I dag e dæ bursdagen tel litt a ein kar, ein fagstmainn, ei råtass – min svigerfar. I skostørrelse 68, ha hainn vandræ livets sti, å hainn ska fortsatt trask omkreng, ja t evi ti.
Du måtje bi så skræmt vess du sku møt hainn, før bak bartn e hainn ein vældi snill mainn. Hainn har ævne t å plokk et dyr fra fjell tel mat, å står sjøl før prosæssn tel dyre ligg på fat.
Hainn har ein humor såm høre lainsdeln tell, å lattern hains høres t langt oppå fjell. Jau hainn e matcho såm få kainn få bi, mæn hainn e munter, snill å bættele bli.
Du ha kainsje sett The Voice å Grand Prix, mæn du hatje hørt finar sangstæmme førdi: Svigerfar søng både Celine Dion å Johnny Cash, Mæ ein stæmme så e såm fløyel så knæsh.
Gratulerer mæ dagen, sku ha jedd d ein klæm, mæn e når ikke opp førbi dett voldsomme læm. Mæn får e tak i ein stige ska e høydeskrækken t tråss, klatter opp å je d ein klæm – dar har du åss.
En nydelig lørdag morgen våknet jeg opp og ante fred og ingen fare. Jeg hadde glemt hva som sto på agendaen denne dagen – nemlig en tur sammen med svigerfar igjen. Litt småtrøtt snudde jeg meg i senga og lukket øynene igjen. «No må vi stå opp», hørte jeg fra den andre siden av senga. Jeg svarte «Bonanza bjynn ikke einno», og lukket øynene mine. «Vi skal jo på tur» svarte lyden fra andre siden av senga.
Vi sto opp og spiste frokost og fikk på oss riktige klær til turen. Jeg tenkte at jeg kanskje rakk å se litt av Bonanza før vi måtte dra, men neida, det var noe fotball-greier i stedet på TVn.
Vi kjørte til Trofors en liten havneby nord for Mosjøen, men likevel den største byen mellom Mosjøen og Fauske. Utenfor spisestedet Trixie sto svigerfar å ventet med sin macho offroad bil. Svigerfar er en 2,5 meter høy mann med kraftig bart ala Josef Stalin å halvlangt maskinklippet kort hår. Han er oppvokst med blodslit i Steigen og har fortsatt med det etter han kom til Helgeland. Derav har han armer som får bodybuildere til å se pinglete ut. Når han ikke jobber på fiskemottaket så driver han med jakt og fiske. Han kan minne litt om en blanding av Indiana Jones, Crocodile Dundee og Arnold Schwarzenegger.
Vi parkerte utenfor Trixie og hoppet inn i Svigerfars bil og kjørte en liten stund før vi tok av inn på Villmarksveien og derfra tok vi av på en annen vei som førte oss langt inni den norske jungelen.
Så sto vi der, svigerfar med en sekk på størrelse med bilen vår stappfull av nødvendigheter til en jungelekspedisjon. Selv James Bond har aldri vært utstyrt med så mange finesser på sine oppdrag. Jeg som en blanding av Truls Svendsen og en liten Ompa Lompa med små korte føtter og kjempestor overkropp og med en altfor stor og tung sekk på ca. 500 gram som inneholdt kun det mest unødvendige for en slik tur. Sekken min var så tung at jeg nesten ikke kunne stå oppreist, mens svigerfar kunne tatt den på innerlomma om han ville. Men jeg skulle ikke være noe mindre macho enn svigerfar denne ene dagen. Så var det min kone Jeanette og min sønn som ikke hadde noe å bære på.
Vi satte kursen mot jungelen, og jeg spurte forsiktig «kor langt ska vi gå?». «Nei, vi ska gå bære ein litn tur innijønno skauen å over ei hængbru, så e vi dar» svarte svigerfar, «når vi kjæm fram ska vi tenn bål å kos åss».
En liten tur skulle vel selv jeg med min utrente kropp klare, tenkte jeg og gikk på med friskt mot. Vi satte kursen inn gjennom jungelen med godt humør. Etter ti meter var jeg dritt lei av alle innsektene, det var innsekter som lignet på mygg, klegg og blinding, bare at disse innsektene var utstyrt med propeller og huggtenner. De tok heldig vis ikke så store stykker av gangen, men likevel veldig plagsomt. Men jeg ga ikke opp av den grunn, for nå skulle jeg vise svigerfar at jeg var en naturens mann.
Jeg er helt klart en naturens mann, for jeg
liker jo det naturlige, for eksempel damer uten klær – helt naturlig spør du
meg. Jeg liker for så vidt fin natur generelt.
Vi trasket over myrer som var så blaute at det
var lagt plank for å gå på, eller netting, slik at man ikke skulle sette seg
fast i myra og sakte men sikkert forsvinne. Vi gikk på stier med røtter som
skulle få meg til å snuble gang på gang. Etter å ha gått langt om lenge og
lengre enn langt spurte jeg svigerfar «Kor langt e dæ ijæn no då?». Svigerfar
svarte «nei, vi ska no bære gå litt tel så kjæm vi tel ei hængbru, så e vi
dar».
Svetten piplet og rant nedover panna mi så brillene mine ble våte og vanskelige å se igjennom, og jeg snublet igjen og igjen. Jeg kunne ikke ta av meg brillene heller, for da så jeg jo ikke hvor jeg gikk. Men naturens mann som jeg er så lagde jeg et lite tak over hver av brilleglassene bestående av løvblader limt på brillene med en blanding av motorisert mygg og gjørme, nå traff svettedråpene «taket» på brillene, trillet nedover til takrenna og fulgte den ut til sidene og deretter ned kjettingen, lagd av hårene på en jet-klegg, ned til kinnene mine.
Vi hadde nå gått i en evighet, jeg var sliten,
tørst og trøtt og måtte sette meg ned for å hvile. Jeg drakk lunket vann av
vannflaska mi, uvitende om at svigerfar hadde kjøleskap i sin sekk. «No kainn
dæ ikke va langt ijæn tel deinn dær hængbruæ?» spurte jeg. «Nei, no e dæ ikke
så bættele mange timæ før vi e dar» svarte svigerfar.
Matt i lakken fortsatte jeg videre med vond
rygg, såre knoker, snublet i røtter mens svetten kokte. Jeg tenkte at det hadde
vært kjekt med kart og kompass, men alt jeg så var et og annet moltekart. Etter
enda en pause og enda noen mil over myrer og skogsstier kom vi fram til en
hengebru. Hengebrua hang over et juv på 856 meter over elva som fosset nedover.
Ikke noe for en kar med høydeskrekk og for tung sekk, men jeg skulle over –
slik at ikke svigerfar følte at turen ble avkortet på grunn av meg. Jeg satte
min såre føtter på brua høyre fot først, brua gikk til venstre, så venstre fot
og brua andre veien. Jeg holdt på å falle, men holdt meg fast. Stiv av skrekk
fortsatte jeg over brua sakte men sikkert.
Min
sønn syntes brua var kjempe kul og kom gående imot meg, noe som gjorde at brua
svingte mer fra side til side. Det gjorde det ikke noe enklere å holde
balansen, selv om jeg følte meg mye tryggere når han holdt meg i hånden. Vi kom
oss over brua sammen
Jeg tok av meg sekken og sa til svigerfar «no ska vi tenn bål å kos åss skikkele – vi har mæ pølsæ sjønnæ du». Men svigerfar svarte «Nei, dæ e nok ein kilometer tel å gå så kjæm vi opp tel ei hyttæ mæ bålplass å greier». Slukøret tok jeg på meg sekken igjen og begynte å følge de andre opp mot en hytte. Etter en stund sa svigerfar at det ikke var langt igjen, og da kunne jeg skimte en brun hyttevegg blant trærne – endelig er vi snart der.
Vel framme hadde noen andre tatt bålplassen
vår, og vi måtte vente en stund. Utålmodig satt vi på andre siden av hytta og
ventet. Den andre gjengen tente ikke opp bål, men satt likefullt rundt bålplassen
å drakk kaffe og koste seg. De hadde nok okkupert bålplassen for at ikke vi
skulle tenne bål og kose oss – noe som var mitt store mål med turen. Svigerfar
tok ut to Munkholm fra kjøleskapet sitt, og ga den ene til meg. Det var veldig
forfriskende med ei iskald øl etter å ha gått i så mange timer for å komme fram
til målet.
Det verste med å vandre rundt i skog og mark,
og for så vidt også jungler er at det er så mange andre som liksom skal være
bedre og se så voldsomt mye sprekere ut enn meg. Strebere kaller jeg det – og
dessuten tar de feil – totalt feil.
Etter å ha undersøkt hytta til Turistforeningen
så var de endelig ferdig, og vi fikk vår velfortjente plass rundt bålet som
ikke var der, enda. Svigerfar hentet 4 favner ved og lagde bål, mens jeg
spikket 4 pølsespyd, nå skulle det bli bålkos med pølser og greier… Bålet til
svigerfar ble nesten like stort som hytta ved siden av, og når han skulle fyre
på bålet pustet han litt på bålet før han tente på det, det var nesten som om
noen hadde helt bensin på bålet. Jeg fikk enda en iskald Munkholm fra svigerfar
som jeg koste meg med rundt bålet. Det er kjekt at de lager Munkholm som smaker
øl, men som lar deg kjøre bil etterpå.
Bålet brant sånn at veden ble til glødende
trekull og vi kunne begynne å grille. Det ble gode pølser å spise mens jeg og
svigerfar drakk Munkholm og Jeanette og Einar Johan drakk brus.
Einar Johan og Jeanette dro ned til elva og
vasset litt mens sokkene hans hang til tørk over bålet. Deretter var det tid
for å returnere til parkeringen. Jeg hentet vann og vi slukket bålet på
forsvarlig vis og ryddet opp etter oss, slik som enhver fornuftig turgåer gjør
i jungelen. Når vi forlot stedet møtte vi en ny gjeng som hadde samme turmål
som oss, vi gikk mellom hytta og vedbu/utedo, svigerfar oppdaget at han hadde
glemt å sette på kroken på døra da han hentet ved, og satte på kroken. Einar
Johan påpekte «kanskje dæ e nån fålk dar inne?». En kvinnestemme lød innenfra
«dæ stæmme at dæ e fålk her inne ja», og kroken ble forsiktig hektet av igjen.
Vi kjempet oss tilbake over hengebroen og helt til parkeringen, og alle var
enige om at vi hadde hatt en fin tur.
Mitt personlige minne fra turen er en hånd som har hovnet veldig opp, og det minnet slapp ikke taket så lett. Jeg er meget stolt over at jeg overlevde turen, og at jeg ikke satte meg fast i noen av myrene på veien, så takk svigerfar, Jeanette og Einar Johan for at dere tok meg med på tur – minn meg på ved en senere anledning at jeg kanskje burde være hjemme og passe huset. Turen var i tøffeste laget for meg, men bare peanuts for svigerfar, som er vant til å ferdes «der som ingen skulle tru at nokon kunne gå på tur».
Sto opp til fantastisk vær. Spiste nystekte vafler til frokost og alt var perfekt. Men så skulle vi på tur, ikke hvilken som helst tur, men skitur på smale bortoverski.
Jeg
ba på mine knær om at vi kanskje skulle ta turen til Korgfjellet og møte
svigerfar som hadde vært på hytta i Bleikvasslia i helga. Jeg fikk viljen min
og gledet meg stort til å treffe ham.
Jeg
må kanskje fortelle litt om meg selv, slik at man kan få en forståelse av
hvorfor smale bortoverski ikke er noe for meg. Jeg er en mann med et par kilo
for mye, og korte føtter. Når jeg sier korte føtter så er det ikke sånn at
føttene mine er halvparten så lang som hele meg, nei, føttene mine er bortimot
en tredjedel av kroppslengden min, hvis vi ikke tar med hodet. Jeg er selvsagt
også like plattfot som Donald Duck. Det var litt om kroppen min. Formen min er
heller ikke på topp, men den er ikke verre enn at jeg kommer meg opp av senga
uten hjelp og jeg klarer fint å gå mellom hus og bil uten å bli så veldig
andpusten.
Vel
vel… vi fikk pakket sekken og kom oss avgårde. Det er en liten kjøretur fra
Mosjøen til Korgfjellet, men bilturer er jo bare koselig.
Vi kjørte
opp på nordsiden av korgfjellet, men plutselig tok veien slutt – den var bare
brøytet frem til en parkeringsplass, og ikke til den parkeringsplassen som vi
skulle gå ut fra. Etter litt kom svigerfar også. Merkelig nok var det nesten
fullt på parkeringsplassen der oppe…
Så
var det på med skiene og en tungpakket sekk for å gå langs den ubrøytede veien
videre opp Korgfjellet til den parkeringsplassen hvor vi i utgangspunktet
skulle ha utgangspunktet til skituren vår. Veien var hardtråkket av skutere og
andre kjøretøy som de spreke folkene bruker når de skal på tur i fjellet. Veien
var også merket med brun dampende masse som ble etterlatt av firbeinte hårete
vesener som folk slepte med seg opp gjennom fjellet. Og jeg som trodde at
eierne skulle plukke med seg dritten, men der tok jeg feil. Dritten var smurt
utover veien noen steder, andre steder lå den bare og dampet og ventet på en
uheldig skigåer. Tipper de var plassert der bare for at jeg skulle skli og
brekke både det ene og det andre. Burde vært oppsamlere bak de dyrene. Nok om
det!
Jeg
tok farvel med Jeanette, Einar Johan og svigerfar… ikke fordi jeg ville være
alene, men fordi Roar + bortoverski = feil og dermed er fremdriften ikke stor.
Etter et par meter var jeg helt utslitt og valgte å ta av meg skiene. Dette var
et smart valg og fremdriften økte med litt over 100% og jeg tok innpå de andre.
Men Roar + oppoverbakke + tung sekk + varmt = feil og jeg ble akterutseilt
atter en gang. Etter langt om lenge og lengre enn langt kom vi frem til
utgangpunktet som egentlig var mitt mål opp gjennom bakken. Vi var kommet til
den ubrøytede parkeringsplassen langt oppi fjellet et sted og nå var det på med
skiene.
Med
skiene på begynnte det som kunne minne om et mareritt. De som hadde vært oppi
fjellet med skuter hadde ikke kjørt opp skiløype – for de trenger jo ikke
det!!!
Med
ski som er like smale som stortåa mi var det ikke lett å balansere seg fremover
i løype som man stort sett måtte lage selv. Underlaget var snø som var blitt
halvveis skare. Denne skaren skar inn mot sidene på skiskoene mine. I tillegg
føltes underlaget som en myk madrass og fjæret veldig under vekten av mine 55
kilo.
I
det fjærne så jeg svigerfar himself sammen med sønnen min. Jeanette stoppet av
og til og ventet på meg, men de to fremste hadde bestemt seg for å ta 3-mila på
ski før de skulle finne et sted hvor vi kunne sette oss ned og brenne bål og
kose oss i vårsola.
Jeg
slet meg gjennom løypa som de foran meg hadde gått opp. Det kjentes ut som om
skiene skulle komme opp gjennom skoene mine for jeg hadde så vondt under
føttene. Men jeg slet meg videre. da jeg hadde gjennomført mine 3 mil på ski
kom jeg frem til “leirplassen” hvor vi akkurat var ferdige med å kose oss og
skulle setter kursen tilbake mot bilen.
Jeg
sitter nå hjemme i sofaen og kan ikke komme på en eneste god grunn til å forlate
denne for friluftslivets gleder.