Du er helt unik, ingen andre er helt som deg, når du smiler ser du fantastisk ut. Takk for at du er min venn, at du faktisk valgte meg, alene hadde jeg bare vært en stut.
Min familie og mine venner gjør meg til den jeg er, omgivelsene former oss hele tiden. Men det er jo ikke din skyld at jeg i blant er sær, det skyldes valg gjort for lenge siden.
Jeg
gikk hele barne- og ungdomsskolen på Tjøtta, med unntak av noen uker i starten
på andreklassen da jeg gikk på Øksningan skole. Jeg slet nok litt med å venne
meg til at det måtte være helt stille i klasserommet på Øksningan skole, men
lærte etterhvert at jeg måtte være stille når vi jobbet.
Noe
av det jeg husker aller best i den perioden var da den store konvolutten med
tegninger og brev fra klassen på Tjøtta kom i posten. Et av brevene var fra
Eivind, han ville at jeg skulle komme tilbake for nå var han den eneste gutten
i klassen. Vi var to gutter og to jenter i klassen da, Sandra, Ann Iren, Eivind
og meg.
Tjøtta Skole. Her har vi lekt mye, og sparket ball i friminuttene. Mange gode minner. Foto: R. Hanssen
Etter
at jeg kom tilbake til Tjøtta skole kom det brev fra Øksningan, også da med
mange tegninger.
Klassen
vår vokste fra fire elever til ni elever da vi gikk ut av ungdomsskolen. Alle
vi fire fra starten var fortsatt i klassen, og vi var en ganske så
sammenspleiset klasse.
På
videregående gikk jeg Handel og Kontor som eneste fra klassen på Tjøtta. Etter
videregående så jeg sjelden noen fra klassen, vi ble vel spredt for alle
vinder, men traff på noen av og til.
Etter
mange år bodde jeg i Steinkjer. Jeg hadde vært gift i noen år og hadde også
fått en sønn. En kveld ble jeg lagt inn på Levanger sykehus, Jeanette kjørte og
sønnen vår var også med. Jeg ble tatt imot og plassert på et undersøkelsesrom
og ble bedt om å vente der til legen kom. Jeg hadde kraftige smerter, men da
legen kom inn døra ble jeg så overrasket og glad at jeg glemte smertene en
liten stund. Jeg visste jo at Eivind var lege, men hadde aldri trodd at vi
skulle møtes sånn.
Eivind
kom inn med et stort smil og hilste på oss. Han tok seg god tid og både
undersøkte meg og snakket om “gamle dager”. Da jeg ble utskrevet sa
han “ring meg så kan vi treffes og ta en kaffe”. Jeg tenkte på å
ringe flere ganger, men gjorde dessverre ikke det.
Etter
noen måneder ble jeg på nytt innlagt på Levanger sykehus. Også denne gangen var
det Eivind som kom inn. Like glad og positiv som alltid. Denne gangen hadde jeg
blindtarmbetennelse. Jeg ble innlagt og Eivind var min lege under oppholdet.
Høydepunktene under oppholdet var da han var innom og snakket med meg.
Det
var Eivind og en eldre lege som opererte meg. Sykepleierne fikk med seg at
legen og pasienten var gamle klassekamerater. En av sykepleierne sa at hun og
mannen hennes var venner med Eivind og kona hans, og at de pleide å reise på
turer sammen. Det var fint å høre hvor mye positivt hun hadde å si om Eivind og
kona.
Etter
denne operasjonen flyttet Jeanette og jeg til Mosjøen. Etterhvert fikk jeg høre
at Eivind var veldig syk, og noen måneder etter døde han.
Mange
ganger har jeg tenkt på hvorfor det var så vanskelig å ta den telefonen til
ham, slik at vi kunne ha møttes en gang til.
Jeg
skrev på Facebook i går at jeg vurderte å gi bort magen min, i frustrasjon over
magesmertene jeg hadde. Men jeg gir aldri bort magen, for der har jeg et arr
fra den gangen Eivind opererte meg – det er noe jeg aldri ville vært foruten.
Tjøtta Skole. Her har vi lekt mye, og sparket ball i friminuttene. Mange gode minner. Foto: R. Hanssen