Sto opp til fantastisk vær. Spiste nystekte vafler til frokost og alt var perfekt. Men så skulle vi på tur, ikke hvilken som helst tur, men skitur på smale bortoverski.

Jeg ba på mine knær om at vi kanskje skulle ta turen til Korgfjellet og møte svigerfar som hadde vært på hytta i Bleikvasslia i helga. Jeg fikk viljen min og gledet meg stort til å treffe ham.

Jeg må kanskje fortelle litt om meg selv, slik at man kan få en forståelse av hvorfor smale bortoverski ikke er noe for meg. Jeg er en mann med et par kilo for mye, og korte føtter. Når jeg sier korte føtter så er det ikke sånn at føttene mine er halvparten så lang som hele meg, nei, føttene mine er bortimot en tredjedel av kroppslengden min, hvis vi ikke tar med hodet. Jeg er selvsagt også like plattfot som Donald Duck. Det var litt om kroppen min. Formen min er heller ikke på topp, men den er ikke verre enn at jeg kommer meg opp av senga uten hjelp og jeg klarer fint å gå mellom hus og bil uten å bli så veldig andpusten.

Vel vel… vi fikk pakket sekken og kom oss avgårde. Det er en liten kjøretur fra Mosjøen til Korgfjellet, men bilturer er jo bare koselig.

Vi kjørte opp på nordsiden av korgfjellet, men plutselig tok veien slutt – den var bare brøytet frem til en parkeringsplass, og ikke til den parkeringsplassen som vi skulle gå ut fra. Etter litt kom svigerfar også. Merkelig nok var det nesten fullt på parkeringsplassen der oppe…

Så var det på med skiene og en tungpakket sekk for å gå langs den ubrøytede veien videre opp Korgfjellet til den parkeringsplassen hvor vi i utgangspunktet skulle ha utgangspunktet til skituren vår. Veien var hardtråkket av skutere og andre kjøretøy som de spreke folkene bruker når de skal på tur i fjellet. Veien var også merket med brun dampende masse som ble etterlatt av firbeinte hårete vesener som folk slepte med seg opp gjennom fjellet. Og jeg som trodde at eierne skulle plukke med seg dritten, men der tok jeg feil. Dritten var smurt utover veien noen steder, andre steder lå den bare og dampet og ventet på en uheldig skigåer. Tipper de var plassert der bare for at jeg skulle skli og brekke både det ene og det andre. Burde vært oppsamlere bak de dyrene. Nok om det!

Jeg tok farvel med Jeanette, Einar Johan og svigerfar… ikke fordi jeg ville være alene, men fordi Roar + bortoverski = feil og dermed er fremdriften ikke stor. Etter et par meter var jeg helt utslitt og valgte å ta av meg skiene. Dette var et smart valg og fremdriften økte med litt over 100% og jeg tok innpå de andre. Men Roar + oppoverbakke + tung sekk + varmt = feil og jeg ble akterutseilt atter en gang. Etter langt om lenge og lengre enn langt kom vi frem til utgangpunktet som egentlig var mitt mål opp gjennom bakken. Vi var kommet til den ubrøytede parkeringsplassen langt oppi fjellet et sted og nå var det på med skiene.

Med skiene på begynnte det som kunne minne om et mareritt. De som hadde vært oppi fjellet med skuter hadde ikke kjørt opp skiløype – for de trenger jo ikke det!!!

Med ski som er like smale som stortåa mi var det ikke lett å balansere seg fremover i løype som man stort sett måtte lage selv. Underlaget var snø som var blitt halvveis skare. Denne skaren skar inn mot sidene på skiskoene mine. I tillegg føltes underlaget som en myk madrass og fjæret veldig under vekten av mine 55 kilo.

I det fjærne så jeg svigerfar himself sammen med sønnen min. Jeanette stoppet av og til og ventet på meg, men de to fremste hadde bestemt seg for å ta 3-mila på ski før de skulle finne et sted hvor vi kunne sette oss ned og brenne bål og kose oss i vårsola.

Jeg slet meg gjennom løypa som de foran meg hadde gått opp. Det kjentes ut som om skiene skulle komme opp gjennom skoene mine for jeg hadde så vondt under føttene. Men jeg slet meg videre. da jeg hadde gjennomført mine 3 mil på ski kom jeg frem til “leirplassen” hvor vi akkurat var ferdige med å kose oss og skulle setter kursen tilbake mot bilen.

Jeg sitter nå hjemme i sofaen og kan ikke komme på en eneste god grunn til å forlate denne for friluftslivets gleder.

Fjellfareren Roar