Hadde satt vekking til kl 05:00, 05:10 og 0515 for å ha god tid før toget skulle gå. Av uante grunner lå jeg lenge våken før jeg sovna.

Brått våknet jeg og kikket på mobilen – oi kl var06:34, og Jeanette ringte meg fra jobb. Svarte telefonen mens jeg fikk føttene på gulvet. 21 minutter til toget går, do-besøket fikk jeg spare til en annen anledning.

Fikk på meg klærne i en fart og hev sekken på ryggen. Jeg spradet nedover mot stasjonen så fort mine korte føtter kunne frakte meg.

Nede på stasjonen, tidlig en morgen, sto et tog så pent på rad. Det hadde nå gått ca 10 minutter siden jeg slo opp øynene denne dagen. “Bodø” stod det på toget. Jeg så ikke et menneske på perrongen, så jeg entret toget og fant en kvinnelig konduktør. La oss kalle henne Helga.

Jeg spurte Helga om dette virkelig var det toget som skulle til Bodø og det var det. Jeg fant vign 1, plass 8. Parkerte sekk og jakke i setet før jeg gikk på do. Vannlating normal. Lufttrykk upåklagelig.

Så måtte jeg ha meg noe å drikke og litt å spise. I dette toget – Agenda-style – var det ingen kafevogn, bare en automat. Etter å ha plagdes litt med å forstå automaten klarte jeg å trykke 66 istedet for 65, og fikk en Pepsi Max…

Brus medkunstig søtningsstoff burde vært forbudt!!! Jeg trykket litt til på automaten og fikk en hard lefse. Hard lefse med for mye smør og sukker + brus uten sukker ble en fiasko.

Jeg hadde vært heldig å fått sete vendt bakover. Helga kom å sjekket billetten min etter at vi hadde begynt å rulle nordover. Hun så meget tilfreds ut.

Underveis kom det på folk både her og der, men på en av stasjonene kom det på en kar som fyllte hele toget. Ikke med kroppen, en med en eim av sur gammel røyklukt. Men vi fortsatte nordover.

På Mo kom det på mange menesker. Munnbindet kom også på på samme stasjon. Så satt jeg der og pustet dugg opp på brilleglassene mine.

Etter langt om lenge og lengre enn langt kom vi til Bodø.Jeg trasket i vei mot glasshuset og skaffet meg burgerlunsj og Cola med sukker. Da jeg hadde spist og slappet av litt meldte det seg behov for nytt dobesøk. Men før jeg rakk å tenke så mye på det så gikk brannalarmen.

Alle som satt i restauranten gikk ut i Glasshus-“gata”. Jeg fortsatte ut av glasshuset og oppdaget etterhvert at jeg var en av få som fortsatt evakuerte… det gikk sikkert like mange inn Glasshuset som ut. Men jeg evakuerte som jeg hadde lært. Det skulle ikke lukte bacon av meg i dag nei.

Evakueringen ble stor suksess for min egen del. Utenfor Glasshuset merket blæra mi temperaturforandringer, og begynte å mase om utslippstillatelse. Jeg gikk inn på et bittelite sener, men der var ikke do. Ut av lillesenteret å blæra maste som besatt.

Jeg gikk nå direkte til Clarion Collection Hotel Grand Bodø, hvor jeg bodde sist jeg var i Bodø og ba om å få låne toalettet. Den hyggelige resepsjonisten som helt sikkert kjente igjen gjesten fra to uker tilbake sa at det var helt i orden. Jeg fortalte ombrannalarmen i Glasshuset, og da sa hun spøkefullt til sin kollega “har du vært dær å?”.

Etter å ha lettet på trykket innså jeg at jeg kunne bidratt til evt. slukkearbeid, med egen slange. Men nå var den muligheten rotet vekk.

Jeg følte på et visst ansvar og entret Glasshuset igjen, denne gangen uten slukkemidler. Ingen tegn til at noe hadde skjedd her. Jeg kjente nå på en voldsom hodepine og en enormt stiv og vond nakke. Etter som jeg har vært plaget med dette over flere dager/ uker så valgte jeg å finne meg en massør.

Det fant jeg og jeg fikk en effektiv massasje av rygg og nakke. Etter massasjen hadde jeg litt over en time å slå ihjel. Glasshuset igjen… men veldig lei av glasshusrt nå…

Men tiden gikk for så vidt fort, og snart var jeg på tur tilbake til jernbanestasjonen. Jeg gikk langs kaiet slik at jeg hadde noe hyggelig å se på mens jeg ruslet bortover.

Jeg så “Sjøbris”, sjarken som min kjære onkel hadde solgt, stå på et kai på Nyholmen, hvor den hadde stått de siste gangene jeg har vært i Bodø.

Det er få ting som er så avslappende og deilig som å gå og se utover havna, eller for den saks skyld alt av hav. Jeg kan virkelig anbefale å gå denne ruta tilbake til jernbanen, i stedet for å rusle langs gata uten så mye interessant å hvile øynene på.

På jernbanestasjonen la jeg merke til et tog hvor det stod “Mosjøen” på, så jeg ruslet bort dit. Det var nå ca. en halv time til toget skulle gå, så jeg var nok litt usikker på om det var riktig tog da jeg gikk om bord. Jeg synes det er mye enklere å være trygg på hvilket tog jeg skal ta på større stasjoner som f.eks. i Oslo, hvor de har bedre skilting. Men den slags er vel forbeholdt storbyene?

Vel, jeg fant plassen min, og jeg satte meg godt til rette. Etterhvert begynte vi å rulle, men vi rullet ikke veldig langt før det kom på en ungdom som hadde setet ved siden av meg. Vi kaller han Ulf. Så satt vi der to ungdommer, hvor av Ulf var i sin beste alder, Vi hadde på hvert sitt headset, slik som ungdommer skal ha og vi hørte nok på svært ulik musikk. På Fauske gikk et eldre ektepar av toget, og da så Ulf sitt snitt til å sette seg på deres plass.

Jeg syntes toget krøp sakte opp til Saltfjellet og sakte ned til Mo i Rana. Da vi etter lang om lenge kom til Mosjøen så ventet Jeanette der. Jeg kunne bare sette meg i bilen og slappe av. I løpet av hjemreisen hadde nakken stivnet til igjen og hodepinen tatt seg opp på nytt.

Jeg kom meg hjem denne gangen også, selv om veien kan være vanskelig i blant.