Jeg har alltid likt korpsmusikk, og da spesielt trommene og de fine uniformene som korpsene marsjerer stolt i. Så en gang på i løpet av mine ni år på Tjøtta Barne- og Ungdomsskole bestemte jeg meg for å begynne i Tjøtta Skolekorps, kanskje aller mest på grunn av at korpset fikk dra på korpsstevne hvert eneste år.

Jeg husker ikke første dagen da jeg fikk utlevert en nesten bortimot skinnende blank trompet. Nå skulle jeg lære noter og lære å spille på mitt nye, tidligere brukte, instrument – jeg var blitt korpsaspirant.

Jeg hadde ikke noe særlig til forkunnskaper, men i musikktimene hadde jeg i årene før min korpskarriere fått utlevert en pen bunke med tegneark. Tegnearkene fra musikktimene hadde merkelig nok noter på baksiden, men kunne likevel godt brukes til å tegne på. Tidlig på barneskolen hadde jeg riktig nok lært meg å spille «Lisa gikk til skolen» på blokkfløyte.

Jeg lærte skalaen ganske fort – takket være Jahn Teigen og Anita Skorgan, men fant ut at do-re-mi-fa-so-la-ti-do egentlig het c-d-e-f-g-a-h-c. G-nøkkelen hadde jeg kontroll på fra før, fordi den hadde så fin en snurr rundt g-strengen før den tok helt av og gikk til topps og deretter rett til bunns.

Jeg lærte enkle melodier som jeg klarte å spytte ut av trompeten. Jeg var stolt av det lille jeg lærte meg, selv om jeg syntes synd på dem hjemme som måtte holde ut med øvingen min. Øvingen hjemme var ikke så veldig morsom heller. Jeg hadde jo mye annet rart som skulle gjøres.

Jeg deltok på korpsøving etter skolen en dag i uken, og kreistet ut noen ikke særlig melodiøse toner mens jeg drømt om å dra på korpsstevne.

Etter noen måneder med tut i messingen fikk vi utlevert flotte uniformer og jeg må virkelig si at jeg kledde uniformen min noe vanvittig bra. Så fikk vi vite at vi skulle få dra på korpsstevne også i år – jeg skulle ut på langtur sammen med mine korpsvenner. Årets korpsstevne skulle være i Sandnessjøen.

Så ble det ikke langtur på meg likevel, men jeg skulle vel ha det moro likevel.

Vi fikk beskjed om at dette året skulle alle uniformer sendes til rensing betalt av hver enkelt musikants foreldre.

Jeg dro på korpsstevne i Sandnessjøen, men jeg fikk i det minste en svensk medalje derifra (blå og gul).

Før 17. mai måtte vi lære å marsjere, og det var vanskelig fordi takten ikke fulgte trinnene mine. Likevel lot ikke stortromme-føreren til å justere takten. Donk, donk, donk-donk-donk, donk, donk, donk-donk-donk.

Vi var altfor elendige til å spille på 17. mai, men vi skulle like fullt være med i toget og marsjere, og på den måten var vi jo en del av toget likevel.

Sommeren kom som en etterlengtet pustepause, og etter sommeren dro jeg på første øving som fullverdig korpsmedlem. Jeg hadde vokst litt og var usikker på om jeg passet til trompeten enda, men likevel var jeg optimist som vanlig, det vil si helt til vi fikk utlevert første noteark.

De hadde prestert å lage mange andre rare symboler på notearket, symboler jeg ikke forstod i det hele tatt. Dette var ikke det jeg hadde lært som aspirant. Men selv om det så mørkt ut så visste jeg råd: jeg leverte tilbake trompeten og sa takk for meg og korpskarrieren min var historie.

Korpskarrieren min kan oppsummeres slik: Jeg begynte med blanke ark, laget støy på trompet, marsjerte i utakt, dro på korpsstevne til Sandnessjøen, og fikk svensk medalje iført en nyrenset uniform.

Jeg har en mistanke om at familien min var lettet over at tiden med trompetøving i hjemmet var over.