Endelig er jeg hjemme igjen etter kurs på Værnes. Jeg og tre kollegaer har vært på kurs gjennom Trafikkoperatørstudiet, jeg som opplæringsansvarlig og Marit, Martin og Lars Gunnar som kursdeltakere.
Vanligvis når jeg er på reise så skjer det noe «uventet», flyavgangen blir enten kansellert, forsinket, eller kofferten min reiser ikke med samme fly som meg. Denne gangen var intet unntak.
Mine kloke kollegaer hadde bestilt fly med avgang fra Værnes kl. 15:40 – bare 40 minutter etter kursslutt, mens jeg som er av den mer bedagelige typen hadde avgang kl. 18:45. Jeg liker å ha god tid så jeg slipper å stresse.
Etter lunsj fikk jeg vite at det var rikelig med vind og drittvær hjemme, og at været kom til å bli værre ut over dagen. Jeg ba Jeanette om å ringe og få endret billetten slik at jeg kunne reise hjem tidligere, og vipps så var det i orden. Nå hadde jeg samme avreise som resten av gjengen.
Jeg og Martin hjalp en eldre dame med å sjekke inn på flyreisen sin, hun skulle til sydligere strøk og var ikke akkurat dreven i sjekkinn-faget. Hun var veldig fornøyd og takket så mye, men hun skulle ikke reise før i morgen da. Den eldre damen slo oss ikke, men det slår meg nå at jeg til stadighet havner i situasjoner hvor jeg ender opp med å hjelpe eldre damer, og det er jo bra.
Sikkerhetskontrollen ble passert uten store vanskeligheter for min del. Jeg har aldri med meg dynamitt eller lignende når jeg reiser med fly. Det farligste jeg hadde med meg var nok en liten nesespray som jeg er avhengig av, men da jeg puttet den i en liten plastpose så var den uskadeliggjort. Dette er noe jeg er godt kjent med, så sprayen kom i posen sin før den skulle sendes gjennom røntkenscanneren eller hva det nå heter. Ja, de har nok sett mye rart på skjermene sine disse Securitazzene, og en av dem ba til og med om å få kikke i en eldre dames håndveske. Som liten lærte jeg at det gjør man bare ikke, og i hvert fall ikke til en dame man ikke kjenner. Uansett sikkerhetskontrollen og Securitazzene fikk grønt smilefjes fra meg
Etter hvert befant vi oss så å si i lekekroken nede ved gaten. Ny tid 16:00. To av mine kollegaer hadde bestilt togbillett for sikkerhetsskyld pga. vær og sånt. Det nærmet seg «boarding» og alt så ut til å gå etter planen da disse kollegaene avbestilte togbillettene sine.
Kort tid etter mine kollegaers tog-avbestilling endret teksten på skjermen seg fra Mosjøen til Sandnessjøen, og skrankemannen informerte om at på grunn av uvær i Mosjøen så fikk vi lov til å reise til Sandnessjøen i stedet. Jeg som kommer fra kysten like sør for Sandessjøen ble jo hoppende glad og danset rundt i ring uten kofta… nok om det. Plutselig satt vi på flyet som skulle bringe oss til Sandnessjøen.
Vel oppe i lufta begynte det å riste litt så falt vi noen meter før det ristet litt igjen, med andre ord en Værnes ligth. Jeg satt nest lengst frem i flyet sammen med Lars Gunnar og jeg så på flyvertinnen at hun frydet seg litt da vi falt. Turen videre var ganske bedagelig og jeg duppet litt underveis med hengende hode – veldig kjekt for den allerede vonde nakken min.
Så skulle vi gå ned for landing. Det ble noe risting og veiving hit og dit og to sekunder før landing pekte styrbord vinge rett mot bakken, men pilotene fikk oss vel i havn.
Så ble vi busset videre til Mosjøen, og deretter fløy jeg og kofferten hjem i regn og unnavind. Det føltes som om jeg fløy i hvert fall fordi vinden pusha meg så kraftig i rett retning. Og med tanke på at jeg ikke veier stort så kan du nok se for deg at jeg fløy hjem. Ved AMK Senteret kjente jeg lukten av pommes frites som kom flyvende med luften fra Milano.
Vel hjemme fikk jeg av meg klissvåte klær og hoppet rett i dusjen. Her kunne det ha gått skikkelig galt fordi jeg hadde tatt av meg brillene, og kunne bare så vidt skimte at dusjen var innstilt på gloheit. Ja, her kunne hummeren blitt knallrød, men jeg oppdaget det heldigvis før jeg satte på vannet, og hummeren overlevde. Nå sitter jeg i godstolen, nydusja og fantastisk fin og har akkurat mottatt en snap fra Jo-Andre om at han satte kursen mot Sandnessjøen. Jo-Andre har vært i Oslo sammen med Stian – begge gode kollegaer. De kom nok med flyet jeg egentlig skulle ta fra Værnes.
Snipp snapp snute, snart ligger hodet på en pute.