrom var ikke klar enda, så jeg slengte bagen min inn i bagasjerommet på hotellet og gikk meg en tur i Porsgrunns gater på jakt etter et sted å spise lunsj.

Porsgrunn er en fin liten by idyllisk plassert ved Frierfjorden. Porsgrunnselva deler byen i to, og over den går det to klaffebruer som begge styres av Vegtrafikksentralen.

Porsgrunnsbrua

Jeg endte etter hvert opp på et bakeri i Storgata.

Etter hvert var tiden inne for å gå til Vegtrafikksentralen. Ved kjøpesenteret DownTown var det vegarbeid, og vi ble sluset forbi vegarbeidsområdet mellom oppsatte avsperringsgjerder. Rett foran meg gikk en eldre dame, og plutselig veltet et av gjerdene rett foran henne. Det så ut som om trillebåren til en jente som arbeidet der kom borti gjerdet så det veltet. Den eldre dama endret form til en kjærring og begynte å skjelle ut jenta. Sånt hadde jeg ikke tid til, så jeg gikk forbi kjærringa og løftet gjerdet på plass, før jeg gikk videre.

Jeg jobber selv på en Vegtrafikksentral og er opptatt av å holde veiene åpne.

Det var gjerdet bak kjeglen som veltet, ingen stor sak med andre ord. Bildet er tatt morgenen etter.

Kjefting fører ikke til noe konstruktivt og er sløsing av energi. Ikke hjelper kjeftingen på forholdet mellom kjeftsmelle og dens offer heller, så det bortprioriterer jeg.

Jeg hørte enda kjeftinga fra kjærringa da jeg var kommet et godt stykke unna åstedet. Men støyen avtok da jeg nærmet meg Vegtrafikksentralen Sør.

Vegtrafikksentralen Sør er det alltid hyggelig å besøke. Trivelige kollegaer jobber der og utfører en viktig jobb 24/7 året rundt.

Jeg utførte sensoroppdraget og gikk inn på DownTown kjøpesenter hvor jeg fant meg en kafè hvor de serverte Lasagne. Jeg bestilte lasagnen og satte meg ved et bord. Brått og brutalt oppdaget jeg en gammel mann som hadde festet blikket sitt på meg. Etter at han hadde glodd på meg en stund glodde jeg tilbake, og da gikk blikket hans ned i gulvet. Jeg kikket til bake på mobilen i noen sekunder før jeg oppdaget at jeg igjen var midt i hans synsfelt. Med en gang jeg så tilbake på ham datt blikket i gulvet igjen.

Folk som stirrer på andre finner man overalt. Jeg tror ikke de er klar over det selv. Kan godt hende jeg også stirrer i blant, hvem vet? En god medisin mot stirring er å stirre tilbake, da blir mange paff. Det er ikke alltid så hyggelig å bli stirret på.

Endelig fikk jeg maten. Lasagnen smakte ikke godt i det hele tatt, jeg spiste det jeg klarte å få ned, mens jeg fortsatt ble glodd på. Jeg antar at det skyldtes at jeg tok meg ekstremt godt ut akkurat denne dagen. Men om jeg så tilbake på ham så ga nakkemuskulaturen totalt opp og blikket falt i bakken, gang på gang på gang.

Plutselig var mannen borte, og jeg ble sittende en stund før jeg reiste meg å gikk ut. Jeg hadde akkurat forlatt plassen da jeg så den samme mannen igjen. Han hadde satt seg på et bord et stykke bak meg, og hadde fortsatt interesse for meg så det ut til, og nakkemuskulaturen ble fortsatt like slapp når jeg sendte ham et blikk tilbake. Du som leser dette nå tror kanskje at det på dette tidspunktet holdt på å oppstå noe romantisk, men det kan jeg avfeie på det sterkeste. Kanskje var det romantisk for ham, men ikke for meg. Jeg forlot DownTown kjøpesenter og vandret mot hotellet.

Etter hvert møtte jeg en eldre dame som bråsnudde i det hun møtte meg. Skulle hun være med meg på hotellet? Neida, hun lo og sa at hun bare måtte ta et bilde av et oppslag på en dør.

Damer som ler er bra mye hyggeligere enn sure damer som kjefter og smeller. En god latter forlenger livet, og en glad dame ser yngre ut enn en sur dame, det er nå min påstand.

På hotellet hadde de endelig fått klart et rom til meg, og jeg la meg ned på senga og slappet av litt.

Litt senere på kvelden bestilte jeg middag fra Foodora. Jeg spesifiserte etasje og romnummer, slik jeg har gjort før, men i stedet for å komme med maten på døra, ringte Foodora-mannen meg. Han hadde en aksent som tydet på at han ikke var oppvokst her i landet, og snakket noe om en busstopp.

Alle Foodora-bud jeg har sett før har hatt sykkel, men denne mannen kjørte bil, og nektet å gå ut av bilen, så jeg måtte gå ned og ut av hotellet, og bort til en bil for å hente maten min. Hadde jeg visst det så hadde jeg selvfølgelig heller gått til restauranten, den lå jo ikke så langt unna.

Det var godt med mat, og etterpå var det TV-tid. Kompani Lauritzen er jo god underholdning.

Neste morgen var det nok et sensoroppdrag på Vegtrafikksentralen, før jeg gikk til Porsgrunn stasjon for å vente på bussen. Det vil si, bussen stod der, men sjåføren var borte vekk. Han hadde vel pause.

Etter lang ventetid på en benk i solsteiken kom endelig sjåføren, og jeg kunne entre en enda varmere buss. Men da jeg reiste meg fra benken hørte jeg en voldsom dur. Jeg fant etter hvert ut at den kom fra bagen min.

Bussjåføren så rart på meg da jeg gikk inn i bussen mens det vibrerte som besatt inni bagen min. «Det er barbermaskinen min som har slått seg på», sa jeg. Da jeg kom meg på plass i setet åpnet jeg bagen og fant at det var tannbørsten min som var påslått, den lå med knappen mot barbermaskinen, og slo seg dermed på hvis jeg kom litt borti bagen.

Jeg er klar over at bussjåføren og andre passasjerer trodde jeg hadde med meg ett eller annet leketøy, men jeg synes det er morsomt at andre får slike tanker.

Jeg hadde kjøpt en Cola og en Monolitt til turen, men siden bussen ikke hadde klimaanlegg så måtte jeg legge den kalde Cola-flaska på Monolitten for å hindre smelting. Det funket.

Plutselig befant jeg meg på Torp igjen og måtte helle i meg Cola’en før sikkerhetskontrollen. Jeg besto kontrollen, og før jeg visste ordet av det var jeg oppi lufta i retning Trondheim.

På Værnes hadde jeg behov for litt mat og gikk til O’Learys. Mens jeg studerte menyen, og ante fred og ingen fare så dukket plutselig Aina, en kollega, opp mellom meg og menyen. Hun hadde fått med seg at jeg var på tur til Værnes og hadde prøvd å sende meg melding, men jeg hadde jo telefonen på flymodus. Hun hadde også fanget opp at våre kollegaer Silje og Halvard var på tur fra Oslo. Selv hadde hun vært i Trondheim og nå skulle vi alle reise med samme fly til Mosjøen.

Etter at jeg hadde bestilt mat i kassen, som seg hør og bør, så hadde Silje og Halvard bestillt på app og fikk maten før meg (juks).

Før jeg fikk i meg maten så kom beskjeden om at flyet var forsinket, og jeg fant ut i appen at flyet var kansellert. Så da var vi plutselig på vei til gate 26. Det vil si, jeg måtte jo spise opp først, men var snart hakk i hæl med dem andre.

Flyet var ikke kansellert, men det var forsinket. Det var flere kollegaer fra både Statens vegvesen og fylket som var på tur hjem.

Etter hvert kom vi oss på flyet og plutselig satt jeg hjemme i godstolen og kunne konstatere at reisen var over.

Vurder denne siden
[Total: 0 Average: 0]
Fra virkeligheten, Humoristisk, Reiseskildring

Bodøturr aldri surr

Legg igjen en kommentar

Hadde satt vekking til kl 05:00, 05:10 og 0515 for å ha god tid før toget skulle gå. Av uante grunner lå jeg lenge våken før jeg sovna.

Brått våknet jeg og kikket på mobilen – oi kl var06:34, og Jeanette ringte meg fra jobb. Svarte telefonen mens jeg fikk føttene på gulvet. 21 minutter til toget går, do-besøket fikk jeg spare til en annen anledning.

Fikk på meg klærne i en fart og hev sekken på ryggen. Jeg spradet nedover mot stasjonen så fort mine korte føtter kunne frakte meg.

Nede på stasjonen, tidlig en morgen, sto et tog så pent på rad. Det hadde nå gått ca 10 minutter siden jeg slo opp øynene denne dagen. “Bodø” stod det på toget. Jeg så ikke et menneske på perrongen, så jeg entret toget og fant en kvinnelig konduktør. La oss kalle henne Helga.

Jeg spurte Helga om dette virkelig var det toget som skulle til Bodø og det var det. Jeg fant vign 1, plass 8. Parkerte sekk og jakke i setet før jeg gikk på do. Vannlating normal. Lufttrykk upåklagelig.

Så måtte jeg ha meg noe å drikke og litt å spise. I dette toget – Agenda-style – var det ingen kafevogn, bare en automat. Etter å ha plagdes litt med å forstå automaten klarte jeg å trykke 66 istedet for 65, og fikk en Pepsi Max…

Brus medkunstig søtningsstoff burde vært forbudt!!! Jeg trykket litt til på automaten og fikk en hard lefse. Hard lefse med for mye smør og sukker + brus uten sukker ble en fiasko.

Jeg hadde vært heldig å fått sete vendt bakover. Helga kom å sjekket billetten min etter at vi hadde begynt å rulle nordover. Hun så meget tilfreds ut.

Underveis kom det på folk både her og der, men på en av stasjonene kom det på en kar som fyllte hele toget. Ikke med kroppen, en med en eim av sur gammel røyklukt. Men vi fortsatte nordover.

På Mo kom det på mange menesker. Munnbindet kom også på på samme stasjon. Så satt jeg der og pustet dugg opp på brilleglassene mine.

Etter langt om lenge og lengre enn langt kom vi til Bodø.Jeg trasket i vei mot glasshuset og skaffet meg burgerlunsj og Cola med sukker. Da jeg hadde spist og slappet av litt meldte det seg behov for nytt dobesøk. Men før jeg rakk å tenke så mye på det så gikk brannalarmen.

Alle som satt i restauranten gikk ut i Glasshus-“gata”. Jeg fortsatte ut av glasshuset og oppdaget etterhvert at jeg var en av få som fortsatt evakuerte… det gikk sikkert like mange inn Glasshuset som ut. Men jeg evakuerte som jeg hadde lært. Det skulle ikke lukte bacon av meg i dag nei.

Evakueringen ble stor suksess for min egen del. Utenfor Glasshuset merket blæra mi temperaturforandringer, og begynte å mase om utslippstillatelse. Jeg gikk inn på et bittelite sener, men der var ikke do. Ut av lillesenteret å blæra maste som besatt.

Jeg gikk nå direkte til Clarion Collection Hotel Grand Bodø, hvor jeg bodde sist jeg var i Bodø og ba om å få låne toalettet. Den hyggelige resepsjonisten som helt sikkert kjente igjen gjesten fra to uker tilbake sa at det var helt i orden. Jeg fortalte ombrannalarmen i Glasshuset, og da sa hun spøkefullt til sin kollega “har du vært dær å?”.

Etter å ha lettet på trykket innså jeg at jeg kunne bidratt til evt. slukkearbeid, med egen slange. Men nå var den muligheten rotet vekk.

Jeg følte på et visst ansvar og entret Glasshuset igjen, denne gangen uten slukkemidler. Ingen tegn til at noe hadde skjedd her. Jeg kjente nå på en voldsom hodepine og en enormt stiv og vond nakke. Etter som jeg har vært plaget med dette over flere dager/ uker så valgte jeg å finne meg en massør.

Det fant jeg og jeg fikk en effektiv massasje av rygg og nakke. Etter massasjen hadde jeg litt over en time å slå ihjel. Glasshuset igjen… men veldig lei av glasshusrt nå…

Men tiden gikk for så vidt fort, og snart var jeg på tur tilbake til jernbanestasjonen. Jeg gikk langs kaiet slik at jeg hadde noe hyggelig å se på mens jeg ruslet bortover.

Jeg så “Sjøbris”, sjarken som min kjære onkel hadde solgt, stå på et kai på Nyholmen, hvor den hadde stått de siste gangene jeg har vært i Bodø.

Det er få ting som er så avslappende og deilig som å gå og se utover havna, eller for den saks skyld alt av hav. Jeg kan virkelig anbefale å gå denne ruta tilbake til jernbanen, i stedet for å rusle langs gata uten så mye interessant å hvile øynene på.

På jernbanestasjonen la jeg merke til et tog hvor det stod “Mosjøen” på, så jeg ruslet bort dit. Det var nå ca. en halv time til toget skulle gå, så jeg var nok litt usikker på om det var riktig tog da jeg gikk om bord. Jeg synes det er mye enklere å være trygg på hvilket tog jeg skal ta på større stasjoner som f.eks. i Oslo, hvor de har bedre skilting. Men den slags er vel forbeholdt storbyene?

Vel, jeg fant plassen min, og jeg satte meg godt til rette. Etterhvert begynte vi å rulle, men vi rullet ikke veldig langt før det kom på en ungdom som hadde setet ved siden av meg. Vi kaller han Ulf. Så satt vi der to ungdommer, hvor av Ulf var i sin beste alder, Vi hadde på hvert sitt headset, slik som ungdommer skal ha og vi hørte nok på svært ulik musikk. På Fauske gikk et eldre ektepar av toget, og da så Ulf sitt snitt til å sette seg på deres plass.

Jeg syntes toget krøp sakte opp til Saltfjellet og sakte ned til Mo i Rana. Da vi etter lang om lenge kom til Mosjøen så ventet Jeanette der. Jeg kunne bare sette meg i bilen og slappe av. I løpet av hjemreisen hadde nakken stivnet til igjen og hodepinen tatt seg opp på nytt.

Jeg kom meg hjem denne gangen også, selv om veien kan være vanskelig i blant.

Vurder denne siden
[Total: 0 Average: 0]
Fra virkeligheten, Humoristisk, Reiseskildring

Enda en hjemreise fra værnes

Legg igjen en kommentar

Endelig er jeg hjemme igjen etter kurs på Værnes. Jeg og tre kollegaer har vært på kurs gjennom Trafikkoperatørstudiet, jeg som opplæringsansvarlig og Marit, Martin og Lars Gunnar som kursdeltakere.

Vanligvis når jeg er på reise så skjer det noe «uventet», flyavgangen blir enten kansellert, forsinket, eller kofferten min reiser ikke med samme fly som meg. Denne gangen var intet unntak.

Mine kloke kollegaer hadde bestilt fly med avgang fra Værnes kl. 15:40 – bare 40 minutter etter kursslutt, mens jeg som er av den mer bedagelige typen hadde avgang kl. 18:45. Jeg liker å ha god tid så jeg slipper å stresse.

Etter lunsj fikk jeg vite at det var rikelig med vind og drittvær hjemme, og at været kom til å bli værre ut over dagen. Jeg ba Jeanette om å ringe og få endret billetten slik at jeg kunne reise hjem tidligere, og vipps så var det i orden. Nå hadde jeg samme avreise som resten av gjengen.

Jeg og Martin hjalp en eldre dame med å sjekke inn på flyreisen sin, hun skulle til sydligere strøk og var ikke akkurat dreven i sjekkinn-faget. Hun var veldig fornøyd og takket så mye, men hun skulle ikke reise før i morgen da. Den eldre damen slo oss ikke, men det slår meg nå at jeg til stadighet havner i situasjoner hvor jeg ender opp med å hjelpe eldre damer, og det er jo bra.

Sikkerhetskontrollen ble passert uten store vanskeligheter for min del. Jeg har aldri med meg dynamitt eller lignende når jeg reiser med fly. Det farligste jeg hadde med meg var nok en liten nesespray som jeg er avhengig av, men da jeg puttet den i en liten plastpose så var den uskadeliggjort. Dette er noe jeg er godt kjent med, så sprayen kom i posen sin før den skulle sendes gjennom røntkenscanneren eller hva det nå heter. Ja, de har nok sett mye rart på skjermene sine disse Securitazzene, og en av dem ba til og med om å få kikke i en eldre dames håndveske. Som liten lærte jeg at det gjør man bare ikke, og i hvert fall ikke til en dame man ikke kjenner. Uansett sikkerhetskontrollen og Securitazzene fikk grønt smilefjes fra meg

Etter hvert befant vi oss så å si i lekekroken nede ved gaten. Ny tid 16:00. To av mine kollegaer hadde bestilt togbillett for sikkerhetsskyld pga. vær og sånt. Det nærmet seg «boarding» og alt så ut til å gå etter planen da disse kollegaene avbestilte togbillettene sine.

Kort tid etter mine kollegaers tog-avbestilling endret teksten på skjermen seg fra Mosjøen til Sandnessjøen, og skrankemannen informerte om at på grunn av uvær i Mosjøen så fikk vi lov til å reise til Sandnessjøen i stedet. Jeg som kommer fra kysten like sør for Sandessjøen ble jo hoppende glad og danset rundt i ring uten kofta… nok om det. Plutselig satt vi på flyet som skulle bringe oss til Sandnessjøen.

Vel oppe i lufta begynte det å riste litt så falt vi noen meter før det ristet litt igjen, med andre ord en Værnes ligth. Jeg satt nest lengst frem i flyet sammen med Lars Gunnar og jeg så på flyvertinnen at hun frydet seg litt da vi falt. Turen videre var ganske bedagelig og jeg duppet litt underveis med hengende hode – veldig kjekt for den allerede vonde nakken min.

Så skulle vi gå ned for landing. Det ble noe risting og veiving hit og dit og to sekunder før landing pekte styrbord vinge rett mot bakken, men pilotene fikk oss vel i havn.

Så ble vi busset videre til Mosjøen, og deretter fløy jeg og kofferten hjem i regn og unnavind. Det føltes som om jeg fløy i hvert fall fordi vinden pusha meg så kraftig i rett retning. Og med tanke på at jeg ikke veier stort så kan du nok se for deg at jeg fløy hjem. Ved AMK Senteret kjente jeg lukten av pommes frites som kom flyvende med luften fra Milano.

Vel hjemme fikk jeg av meg klissvåte klær og hoppet rett i dusjen. Her kunne det ha gått skikkelig galt fordi jeg hadde tatt av meg brillene, og kunne bare så vidt skimte at dusjen var innstilt på gloheit. Ja, her kunne hummeren blitt knallrød, men jeg oppdaget det heldigvis før jeg satte på vannet, og hummeren overlevde. Nå sitter jeg i godstolen, nydusja og fantastisk fin og har akkurat mottatt en snap fra Jo-Andre om at han satte kursen mot Sandnessjøen. Jo-Andre har vært i Oslo sammen med Stian – begge gode kollegaer. De kom nok med flyet jeg egentlig skulle ta fra Værnes.

Snipp snapp snute, snart ligger hodet på en pute.

Vurder denne siden
[Total: 0 Average: 0]