Jeg gikk hele barne- og ungdomsskolen på Tjøtta, med unntak av noen uker i starten på andreklassen da jeg gikk på Øksningan skole. Jeg slet nok litt med å venne meg til at det måtte være helt stille i klasserommet på Øksningan skole, men lærte etterhvert at jeg måtte være stille når vi jobbet.

Noe av det jeg husker aller best i den perioden var da den store konvolutten med tegninger og brev fra klassen på Tjøtta kom i posten. Et av brevene var fra Eivind, han ville at jeg skulle komme tilbake for nå var han den eneste gutten i klassen. Vi var to gutter og to jenter i klassen da, Sandra, Ann Iren, Eivind og meg.

Etter at jeg kom tilbake til Tjøtta skole kom det brev fra Øksningan, også da med mange tegninger.

Klassen vår vokste fra fire elever til ni elever da vi gikk ut av ungdomsskolen. Alle vi fire fra starten var fortsatt i klassen, og vi var en ganske så sammenspleiset klasse.

På videregående gikk jeg Handel og Kontor som eneste fra klassen på Tjøtta. Etter videregående så jeg sjelden noen fra klassen, vi ble vel spredt for alle vinder, men traff på noen av og til.

Etter mange år bodde jeg i Steinkjer. Jeg hadde vært gift i noen år og hadde også fått en sønn. En kveld ble jeg lagt inn på Levanger sykehus, Jeanette kjørte og sønnen vår var også med. Jeg ble tatt imot og plassert på et undersøkelsesrom og ble bedt om å vente der til legen kom. Jeg hadde kraftige smerter, men da legen kom inn døra ble jeg så overrasket og glad at jeg glemte smertene en liten stund. Jeg visste jo at Eivind var lege, men hadde aldri trodd at vi skulle møtes sånn.

Eivind kom inn med et stort smil og hilste på oss. Han tok seg god tid og både undersøkte meg og snakket om “gamle dager”. Da jeg ble utskrevet sa han “ring meg så kan vi treffes og ta en kaffe”. Jeg tenkte på å ringe flere ganger, men gjorde dessverre ikke det.

Etter noen måneder ble jeg på nytt innlagt på Levanger sykehus. Også denne gangen var det Eivind som kom inn. Like glad og positiv som alltid. Denne gangen hadde jeg blindtarmbetennelse. Jeg ble innlagt og Eivind var min lege under oppholdet. Høydepunktene under oppholdet var da han var innom og snakket med meg.

Det var Eivind og en eldre lege som opererte meg. Sykepleierne fikk med seg at legen og pasienten var gamle klassekamerater. En av sykepleierne sa at hun og mannen hennes var venner med Eivind og kona hans, og at de pleide å reise på turer sammen. Det var fint å høre hvor mye positivt hun hadde å si om Eivind og kona.

Etter denne operasjonen flyttet Jeanette og jeg til Mosjøen. Etterhvert fikk jeg høre at Eivind var veldig syk, og noen måneder etter døde han.

Mange ganger har jeg tenkt på hvorfor det var så vanskelig å ta den telefonen til ham, slik at vi kunne ha møttes en gang til.

Jeg skrev på Facebook i går at jeg vurderte å gi bort magen min, i frustrasjon over magesmertene jeg hadde. Men jeg gir aldri bort magen, for der har jeg et arr fra den gangen Eivind opererte meg – det er noe jeg aldri ville vært foruten.