Stikkordarkiv: eldre dame

Fra virkeligheten, Humoristisk, Reiseskildring

Minner fra Porsgrunn, 27. – 28. april 2022

Legg igjen en kommentar

Navnene i reiseskildringen er anonymisert

Dagen jeg hadde drømt og lengtet etter gjennom hele vinteren var kommet, jeg skulle reise til syden, eller nærmere bestemt Porsgrunn. Jeg hadde nok en gang fått i oppdrag å være sensor på en autorisasjonsprøve på Vegtrafikksentralen i Porsgrunn.

Jeg våknet av lette vibrasjoner, neida slå fra deg den tanken, det var nemlig smartklokka mi som vekket meg kl 04:40. Så var det ut av senga, en liten dopause, dusj, frokost og vipps så var jeg klar. Omsider kom det en taxi etter meg og reisen var i gang.

På flyplassen møtte jeg den alltid like blide Securitassdama som smilte mens hun sjekket meg for sprengstoff e.l. Jeg var selvsagt ikke eksplosiv, men i meget godt humør.

Widerøe

Vel framme på Værnes traff jeg min søsters samboer som var på vei til jobb. Vi fikk tid til en liten date på gate 29 før jeg måtte haste Widerøe.

Etter litt flaksing landet jeg på Torp. Jeg fant ut når flybussen gikk og stilte meg ved en nødutgang hvor jeg hadde full oversikt over busstrafikken. Jeg merket meg at det var mange utenlandske mennesker på flyplassen og jeg fant etter hvert ut at en del av dem var østeuropeere.

En stresset mann ba meg flytte meg da han skulle ut gjennom nødutgangen. Høflig som jeg er gikk jeg til siden. Han fikk ikke opp døra, så jeg viste ham hvor den egentlige utgangen var. Priser meg lykkelig over at det ikke var en nødsituasjon ettersom nødutgangen var umulig å åpne.

Etter hvert kom jeg meg inn på riktig buss og etter en busstur på ca 45 minutter dro jeg kjensel på Porsgrunn stasjon og gikk av bussen.

Det var fremdeles formiddag, og noe hotellrom var ikke klar enda, så jeg slengte bagen min inn i bagasjerommet på hotellet og gikk meg en tur i Porsgrunns gater på jakt etter et sted å spise lunsj.

Porsgrunn er en fin liten by idyllisk plassert ved Frierfjorden. Porsgrunnselva deler byen i to, og over den går det to klaffebruer som begge styres av Vegtrafikksentralen.

Porsgrunnsbrua

Jeg endte etter hvert opp på et bakeri i Storgata.

Etter hvert var tiden inne for å gå til Vegtrafikksentralen. Ved kjøpesenteret DownTown var det vegarbeid, og vi ble sluset forbi vegarbeidsområdet mellom oppsatte avsperringsgjerder. Rett foran meg gikk en eldre dame, og plutselig veltet et av gjerdene rett foran henne. Det så ut som om trillebåren til en jente som arbeidet der kom borti gjerdet så det veltet. Den eldre dama endret form til en kjærring og begynte å skjelle ut jenta. Sånt hadde jeg ikke tid til, så jeg gikk forbi kjærringa og løftet gjerdet på plass, før jeg gikk videre.

Jeg jobber selv på en Vegtrafikksentral og er opptatt av å holde veiene åpne.

Det var gjerdet bak kjeglen som veltet, ingen stor sak med andre ord. Bildet er tatt morgenen etter.

Kjefting fører ikke til noe konstruktivt og er sløsing av energi. Ikke hjelper kjeftingen på forholdet mellom kjeftsmelle og dens offer heller, så det bortprioriterer jeg.

Jeg hørte enda kjeftinga fra kjærringa da jeg var kommet et godt stykke unna åstedet. Men støyen avtok da jeg nærmet meg Vegtrafikksentralen Sør.

Vegtrafikksentralen Sør er det alltid hyggelig å besøke. Trivelige kollegaer jobber der og utfører en viktig jobb 24/7 året rundt.

Jeg utførte sensoroppdraget og gikk inn på DownTown kjøpesenter hvor jeg fant meg en kafè hvor de serverte Lasagne. Jeg bestilte lasagnen og satte meg ved et bord. Brått og brutalt oppdaget jeg en gammel mann som hadde festet blikket sitt på meg. Etter at han hadde glodd på meg en stund glodde jeg tilbake, og da gikk blikket hans ned i gulvet. Jeg kikket til bake på mobilen i noen sekunder før jeg oppdaget at jeg igjen var midt i hans synsfelt. Med en gang jeg så tilbake på ham datt blikket i gulvet igjen.

Folk som stirrer på andre finner man overalt. Jeg tror ikke de er klar over det selv. Kan godt hende jeg også stirrer i blant, hvem vet? En god medisin mot stirring er å stirre tilbake, da blir mange paff. Det er ikke alltid så hyggelig å bli stirret på.

Endelig fikk jeg maten. Lasagnen smakte ikke godt i det hele tatt, jeg spiste det jeg klarte å få ned, mens jeg fortsatt ble glodd på. Jeg antar at det skyldtes at jeg tok meg ekstremt godt ut akkurat denne dagen. Men om jeg så tilbake på ham så ga nakkemuskulaturen totalt opp og blikket falt i bakken, gang på gang på gang.

Plutselig var mannen borte, og jeg ble sittende en stund før jeg reiste meg å gikk ut. Jeg hadde akkurat forlatt plassen da jeg så den samme mannen igjen. Han hadde satt seg på et bord et stykke bak meg, og hadde fortsatt interesse for meg så det ut til, og nakkemuskulaturen ble fortsatt like slapp når jeg sendte ham et blikk tilbake. Du som leser dette nå tror kanskje at det på dette tidspunktet holdt på å oppstå noe romantisk, men det kan jeg avfeie på det sterkeste. Kanskje var det romantisk for ham, men ikke for meg. Jeg forlot DownTown kjøpesenter og vandret mot hotellet.

Etter hvert møtte jeg en eldre dame som bråsnudde i det hun møtte meg. Skulle hun være med meg på hotellet? Neida, hun lo og sa at hun bare måtte ta et bilde av et oppslag på en dør.

Damer som ler er bra mye hyggeligere enn sure damer som kjefter og smeller. En god latter forlenger livet, og en glad dame ser yngre ut enn en sur dame, det er nå min påstand.

På hotellet hadde de endelig fått klart et rom til meg, og jeg la meg ned på senga og slappet av litt.

Litt senere på kvelden bestilte jeg middag fra Foodora. Jeg spesifiserte etasje og romnummer, slik jeg har gjort før, men i stedet for å komme med maten på døra, ringte Foodora-mannen meg. Han hadde en aksent som tydet på at han ikke var oppvokst her i landet, og snakket noe om en busstopp.

Alle Foodora-bud jeg har sett før har hatt sykkel, men denne mannen kjørte bil, og nektet å gå ut av bilen, så jeg måtte gå ned og ut av hotellet, og bort til en bil for å hente maten min. Hadde jeg visst det så hadde jeg selvfølgelig heller gått til restauranten, den lå jo ikke så langt unna.

Det var godt med mat, og etterpå var det TV-tid. Kompani Lauritzen er jo god underholdning.

Neste morgen var det nok et sensoroppdrag på Vegtrafikksentralen, før jeg gikk til Porsgrunn stasjon for å vente på bussen. Det vil si, bussen stod der, men sjåføren var borte vekk. Han hadde vel pause.

Etter lang ventetid på en benk i solsteiken kom endelig sjåføren, og jeg kunne entre en enda varmere buss. Men da jeg reiste meg fra benken hørte jeg en voldsom dur. Jeg fant etter hvert ut at den kom fra bagen min.

Bussjåføren så rart på meg da jeg gikk inn i bussen mens det vibrerte som besatt inni bagen min. «Det er barbermaskinen min som har slått seg på», sa jeg. Da jeg kom meg på plass i setet åpnet jeg bagen og fant at det var tannbørsten min som var påslått, den lå med knappen mot barbermaskinen, og slo seg dermed på hvis jeg kom litt borti bagen.

Jeg er klar over at bussjåføren og andre passasjerer trodde jeg hadde med meg ett eller annet leketøy, men jeg synes det er morsomt at andre får slike tanker.

Jeg hadde kjøpt en Cola og en Monolitt til turen, men siden bussen ikke hadde klimaanlegg så måtte jeg legge den kalde Cola-flaska på Monolitten for å hindre smelting. Det funket.

Plutselig befant jeg meg på Torp igjen og måtte helle i meg Cola’en før sikkerhetskontrollen. Jeg besto kontrollen, og før jeg visste ordet av det var jeg oppi lufta i retning Trondheim.

På Værnes hadde jeg behov for litt mat og gikk til O’Learys. Mens jeg studerte menyen, og ante fred og ingen fare så dukket plutselig Aina, en kollega, opp mellom meg og menyen. Hun hadde fått med seg at jeg var på tur til Værnes og hadde prøvd å sende meg melding, men jeg hadde jo telefonen på flymodus. Hun hadde også fanget opp at våre kollegaer Silje og Halvard var på tur fra Oslo. Selv hadde hun vært i Trondheim og nå skulle vi alle reise med samme fly til Mosjøen.

Etter at jeg hadde bestilt mat i kassen, som seg hør og bør, så hadde Silje og Halvard bestillt på app og fikk maten før meg (juks).

Før jeg fikk i meg maten så kom beskjeden om at flyet var forsinket, og jeg fant ut i appen at flyet var kansellert. Så da var vi plutselig på vei til gate 26. Det vil si, jeg måtte jo spise opp først, men var snart hakk i hæl med dem andre.

Flyet var ikke kansellert, men det var forsinket. Det var flere kollegaer fra både Statens vegvesen og fylket som var på tur hjem.

Etter hvert kom vi oss på flyet og plutselig satt jeg hjemme i godstolen og kunne konstatere at reisen var over.

Vurder denne siden
[Total: 0 Average: 0]
Fra virkeligheten, Humoristisk

Humor i hverdagen

Legg igjen en kommentar

Jeg ser humor nesten overalt. Sånn som for eksempel på en dagligvarebutikk her i byen.

I går da jeg var innom denne butikken møtte jeg først på han ansatte som alltid stiller seg foran der jeg har tenkt å gå for å sette ut varer. Jeg stoppet høflig og ventet til han flyttet seg, men da kom en dame på rundt 60 år med langt grått hår og snek seg forbi både meg og hr. i veien. Hun hadde det travelt.

Nå skal det sies at jeg sliter med å være for høflig, stopper gjerne opp og slipper andre foran meg. Jeg vet at jeg bør jobbe med det, men inntil videre tar jeg hensyn.

Denne butikken har et eget kjølerom for melk og ost og den slags. Da jeg skulle inn der var en eldre dame med gåstol på tur ut, så jeg tok et steg til siden for å la henne komme frem. Ja, jeg er jo en gentleman tror jeg. Men før hun hadde kommet seg ut av døråpningen fra kjølerommet kom fru travelt med langt grått hår igjen. Jeg kjente at jeg ble litt irritert, men er jo humor i det også.

Etter at jeg hadde vært en snartur inne på kjølerommet og hentet meg en yoghurt gikk jeg rett til disken. Akkurat før jeg kom til disken kom den flyvende fru travelt med langt grått hår igjen, men hun innså at hun ikke rakk å snike foran meg, så da gikk hun til den andre kassen.

Fru rullator var nå foran meg i kassen og skulle betale. Den unge gutten i kassen lente seg over kassen og sa høyt og tydelig slik at fru rullator skulle høre det: «dæ bi bære 87 kronæ».

«Bære, ja dæ kainn du sei» sa fru rullator med et glimt i øyet. Så var det min tur og herr bære sa til meg: «dæ bi bære 14 kronæ». Jeg syntes det var morsomt at han hver eneste gang sa at «dæ bi bære…».

Kids Cash Register Cash Register Toy Cash Register

Jeg var innom butikken en tur i dag også. I dag skulle jeg kjøpe mel, og da jeg hadde plukket med meg melpakken og satte kursen mot disken dukket hr. i veien opp igjen. Han skulle sette ut varer foran meg som vanlig. Jeg måtte stoppe og la ham gjøre seg ferdig, som jeg alltid gjør, og da jeg var forbi ham gikk jeg frem til kassen hvor hr. bære sto og ventet på meg. «Dæ bi bære 38 kronæ» sa han og jeg humret litt for meg selv da jeg gikk ut av butikken. Ville han ha sagt «bære» om jeg hadde handlet for 3000 kroner også? Antageligvis.

Som sagt jeg ser det humoristiske i at hr. i veien alltid skal plassere ut varer der jeg har tenkt å gå. Og det er ikke mindre humoristisk å se folk stresse avgårde uten å ta hensyn til de eldre damene som jeg stanser for å slippe frem. Og “dæ bi bære” topper jo hele greia her. Når i tillegg dette skjer gang på gang så kan jeg ikke dy meg, jeg må le…

Vurder denne siden
[Total: 0 Average: 0]
Fra virkeligheten, Humoristisk, Reiseskildring

Enda en hjemreise fra værnes

Legg igjen en kommentar

Endelig er jeg hjemme igjen etter kurs på Værnes. Jeg og tre kollegaer har vært på kurs gjennom Trafikkoperatørstudiet, jeg som opplæringsansvarlig og Marit, Martin og Lars Gunnar som kursdeltakere.

Vanligvis når jeg er på reise så skjer det noe «uventet», flyavgangen blir enten kansellert, forsinket, eller kofferten min reiser ikke med samme fly som meg. Denne gangen var intet unntak.

Mine kloke kollegaer hadde bestilt fly med avgang fra Værnes kl. 15:40 – bare 40 minutter etter kursslutt, mens jeg som er av den mer bedagelige typen hadde avgang kl. 18:45. Jeg liker å ha god tid så jeg slipper å stresse.

Etter lunsj fikk jeg vite at det var rikelig med vind og drittvær hjemme, og at været kom til å bli værre ut over dagen. Jeg ba Jeanette om å ringe og få endret billetten slik at jeg kunne reise hjem tidligere, og vipps så var det i orden. Nå hadde jeg samme avreise som resten av gjengen.

Jeg og Martin hjalp en eldre dame med å sjekke inn på flyreisen sin, hun skulle til sydligere strøk og var ikke akkurat dreven i sjekkinn-faget. Hun var veldig fornøyd og takket så mye, men hun skulle ikke reise før i morgen da. Den eldre damen slo oss ikke, men det slår meg nå at jeg til stadighet havner i situasjoner hvor jeg ender opp med å hjelpe eldre damer, og det er jo bra.

Sikkerhetskontrollen ble passert uten store vanskeligheter for min del. Jeg har aldri med meg dynamitt eller lignende når jeg reiser med fly. Det farligste jeg hadde med meg var nok en liten nesespray som jeg er avhengig av, men da jeg puttet den i en liten plastpose så var den uskadeliggjort. Dette er noe jeg er godt kjent med, så sprayen kom i posen sin før den skulle sendes gjennom røntkenscanneren eller hva det nå heter. Ja, de har nok sett mye rart på skjermene sine disse Securitazzene, og en av dem ba til og med om å få kikke i en eldre dames håndveske. Som liten lærte jeg at det gjør man bare ikke, og i hvert fall ikke til en dame man ikke kjenner. Uansett sikkerhetskontrollen og Securitazzene fikk grønt smilefjes fra meg

Etter hvert befant vi oss så å si i lekekroken nede ved gaten. Ny tid 16:00. To av mine kollegaer hadde bestilt togbillett for sikkerhetsskyld pga. vær og sånt. Det nærmet seg «boarding» og alt så ut til å gå etter planen da disse kollegaene avbestilte togbillettene sine.

Kort tid etter mine kollegaers tog-avbestilling endret teksten på skjermen seg fra Mosjøen til Sandnessjøen, og skrankemannen informerte om at på grunn av uvær i Mosjøen så fikk vi lov til å reise til Sandnessjøen i stedet. Jeg som kommer fra kysten like sør for Sandessjøen ble jo hoppende glad og danset rundt i ring uten kofta… nok om det. Plutselig satt vi på flyet som skulle bringe oss til Sandnessjøen.

Vel oppe i lufta begynte det å riste litt så falt vi noen meter før det ristet litt igjen, med andre ord en Værnes ligth. Jeg satt nest lengst frem i flyet sammen med Lars Gunnar og jeg så på flyvertinnen at hun frydet seg litt da vi falt. Turen videre var ganske bedagelig og jeg duppet litt underveis med hengende hode – veldig kjekt for den allerede vonde nakken min.

Så skulle vi gå ned for landing. Det ble noe risting og veiving hit og dit og to sekunder før landing pekte styrbord vinge rett mot bakken, men pilotene fikk oss vel i havn.

Så ble vi busset videre til Mosjøen, og deretter fløy jeg og kofferten hjem i regn og unnavind. Det føltes som om jeg fløy i hvert fall fordi vinden pusha meg så kraftig i rett retning. Og med tanke på at jeg ikke veier stort så kan du nok se for deg at jeg fløy hjem. Ved AMK Senteret kjente jeg lukten av pommes frites som kom flyvende med luften fra Milano.

Vel hjemme fikk jeg av meg klissvåte klær og hoppet rett i dusjen. Her kunne det ha gått skikkelig galt fordi jeg hadde tatt av meg brillene, og kunne bare så vidt skimte at dusjen var innstilt på gloheit. Ja, her kunne hummeren blitt knallrød, men jeg oppdaget det heldigvis før jeg satte på vannet, og hummeren overlevde. Nå sitter jeg i godstolen, nydusja og fantastisk fin og har akkurat mottatt en snap fra Jo-Andre om at han satte kursen mot Sandnessjøen. Jo-Andre har vært i Oslo sammen med Stian – begge gode kollegaer. De kom nok med flyet jeg egentlig skulle ta fra Værnes.

Snipp snapp snute, snart ligger hodet på en pute.

Vurder denne siden
[Total: 0 Average: 0]
Fra min fantasi, Humoristisk

En liten dusj som førte til mye klusj

Legg igjen en kommentar

Jeg var alene hjemme denne helga. Min kone og min sønn var på Trondheims-tur sammen med noen venner. Min kone fortalte meg at det skulle komme en dame ca kl 18:00 og hente noen gardiner som hun hadde solgt på «kjøpe, selge, gis bort, kan leies eller bare beskues» – en gruppe på Facebook, og det var alt av instrukser jeg hadde mottatt før de dro.

Det var en fin fredag, og jeg fant ut at jeg skulle ta meg en tur på byen for en gangs skyld. Klokken var 16:30 og jeg bestemte meg for at jeg skulle ta meg en dusj før de gardinene ble hentet.

Jeg gikk på badet og tok en lang deilig dusj mens jeg sang på en av mine favoritt-dusje-sanger «I’m singing in the rain». Etter langt om lenge og lengre enn langt ble vannet kaldt, så det var bare å forlate dusjhjørnet. Nå gjensto arbeidet med å tørke min nydusja kropp.

Jeg hadde glemt å finne frem håndkle, så jeg gikk tåredryppende borttil skapet hvor jeg ikke fant annet enn vaskekluter. En vaskeklut kunne ikke tørke særlig mye av kroppen før jeg måtte ha ny. Men så kom jeg på det – det henger jo nyvaskede håndklær på snora ute.

Jeg gikk ut på trappa i en drakt som ikke var min egen. Neida, det var faktisk Adams drakt, eller for å si det på en annen måte, jeg var naken og våt. Nå var det bare å gå bort til snora og hente et håndkle så jeg fikk tørka meg.

Jeg fant et håndkle og begynte den møysommelige prosessen med å tørke meg mens jeg gikk mot ytterdøra igjen. Der så jeg at husnøkkelen sto i og sånt kan man jo ikke ha noe av i en verden full av kjeltringer, narkotika og alskens politikere. Jeg vridde om nøkkelen av gammel vane før jeg tok den ut.

Nå var det på tide å komme seg inn, men neida – døra var låst. Før jeg fikk nøkkelen tilbake i hullet glapp jeg den og mista den ned på trappen. Jeg bøyde meg ned og skulle plukke den opp da jeg hørte ytterdøra til naboen gå opp. Naboens trapp har direkte innsyn på vår trapp. Jeg skvatt til og nøkkelen falt under trappa.

Jeg kikket bort på nabotrappa og hilste på naboen som vanlig, bare med et håndkle rundt meg denne gangen. Naboen og kona hilste tilbake med et smil om munnen før de satte seg i bilen og dro.

Jeg la fra meg håndkleet på gelenderet før jeg gikk ned på kne og begynte å krype under trappa. Jeg kom et lite stykke før jeg innså at jeg måtte snu. Det var rett og slett for mørkt, og for trangt. Jeg krøp tilbake med rompa først da jeg hørte et hyl bak meg.

Jeg skvatt til og slo hodet mitt i en gammel trillebår som antagelig hadde ligget under trappa siden 1800-tallet. Den var i hvert fall steinhard og skarp. Jeg ropte «hallo», men skriket vedvarte. Jeg skyndet meg bakover og ut fra slummen under trappa mi.

«Heisann, er det du som skal hente gardinene?» sa jeg før den eldre damen falt sammen i innkjørsla.

Nå sto jeg der naken, med et lite håndkle og en eldre dame som hadde fått et illebefinnende. Jeg kunne jo ikke ringe etter hjelp heller, for telefonen lå innendørs. Nå var gode råd dyre. Jeg fant ut at jeg måtte prøve å finne vann som jeg kunne kjøle henne ned med, så jeg slepte henne etter meg bak huset til der jeg hadde hageslangen.

Til nå hadde jeg ikke hatt problemer av særlig stor karakter, men naboen på andre siden av huset fikk øye på meg da jeg splitter naken kom slepende på en gammel dame som tilsynelatende var helt livløs. «Hva er det du holder på med?» ropte han til meg, mens han dro opp mobiltelefonen fra lomma si. «Jeg prøver bare å hjelpe denne gamle dama» svarte jeg.

Jeg skrudde på vannet og holdt slangen inntil hodet til den gamle dama. Dama kom gradvis til seg selv igjen. Jeg så etter naboen, men han var forduftet.

«Hei, går det bra med deg?» spurte jeg damen. «Du er pervers!» sa hun og reiste seg og la på sprang.

Samtidig hørte jeg en bil stoppe i innkjørsla. Jeg skyndte meg rundt hushjørnet og fikk øye på en politimann som sto og snakket med den gamle dama. «Hei, sa jeg mens jeg gikk bort til dem».

Jeg ble straks påsatt håndjern før jeg rakk å si noe mer.

Etter noen minutter gikk jeg sammen med politimannen inn på politistasjonen. Jeg ble geleidet inn på et rom hvor jeg skulle avgi forklaring. Det viste seg at naboen hadde trodd at jeg hadde tatt livet av denne dama som jeg dro bak huset, selv om det ikke var tilfelle var det store spørsmålet nå hvorfor jeg gikk rundt utendørs uten klær.

Jeg fikk forklart meg, og fikk etter hvert hjelp til å få låst opp døra, slik at jeg kom meg inn i eget hjem igjen.

Da jeg var vel hjemme måtte jeg ta meg en ny dusj, men jeg fant meg et håndkle først.

Klokka var blitt 20:55, da jeg satte meg i sofaen hjemme, iført en boksershorts av merket Pierre Robert, en dongeribukse av merket Jack og Jones, sokker som sto L og R på og en t-skjorte med teksten «One of a kind».

Jeg tok meg en iskald Carlsberg mens jeg tenkte over hvor lett det er å bli stemplet som kriminell.

Det ble ingen tur på byen denne fredagskvelden – det var allerede blitt nok action for meg på en kveld.

Vurder denne siden
[Total: 0 Average: 0]
Fra virkeligheten, Humoristisk

En snartur til værnes

Legg igjen en kommentar

Torsdag 25 oktober 2012

Jeg våknet av vekkerklokka 04:45. Jeg skulle til Værnes på et møte i forbindelse med jobben. Taxi ble bestilt. Ettersom Jeanette var på nattevakt måtte jeg vekke sønnen min og ta ham med til jobben hennes.

På flyplassen unngikk jeg kroppsvisitering, og takk for det. Ikke at jeg hadde noe å skjule da?

Flyet kom og snart var vi i lufta. Den mannlige flyverten opplyste at vi fløy med den Dash 8 som har hatt flest flytimer/ vært mest oppe i lufta av alle Dash 8 i hele verden. Jeg ble litt urolig? kanskje det var på tide å bytte ut flyet. Men flyverten fortsatte med å fortelle at flyet har vært strippet helt ned og bygget opp igjen.

Jeg sov litt på flyet, og etter en kort stopp i Namsos fortsatte flyet til Værnes.

Widerøe

Tid for frokost – kjøpte et halvt rundstykke med skinke på Picnic.

Så var det tid for møte som var på Radisson SAS Værnes, møtet startet kl 10:00 og vi var ferdige kl 16:00. Vi fikk en god lunsj underveis og alt var fryd og gammen?

Mellom hotellet og flyplassen møtte jeg en eldre svensk dame. Hun snakket til meg? Jeg forstod etter hvert at hun ville ha meg til å bære kofferten hennes til toget. Det gjorde jeg – Roar Deinn Snillaste stiller selvfølgelig opp og hjelper gamle damer (til og med svensker).

Jeg løftet kofferten, som var tung som bly (var jeg med på skjult kamera??? var kofferten fyllt med bly??? eller stein???). Jeg slet kofferten med meg i kald motvind og våt snø. Stakkars dame som slet på dette monsteret av en koffert – hva er egentlig inni kofferten? Klær??? I såfall hadde hun en heavy stil.

Så startet hjemreisen. Jeg måtte stå i en kø som var lang og lengre enn lang for å få sjekke at jeg hadde rent mel i sekken, hvilket jeg ikke hadde. Jeg hadde bare et nettbrett og noen papirer i sekken. På kroppen hadde jeg bare klær og sko og briller. Jeg passerte med glans.

Tid for middag – Pølse i brød!

Jeg fant meg en god stol, tok fram nettbrettet og ante fred og ingen fare. Flyet mitt skulle gå 19:05

Plutselig hørte jeg: «widerøs fligth…» Jeg måtte ned til Gate 38 og sjekke hva som var på gang?

Var heldigvis bare flyet til Rørvik som hadde fått en «Ny tid»

Oppdaterte Facebook «E frøktæ førsænkelse»

Tiden gikk, og det ble mange «Ny tid» på tavla + noen «Cancelled» (innstilt).

Plutselig sto det 21:30 på det flyet jeg skulle ta?

Jeg gikk på toalettet (do/dass/kontoret)

Jeg kom ut av toalettet og nå sto det 20:20 på mitt fly.

Min gode venn og kollega Jo-Andre ringte. Han hadde nettopp ankommet Værnes med fly fra Oslo, og skulle reise hjem med samme fly som meg. Lykken var nær max.

«Go to gate»

Vi stillte oss i kø for å gå til «gate» men da det nesten var min tur å passere skranken snek en eldre dame seg forbi meg (var dette den svenske dama som skulle med toget???)

«Roar deinn snillaste» sa ingenting og lot damen passere.

Så var vi endelig i flyet. Jeg og min gode venn og kollega Jo-Andre satt sammen.

Flyvertinnen var en hyggelig ung dame (helgelenning sjølfølgeli) og under nød-prosedyrene ble det mye fnising på henne – halve flyet sto i latter.

Så var vi i lufta?

Jeg og min gode venn og kollega Jo-Andre valgte å feire at vi snart var hjemme og kjøpte oss noe å drikke. I tillegg kjøpte jeg fly-koffert til min kjære kone og min kjære sønn.

Da jeg åpnet drikken min og skulle drikke ble det en voldsom risting – vanskelig å treffe munnen med boksen.

Snart fikk vi høre at vi gikk inn for landing i Mosjøen. Vi ventet i spenning på å treffe rullebanen? men etter en liten stund så jeg hele flyplassen til høyre fra flyet?

OK, de skal sikkert bare snu og lande fra andre siden?

Tiden gikk og så fikk vi beskjed fra kapteinen «Da vi var et minutt fra landing fikk vi beskjed om å returnere til Værnes.» Dette var på grunn av at den tiden crew’et hadde lov til å være i luften ville vært brukt opp dersom de landet i Mosjøen. De kunne derimot fly helt tilbake til Værnes, så lenge de ikke var nede på bakken først? Så nært – men?

Flyvertinnen gikk gjennom flyet å snakket med folk om situasjonen, hun beklaget. De hadde aldri vært borti noe sånt før.

Tilbake på Værnes – vi fikk utlevert lapper som vi kunne kjøpe oss mat for på kiosken. 250 norske kroner. Så fikk vi velge mellom å reise med nattoget hjem – dekket av Widerøe, eller overnatte på hotellet og nytt fly neste morgen.

Jeg valgte nattoget for å komme meg hjem snarest, mens Jo-Andre valgte hotell og satset på fly neste morgen. Vi var splittet i våre valg.

På Værnes satt mitt kjære søskenbarn Hilde og ventet på flyet de skulle ta til Sandnessjøen. Hennes datter satt og sov i fanget hennes. Håper de kom seg vel fram.

På kiosken kjøpte jeg mat, drikke, godterier og Donald Duck blad.

Etter hvert gikk jeg ned til Værnes stasjon. Jeg tok en rask beslutning og ble dørvakt ved døra til «vind-skjulet». Jeg åpnet dørene etter hvert som folk kom med kofferter og alt mulig rart. Folk smilte og takket (de skjønte nok at jeg er Roar deinn snillaste).

Fredag 26 oktober 2012

Toget var forsinket!!!

På toget var det en sur konduktør.

Jeg pakket opp en pakke med pledd, øreplugger, oppblåsbar pute og noe greier for å ha over øynene mens man sover. Men det ble dårlig med søvn. Det var høylytt snorking og halvveis var det en gammel dame i setet bak meg som var kvalm? I tillegg var det iskaldt i Toget?

04:45 ringte jeg Nordland taxi og ba om taxi til toget ankom Mosjøen. Det kunne jeg ikke få. Jeg måtte oppgi et klokkeslett. Jeg sa da at jeg mente det skulle være i Mosjøen i 5-tia? men fikk til svar at det visste han, og at jeg kunne bestille taxi til klokken 05:00 og betale ventetakst til toget var der. Jeg droppet det? Var sikkert broren til den sure konduktøren som jobbet hos Nordland taxi.

Kunne fort ha blitt «Roar deinn sintaste», men jeg har vanskelig for å bli sint og lettere for å tilgi.

05:15 fortalte konduktøren at vi var i Mosjøen om et kvarter.

Jeg ringte Nordland taxi på nytt. Denne gangen la han på før jeg hadde sagt navnet mitt.

05:30 Endelig fremme i Mosjøen?

Jeg ble stående en stund å vente på taxi og fryse? etter hvert kom en taxi – kjørte rett til busstoppen på stasjonen? rygget tilbake? og lurte på hvem som hadde bestilt taxi uten å oppgi navn? Jeg meldte meg i det han sa at telefonnr begynte på 412? – det var min taxi?

Endelig kom jeg meg hjem. Vasset i snø opp trappa og så var jeg inne?

Klokken var nå 06:00 – et døgn og et kvarter etter at jeg sto opp.

Nå kunne Jeanette dra på jobb? som hun egentlig skulle etter at jeg hadde kommet hjem kvelden før?

Du kommer deg ikke frem sånn helt uten Widerøe.

eller

Du kommer kanskje ikke helt fram med Widerøe.

GO NATT!!!

Fram og tilbake med Widerøe.

Men humøret er det ikke noe å si på.

Vurder denne siden
[Total: 0 Average: 0]