På slutten av 1990-tallet jobbet jeg på et sted hvor jeg trivdes godt på grunn av mine kollegaer. Selve jobben var grei den, men det var mine kollegaer som gjorde at jeg trivdes der.Etter hvert ble jeg plaget med rygg og føtter da det var mye stående arbeid der, jeg ble sykemeldt men fikk tilrettelagt litt og fikk arbeidsoppgaver hvor jeg beveget meg mer og gjorde andre ting enn å bare stå i ro.

Etter en stund begynte jeg å få flere plager og siste året jeg jobbet der var jeg svært mye borte fra jobb til tross for at jeg hadde en lege som ba meg gå på jobb likevel – det var liksom ikke noe galt med meg. Noen kollegaer sluttet til og med å hilse på meg, noe som førte til at jeg ikke lengre følte meg velkommen på jobben. Det var fortsatt mange som var trivelige mot meg, men trivselen på jobb var ikke som før.

Det ble arrangert møte på jobben hvor jeg ble anbefalt å søke attføring da den jobben ikke var heldig for meg på grunn av plagene jeg hadde.

Jeg gjorde som anbefalt og søkte attføring. Og begynnte på IT-studie ved HINT i Steinkjer, og trivdes godt der.

Litt utpå høsten 1999 ble jeg syk, jeg klarte ikke å spise så mye, men jeg drakk ekstremt mye og måtte tilsvarende på do. Husker at jeg bar fulle poser med x antall 1,5 liters flasker (med Imsdal vann og Farris) opp trappene til hybelen hvor jeg bodde alene. Det var ekstremt mange trappetrinn opp dit. Jeanette bodde i huset vårt på Herøy og holdt på med praksisen til fagbrevet hun tok.

En søndag dro jeg til legevakta i Steinkjer for å få hjelp. Jeg gikk ut med en resept i hånda. Morgenen etterpå dro jeg tilbake uten å ha tatt ut resepten. Den dagen ble jeg innlagt på Levanger sykehus siden jeg var dehydrert (enda så mye jeg hadde drukket).

På sykehuset snakket jeg med en lege og sa at jeg hadde bedt legen på Herøy om å sjekke stoffskiftet, men den prøven ble visst aldri tatt. De tok mange blodprøver av meg. Dagen etterpå måtte jeg i CT, jeg ble ikke fortalt hvorfor de ville ha meg dit.

Da legen kom inn og fortalte at de hadde funnet en kreftsvulst i hode mitt reagerte jeg ikke med en gang, jeg ringte og fortalte det til Jeanette og mamma og pappa. Jeanette var i Valnesfjorden gjennom praksisplassen sin da.

Jeanette, mamma og pappa og Linn Iren kom på besøk til meg på sykehuset i Levanger. Det var godt å få besøk. Jeg hadde hatt besøk noen dager tidligere av en jeg studerte sammen med, det var før jeg fikk kreft-diagnosen, og både jeg og de jeg kjente på HINT trodde at jeg skulle komme tilbake etter noen dager på sykehuset.

Det var fint å få besøk – dagene på sykehuset gikk ikke akkurat så fort, selv om jeg var omgitt med flinke leger, sykepleiere og studenter.Jeg fikk beskjed om at jeg skulle overføres til St. Olavs Hospital i Trondheim, og at jeg kunne dra hjem (til hybelen) i helga. Så vi dro hjem til hybelen, mamma, pappa og Linn Iren dro hjem og jeg og Jeanette ble på hybelen i Steinkjer over helga.

Det var ikke godt vann i hybelen, så jeg bestemte meg for å koke vannet og ha det på de tomme vann/farris-flaskene. Dum som jeg var så skulle jeg helle kokende vann på en flaske og klarte å brenne meg skikkelig. Jeg ringte hjem for brannsårtips. Mens jeg snakket med pappa begynnte jeg å riste noe voldsomt jeg datt ned fra stolen, slapp telefonen og var borte vekk en stund. Da jeg kom til meg selv var Jeanette livredd, og pappa holdt fortsatt linja uten å helt skjønne hva som skjedde.

Da vi kom til St. Olavs Hospital ble jeg innlagt på Endokrinologisk avdeling. Jeg fortalte en lege der hva som skjedde etter jeg brant meg. Han mente at det minnet om epilepsianfall, og sa at han egentlig burde ta fra meg førerkortet i 3 mnd. Jeg sa at jeg skulle la være å kjøre i 3 mnd.Jeanette var mye sammen med meg på sykehuset mens jeg var der. Så mye at hun risikerte å ikke få godkjent fagprøven.

På Endokrinologisk avdeling vekslet jeg med å ligge på 4-manns rom, 6-mannsrom og på gangen. En natt på 6 mannsrommet åpnet jeg vinduet rett over senga mi for å få frisk luft det kom jo alle til gode tenkte jeg. Jeg lå på rom sammen med 5 eldre herrer med alle lyder og dufter det medførte. Midt på natten våknet jeg av at en eldre gubbe sto lent over meg og lukket vinduet. Trivelig!!!

Jeg trivdes best på gangen, der hadde jeg skillevegger og var for meg selv. Hver morgen Jeanette var der kom hun på besøk til meg og om kvelden ble jeg med til pasienthotellet.Jeg fikk i en samtale med legen vite at jeg hadde to svulster i hodet, den ene i hypofysen og den andre i et hulrom (??) lengre bak. Jeg fikk også bekreftet at de var vondartet.Mens jeg var på Endokrinologisk avd ble jeg 25 år og fikk igjen besøk av mamma, pappa og Linn Iren.

Så ble jeg overført til Kreftavdelingen. Det var stor forskjell å komme til Kreftavdelingen i forhold til å være på Endokrinologisk avd. På kreftavdelingen var det en fin stue hvor man spiste frokost og middag sammen. Jeg var stort sett der å spiste. Lørdagskveldene ble det servert en liten konjakk til de som ville ha det. Og det ville man jo ha. På kreftavdelingen hadde jeg stort sett enerom hvor Jeanette fikk en seng på samme rom mens hun var der.

Etter hvert skulle jeg i gang med Cellegiftbehandlingen – dette var i desember 1999. Jeg hadde forventet at Cellegiftbehandlingene skulle være harde (hadde hørt det av andre), men det ble heldigvis ikke sånn. Jeg ble tappet for alt av krefter osv men hadde det egentlig veldig bra. Første behandlingen var ferdig før jul, og jeg fikk komme hjem til jul. Jeg fikk flere blomster, men den blomsten som gjorde sterkest inntrykk var nok den blomsten fra mine tidligere kollegaer.

Vi skulle feire jul på Offersøya det året og det var veldig godt å komme hjem igjen da. Men etter kort tid fikk jeg feber og CRP-en var veldig høy, så jeg måtte inn på sykehuset i Sandnessjøen. Jeg slapp ut på lillejulaften og fikk komme hjem igjen. Den dagen fikk jeg Jeanette til å barbere hodet mitt, det datt jo av uansett. Jeg trivdes veldig godt med min nye sveis.

Det ble en fin julefeiring på Offersøya.

I romjula dro jeg og Jeanette til Herøy. Det var litt rart, folk hilste på meg igjen, til og med folk jeg ikke visste hvem var hilste på meg og spurte hvordan det gikk.

Etter nyttår var det tilbake til St. Olavs for å få en ny dose cellegift. Hver cellegiftbehandling tok en uke (5 dager) og så fikk jeg være hjemme en stund mellom hver behandling. Jeg fikk 4 slike behandlinger. Og i mars startet jeg med strålebehandlingen, da bodde jeg i en leilighet som sykehuset disponerte og hadde det fint, spiste frokost, lunsj og middag på «Pusterommet» og Strålebehandling hver formiddag – ettermiddagene hadde jeg fri. Jeg kjøpte meg Playstation 2 og noen spill for å ha noe å gjøre, det kom folk og vasket til meg.

I påsken var vi i Hemmavan, jeg skulle stå slalåm men hadde ikke krefter til å svinge skiene så det ble med den ene turen opp.

Rett etter påsken hadde jeg siste strålebehandlingen.

April 2000 var jeg erklært frisk. Alt av kreft var borte. Jeg hadde vært heldig.

Høydepunkter fra denne tiden:

• Tiden Jeanette var der sammen med meg.
• Besøkene jeg fikk (Jeanette, mamma, pappa, Linn Iren, Hilde, medstudent og tidligere kollega som jeg satt på med hjem en gang)
• Blomstene jeg fikk, spesiellt den fra tidligere arbeidskollegaer.
• Turen jeg og Jeanette tok til CitySyd i Kreftavdelingens gamle Fiat – den slet skikkelig i Okstadbakkan (Heldigvis fikk Kreftavd en ny blå Peugeot)
• Den fantastiske behandlingen jeg fikk både på Levanger og på Kreftavdelingen på St.Olavs.
• Da sykepleierstudentene fant ut at jeg ikke hadde puls – heldigvis fant en sykepleier ut at jeg hadde puls likevel
• Turen sammen med Jørn opp til toppen av Vassfjellet i tråkkemaskin.
• Den gangen jeg dro til Trondheim Torg og drakk så mange Slush at de sa jeg skulle få den 10ende gratis
• 10000 kr i cash fra kreftforeningen for at vi skulle kose oss uten å tenke på penger. Mange Kinobesøk for de pengene. Og noen turer frem og tilbake for Jeanette.

Etter at jeg ble frisk startet jeg på nytt på studiene på hint, og ble ferdig i 2003. Jeg fikk etter hvert jobb på i gründer-bedrift IP24 men der så jeg etter hvert ingen framtid. Så begynnte jeg på Telenor i Steinkjer hvor jeg trivdes veldig godt i Team Supperådet, i 2007 begynte jeg på Kontaktsenteret (nå Publikumstjenester i Statens vegvesen i Steinkjer. Trivdes veldig godt der også på Team Trona. I desember 2009 flyttet vi til Mosjøen hvor jeg begynte i ny jobb på Vegtrafikksentralen i Statens vegvesen.

Jeg har heldigvis ikke opplevd at folk har sluttet å hilse på meg igjen. Håper jeg ikke opplever det mer