En nydelig lørdag morgen våknet jeg opp og ante fred og ingen fare. Jeg hadde glemt hva som sto på agendaen denne dagen – nemlig en tur sammen med svigerfar igjen. Litt småtrøtt snudde jeg meg i senga og lukket øynene igjen. «No må vi stå opp», hørte jeg fra den andre siden av senga. Jeg svarte «Bonanza bjynn ikke einno», og lukket øynene mine. «Vi skal jo på tur» svarte lyden fra andre siden av senga.

Vi sto opp og spiste frokost og fikk på oss riktige klær til turen. Jeg tenkte at jeg kanskje rakk å se litt av Bonanza før vi måtte dra, men neida, det var noe fotball-greier i stedet på TVn.

Vi kjørte til Trofors en liten havneby nord for Mosjøen, men likevel den største byen mellom Mosjøen og Fauske. Utenfor spisestedet Trixie sto svigerfar å ventet med sin macho offroad bil. Svigerfar er en 2,5 meter høy mann med kraftig bart ala Josef Stalin å halvlangt maskinklippet kort hår. Han er oppvokst med blodslit i Steigen og har fortsatt med det etter han kom til Helgeland. Derav har han armer som får bodybuildere til å se pinglete ut. Når han ikke jobber på fiskemottaket så driver han med jakt og fiske. Han kan minne litt om en blanding av Indiana Jones, Crocodile Dundee og Arnold Schwarzenegger.

Vi parkerte utenfor Trixie og hoppet inn i Svigerfars bil og kjørte en liten stund før vi tok av inn på Villmarksveien og derfra tok vi av på en annen vei som førte oss langt inni den norske jungelen.

Så sto vi der, svigerfar med en sekk på størrelse med bilen vår stappfull av nødvendigheter til en jungelekspedisjon. Selv James Bond har aldri vært utstyrt med så mange finesser på sine oppdrag. Jeg som en blanding av Truls Svendsen og en liten Ompa Lompa med små korte føtter og kjempestor overkropp og med en altfor stor og tung sekk på ca. 500 gram som inneholdt kun det mest unødvendige for en slik tur. Sekken min var så tung at jeg nesten ikke kunne stå oppreist, mens svigerfar kunne tatt den på innerlomma om han ville. Men jeg skulle ikke være noe mindre macho enn svigerfar denne ene dagen. Så var det min kone Jeanette og min sønn som ikke hadde noe å bære på.

Vi satte kursen mot jungelen, og jeg spurte forsiktig «kor langt ska vi gå?». «Nei, vi ska gå bære ein litn tur innijønno skauen å over ei hængbru, så e vi dar» svarte svigerfar, «når vi kjæm fram ska vi tenn bål å kos åss».

En liten tur skulle vel selv jeg med min utrente kropp klare, tenkte jeg og gikk på med friskt mot. Vi satte kursen inn gjennom jungelen med godt humør. Etter ti meter var jeg dritt lei av alle innsektene, det var innsekter som lignet på mygg, klegg og blinding, bare at disse innsektene var utstyrt med propeller og huggtenner. De tok heldig vis ikke så store stykker av gangen, men likevel veldig plagsomt. Men jeg ga ikke opp av den grunn, for nå skulle jeg vise svigerfar at jeg var en naturens mann.

Jeg er helt klart en naturens mann, for jeg liker jo det naturlige, for eksempel damer uten klær – helt naturlig spør du meg. Jeg liker for så vidt fin natur generelt.

Vi trasket over myrer som var så blaute at det var lagt plank for å gå på, eller netting, slik at man ikke skulle sette seg fast i myra og sakte men sikkert forsvinne. Vi gikk på stier med røtter som skulle få meg til å snuble gang på gang. Etter å ha gått langt om lenge og lengre enn langt spurte jeg svigerfar «Kor langt e dæ ijæn no då?». Svigerfar svarte «nei, vi ska no bære gå litt tel så kjæm vi tel ei hængbru, så e vi dar».

Svetten piplet og rant nedover panna mi så brillene mine ble våte og vanskelige å se igjennom, og jeg snublet igjen og igjen. Jeg kunne ikke ta av meg brillene heller, for da så jeg jo ikke hvor jeg gikk. Men naturens mann som jeg er så lagde jeg et lite tak over hver av brilleglassene bestående av løvblader limt på brillene med en blanding av motorisert mygg og gjørme, nå traff svettedråpene «taket» på brillene, trillet nedover til takrenna og fulgte den ut til sidene og deretter ned kjettingen, lagd av hårene på en jet-klegg, ned til kinnene mine.

Vi hadde nå gått i en evighet, jeg var sliten, tørst og trøtt og måtte sette meg ned for å hvile. Jeg drakk lunket vann av vannflaska mi, uvitende om at svigerfar hadde kjøleskap i sin sekk. «No kainn dæ ikke va langt ijæn tel deinn dær hængbruæ?» spurte jeg. «Nei, no e dæ ikke så bættele mange timæ før vi e dar» svarte svigerfar.

Matt i lakken fortsatte jeg videre med vond rygg, såre knoker, snublet i røtter mens svetten kokte. Jeg tenkte at det hadde vært kjekt med kart og kompass, men alt jeg så var et og annet moltekart. Etter enda en pause og enda noen mil over myrer og skogsstier kom vi fram til en hengebru. Hengebrua hang over et juv på 856 meter over elva som fosset nedover. Ikke noe for en kar med høydeskrekk og for tung sekk, men jeg skulle over – slik at ikke svigerfar følte at turen ble avkortet på grunn av meg. Jeg satte min såre føtter på brua høyre fot først, brua gikk til venstre, så venstre fot og brua andre veien. Jeg holdt på å falle, men holdt meg fast. Stiv av skrekk fortsatte jeg over brua sakte men sikkert.

Min sønn syntes brua var kjempe kul og kom gående imot meg, noe som gjorde at brua svingte mer fra side til side. Det gjorde det ikke noe enklere å holde balansen, selv om jeg følte meg mye tryggere når han holdt meg i hånden. Vi kom oss over brua sammen

Jeg tok av meg sekken og sa til svigerfar «no ska vi tenn bål å kos åss skikkele – vi har mæ pølsæ sjønnæ du». Men svigerfar svarte «Nei, dæ e nok ein kilometer tel å gå så kjæm vi opp tel ei hyttæ mæ bålplass å greier». Slukøret tok jeg på meg sekken igjen og begynte å følge de andre opp mot en hytte. Etter en stund sa svigerfar at det ikke var langt igjen, og da kunne jeg skimte en brun hyttevegg blant trærne – endelig er vi snart der.

Vel framme hadde noen andre tatt bålplassen vår, og vi måtte vente en stund. Utålmodig satt vi på andre siden av hytta og ventet. Den andre gjengen tente ikke opp bål, men satt likefullt rundt bålplassen å drakk kaffe og koste seg. De hadde nok okkupert bålplassen for at ikke vi skulle tenne bål og kose oss – noe som var mitt store mål med turen. Svigerfar tok ut to Munkholm fra kjøleskapet sitt, og ga den ene til meg. Det var veldig forfriskende med ei iskald øl etter å ha gått i så mange timer for å komme fram til målet.

Det verste med å vandre rundt i skog og mark, og for så vidt også jungler er at det er så mange andre som liksom skal være bedre og se så voldsomt mye sprekere ut enn meg. Strebere kaller jeg det – og dessuten tar de feil – totalt feil.

Etter å ha undersøkt hytta til Turistforeningen så var de endelig ferdig, og vi fikk vår velfortjente plass rundt bålet som ikke var der, enda. Svigerfar hentet 4 favner ved og lagde bål, mens jeg spikket 4 pølsespyd, nå skulle det bli bålkos med pølser og greier… Bålet til svigerfar ble nesten like stort som hytta ved siden av, og når han skulle fyre på bålet pustet han litt på bålet før han tente på det, det var nesten som om noen hadde helt bensin på bålet. Jeg fikk enda en iskald Munkholm fra svigerfar som jeg koste meg med rundt bålet. Det er kjekt at de lager Munkholm som smaker øl, men som lar deg kjøre bil etterpå.

Bålet brant sånn at veden ble til glødende trekull og vi kunne begynne å grille. Det ble gode pølser å spise mens jeg og svigerfar drakk Munkholm og Jeanette og Einar Johan drakk brus.

Einar Johan og Jeanette dro ned til elva og vasset litt mens sokkene hans hang til tørk over bålet. Deretter var det tid for å returnere til parkeringen. Jeg hentet vann og vi slukket bålet på forsvarlig vis og ryddet opp etter oss, slik som enhver fornuftig turgåer gjør i jungelen. Når vi forlot stedet møtte vi en ny gjeng som hadde samme turmål som oss, vi gikk mellom hytta og vedbu/utedo, svigerfar oppdaget at han hadde glemt å sette på kroken på døra da han hentet ved, og satte på kroken. Einar Johan påpekte «kanskje dæ e nån fålk dar inne?». En kvinnestemme lød innenfra «dæ stæmme at dæ e fålk her inne ja», og kroken ble forsiktig hektet av igjen. Vi kjempet oss tilbake over hengebroen og helt til parkeringen, og alle var enige om at vi hadde hatt en fin tur.

Mitt personlige minne fra turen er en hånd som har hovnet veldig opp, og det minnet slapp ikke taket så lett. Jeg er meget stolt over at jeg overlevde turen, og at jeg ikke satte meg fast i noen av myrene på veien, så takk svigerfar, Jeanette og Einar Johan for at dere tok meg med på tur – minn meg på ved en senere anledning at jeg kanskje burde være hjemme og passe huset. Turen var i tøffeste laget for meg, men bare peanuts for svigerfar, som er vant til å ferdes «der som ingen skulle tru at nokon kunne gå på tur».